Den store boken om husdyrene og menneskene deres

Flott familiebok

«De første menneskebarna i verden var like glade i lek og sport som dagens unger, og naturen var full av leketøy. Hadde vi kunnet besøke en søskenflokk i Asia for rundt femti tusen år siden, ville vi sett at de bodde sammen med noen få voksne i en diger skog. Det var istid med lange vintre og kjølige somre. Barna gikk med skinnklær og hadde lange selskinnstøvler når snøen var dyp. Men ut av halsåpningen på skinnpeskene tittet det revevalper og tamme haukunger, eller kanskje en stålorm, en liten klatremus eller en ung skjære som lå gjemt i tunikaen.»

Slik begynner Bergljot Børresen fortellingen om hvordan noen dyr er blitt utviklet til husdyr i fagboken Den store boken om husdyrene og menneskene deres. Børresen forteller om de vanligste husdyrene vi har nå, hund, geit, gris, ku, høne, reinsdyr, sau, gås, hest, kanin og katt. Alle disse dyrene fantes opprinnelig i vill tilstand. Den gangen var vi mennesker jegere og fangstfolk, og når vi drepte en mor som hadde unger, kunne det hende at vi tok med oss de hjelpeløse ungene hjem, og fôret dem opp. Slik ble mange av dyra etterhvert tamme, forteller Børresen. Og noen av disse dyreartene ble hos menneskeflokken for alltid, de ble husdyr.

Børresen forklarer at det var noen av dyreartene som ikke ble husdyr, selv om noen av deres unger også ble tatt hånd om av menneskene etter at dyremødrene var drept. Når de dyrene ble store nok til å klare seg selv, forlot de menneskeflokken og la ut på vandring etter sine egne, eller de forsøkte å ta sjefens plass, og ble jaget vekk, eller drept. Denne bokas styrke er at den lærer oss hvorfor noen dyr ble husdyr, andre ikke.

Børresen deler dyrene inn i forskjellige kategorier: husdyr, selskapsdyr, hobbydyr og utnyttede fanger. Husdyr er de dyra som ble hos meneskene, og som ble så tilpasset menneskene at de underordnet seg dem. «Menneskene bestemmer hvor husdyrene skal være, og hvem de skal pare seg med. Til gjengjeld må folk ta ansvar for all mat og stell og pass.» Det ansvaret tar vi, fordi vi har nytte av disse dyrene. Selskapsdyr derimot, er tamme dyr vi ikke har noen konkret nytte av, men som vi holder som venner, til selskap og hygge – det kan være gullfisk, undulat, eller en tam rotte. Hobbydyr er de dyrene vi ikke har et personlig forhold til, som akvariefisk, krypdyr og insekter. Mens utnyttede fanger er dyr som fremdeles har artsfrender i villmarken. Villhester kan fanges og bli en utnyttet fange. Villreinen likeså. Den asiatiske elefanten er en utnyttet fange, og katten. Grunnen til at katten regnes som utnyttede fanger er at den «nesten aldri lar menneskene bestemme hvem den skal pare seg med.»

Den store boken om husdyrene og menneskene deres er et omfattende verk på 250 sider. Den handler om 11 ulike dyr. Hvert av dem får sitt kapittel, og sidene i hvert kapittel er kantet med sporene etter det dyret det handler om. Boken er klart fokusert på forholdet mellom dyr og mennesker: Gjennom små fortellinger forklarer Børresen hvordan, hvor og når hver av dyreartene gikk over fra å være ville til å leve sammen med menneskene. Hver av disse utviklingshistoriene blir etterfulgt av en mer faktaorientert del som forklarer mer om disse dyrenes karakteristiske egenskaper, og gjør rede for hvordan menneskene gjennom tidene har samhandlet med dyrene ut fra kjennskap til deres særpreg. I tillegg kommer de mange interessante dyrehistoriene som demonstrerer de ulike dyrenes utstrakte sosiale egenskaper og evne til å tilpasse seg livet blant mennesker.

Boken er preget av et tydelig engasjement for dyrevelferd. Dengangen dyrene ble husdyr, hadde dyr og mennesker felles nytte og glede av hverandre. Etterhvert har vår mulighet til å utnytte dyrene blitt så stor at vi snakker om industriell utnyttelse. Og vi tilbyr dem levekår som er under enhver kritikk. Samtidig har det nære forholdet mellom dyr og mennesker forsvunnet. Til tross for at vi lever i et kunnskapssamfunn kjenner vi ikke dyra våre lenger. Derfor oppleves Den store boken om husdyrene og menneskene deres som en vekker. Vi får tilført en kunnskap som éngang var folkeeie, men som nå tilhører de få. Med denne kunnskapen vil mange kunne bli bedre dyre-eiere.

Jeg har sjelden kost meg så godt under lesningen av en fagbok, det skyldes også at teksten er ledsaget av et vell av flotte fotografier. Vi får inntrykk av at fotografen Vera Gjersøe kan nesten like mye om dyr, som tekstforfatteren, veterinær Bergljot Børresen. Fotografiene avslører en imponerende nærhet til de ulike dyreslagene. Og samspillet mellom tekst og bilde skaper en spennende dynamikk. Når teksten forteller om hvordan vill ulv blir tam, og hvordan menneskene deretter bevisst styrer hvilke av de tamme ulvene som får anledning til å la valpene sine vokse opp, og vi videre blir fortalt om utviklingen fra tamulv til hund, stirrer vi plutselig på fotografier av schäfere. Da forstår vi hva dette hander om. Samspillet mellom tekst og bilde i denne boka får ofte denne optimale effekten. Derfor blir kunnskapen til genuin innsikt hos leseren også. Dette er en sjeldent vellykket fagbok.

Teksten er levende fortalt, full av interessant kunnskap. Den kan med stort utbytte nytes av dyreinteresserte i alle aldre, for her er det mye å lære, og kunnskapen er formidlet på en lett tilgjengelig måte. Dette er en typisk familiebok, den egner seg både til høytlesning og til egen lesning, for små, større og voksne. Anbefales!

Men mye vil ha mer: Iblant oppleves det klare fokuset på utviklingen av forholdet mellom dyr og mennesker som en begrensning. Jeg skulle for eksempel gjerne visst hvorfor hunden går rundt i ring før den legger seg ned. Og jeg har alltid vært nysgjerrig på kaninene på Charles de Gaulle-flyplassen utenfor Paris. Hvordan kan de holde ut å bo i støyen fra flyene som tar av og lander hele døgnet? Blir de døve? Det må jeg finne svar på et annet sted, og det er forsåvidt helt ålright. Men jeg blir slått av en tanke om at vi kanskje har lett for å stoppe litt for tidlig når vi formidler kunnskap for barn. Bergljot Børresen er ifølge omslaget ekspert på dyrs atferd, derfor skulle jeg ønske hun hadde skrevet ennå mer om det. Begrensningene skyldes sikkert omfanget. 250 sider er mye. 11 dyr er mye. Men kompetansen bak tekst og foto er i dette tilfellet like høy som formidlingsevnen, derfor håper jeg på et bind til.