Den store boken med eventyr

Melodiøs og vakker

Ofte tror man det kun er teksten og egen fantasi som lager bildene, de man ser for seg når man leser eventyr. Men som regel er det alltid en illustratør som står bak de eventyrbildene vi har på netthinnen: Werenskiold og Kittelsen, Arthur Racham, Vilhelm Pettersen og Lorentz Frölich, Svend Otto S., Gudmund Hentze og Tjerd Ackema. For ikke å snakke om de bildene Walt Disneys tolkninger av eventyrskatten for alltid har prentet inn.

Når dagens generasjon norske barn vokser opp vil de høyst sannsynlig føye til Harald Nordberg og hans nyskapende illustrasjoner i Aschehougs hvite serie blant sine bilder. Nykommeren i vårt eventyrlige illustrasjonsmarked, Annine Qvale, vil også ganske sikkert sette spor i unge sinn, og det kanskje uten at de er klar over at hennes bilder inngår i en lang tradisjon.

I begynnelsen var ordet? Nei, i begynnelsen var bildet – og ordet, en symbiose.
Den gule jubileumsutgaven fra 1905 av H.C. Andersen med illustrasjoner av Vilhelm Petersen og Lorentz Frølich var godt brukt da jeg ble kjent med den. Boken var slitt og lefsete etter år med ivrig lesing. Men bildene var klare: Klosshans med en rar høy hatt, ridende på en geitebukk og med en fugl i hånden, på omslaget. Bildet av Johannes, litt tung og lutende ved farens dødsleie i Reisekameraten, fikk meg til å gråte hver gang. Kjøpmannen i den rare kisten der han fløy høyt, høyt over eksotiske land med minareter og palmer i Den flyvende kuffert fikk meg til å drømme. Da jeg ble litt eldre var det Gudmund Hentzes Aubrey Beardsley-lignende illustrasjoner til 1001 Natt som nærte fantasien: Det ornamentale i streken. De fantasifulle initialene som slo an tema i hvert eventyr og de grenseløse vignettene med tårn og palmer som løp over hver side. Vakre, frodige damer med slør og skjelmske blikk mer enn antydet eksotisk erotikk, og gjorde seksbinds verket til yndlingslektyre i tidlige tenår.

Jeg nevner mange og vidt forskjellige illustratører og billedkunstnere fordi dagens eventyrillustratør her på berget, Annine Qvale, låner friskt fra dem alle. Med det mener jeg at hun bevisst lar seg inspirere av ulike typer billedkunst og av ulike illustratører som står i samme tradisjon som henne. Hun trekker ut det hun behøver, blander stiler og skaper på den måten sin eget.

Allerede på forsatsen markerer hun sin tradisjonstilhørighet og bevisste stilblanding, om du vil: Akantusen, ornamentet som opprinnelig er inspirert av en tistellignende plante fra middelhavslandene, ble et yndet motiv i treskjæring og rosemaling. Her slynger det seg over for- og baksats, og har i tilegg fått et orientalsk bånd rundt seg. På tittelsiden står rosemalt tine og butt og lommekniv med treskurd sammen med skreppa til Askeladden, arabiske snabelsko, 1700-talls kongekrone og persisk ornamentikk. Innholdslisten har initialer med alt fra grøtgryte til Alladins lampe, for eventyrene spenner fra Askeladden via H.C Andersen, Brødrene Grimm og Rudyard Kipling til arabiske eventyr i 1001 Natt. Alt dette er Qvale seg bevisst og mikser til en fryd for øyet.

I boka «Å si det med farge og strek» skiller forfatterne Bente Bing Kleiva og Per Olav Kaldestad mellom illustratøren og bildekunstneren på følgende måte: «… den første står fram som gjenskapar og den andre som nyskapar.» Et utsagn som absolutt kan diskuteres. Sammensetningen av de ulike stilartene kan være meget nyskapende, slik som det er her.
Annine Qvale er bildekunstner med en kjærlighet til blyantstrek, lavering, ornamentikk og kolorert tegning. Initialene er rene klare akvareller eller kolorerte tegninger. I andre, større illustrasjoner som for eksempel fra Askeladden, ser det ut som om blyantstreken ligger tett under og deretter er fargelagt med pastellkritt eller akvarell. Da blir bildet tettere, grodd, og ikke så besnærende i uttrykket. Denne ujevnheten i uttrykk og teknikk er ikke så heldig. Qvale har en finslig strek i figurtegningene, men mange steder blir konturstreken nærmest oppløst. Om det skyldes trykktekniske ting eller om det er kunstnerens intensjon, eller en usikkerhet? det vites ikke. Men det skjemmer. Allikevel er det er små innvendinger. Qvale er en romantisk illustratør i ulike betydninger av ordet. Romantikken som The Gothic Revival, slik den gjorde seg gjeldende i 1700-tallets England i landskapshagen og i gotiserende arkitektur. Som i den tyske romantikken, slik maleren Caspar David Friedrich mante fram det skrekkinnjagende og storslåtte i naturen gjennom forrevne klipper, dramatiske skyer, krokete trær og røtter. Og romantikken i rokokkoens ornamentale, blomstersmykkete former i lyse lette farger. Se den blomstersmykkete medaljongen som illustrere Brødrene Grimms Tornerose. Den rommer mye!

Illustratøren imponerer med sin spennvidde og kunnskap om tradisjonen hun står i. Eventyrillustratørenes tradisjon.

Allikevel, å illustrere eventyr må være verre enn å hoppe etter Wirkola.
– Selv kritikerne, som vanligvis er opptatt av nyskapning, de ville ha det på gamlemåten, sa engang Harald Nordberg, som har vært og er illustratør og billedredaktør for Aschehougs hvite suksess-serie med eventyr, julefortellinger, sanger og rim og regler.

Leserne vil jo heller ikke at noen skal tukle med deres private eventyrbilder selv om de er allemannseie. Illustrasjonene er for mange deres første møte med billedkunst. Det er en alvorlig sak. Det former ens kunstsyn langt opp i årene. I så måte skal vi være glade for at Annine Qvale sjonglerer med stilartene slik hun gjør i denne ellers så tradisjonelle samling eventyr.

«En illustreret bog er som et digt, hvortil der er komponeret en melodi » leste jeg en gang, uten at jeg vet hvem som skrev det.

Jeg synes Annine Qvales melodi er både melodiøs, vakker, men litt skjelvende i de høye tonene.