Tittel: Den store faktaboka om språk
Tekst: Helene Uri
Illustratør: Sissel Hovden, Kjerstin Keller, Torgeir Hjetland, Joachim Von Der Lippe, Stein Olav Pettersen, Jolene de Mendonca, Petter Danielsen, Deepak Chawla, Ina Viktoria Kristiansen
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2008
Antall sider: 159

ISBN 978-82-04-13959-7

Den store faktaboka om språk

POTETGULLBOLLEN OG OVERFLØDIGHETSHORNET

Uris overflødighetshorn av en faktabok skjuler bare delvis sin frykt for at språkvitenskap egentlig er litt kjedelig.

I et berømt kapittel av Om den utførlige fremstilling (De duplici copia verborum ac rerum commentarii duo [1514-34]), en uhyre populær lærebok i retorikk ført i pennen av den store renessansehumanisten Erasmus Desiderius, han fra Rotterdam, demonstrer mesteren mer enn 140 måter å variere setningen ”ditt brev gledet meg svært” på. Fra de mer måteholdne ”jeg ble svært glad over å få ditt brev” , ”hvor glad ble jeg vel ikke over å lese brevet fra deg” og ”jeg var fra meg av glede da jeg mottok brevet ditt”, utvides registeret til også å innbefatte helt overstadige varianter som ”ditt brev var den reneste honning for meg”, ”alt annet virker avskyelig sammenlignet med brevet ditt” og ”dine brev er for meg som vin er for en tørstende mann” (kapittel 33). En lignende øvelse åpner Helene Uris tredje reviderte utgave av Den store faktaboka om språk (2008), idet vi minnes om at det er ”ganske mange måter du kan be om potetgull på”:

      Kan du være så snill å sende meg potetgullet, tror du?

 

      Jeg ble visst ikke helt mett av den middagen, jeg.

 

      Er det bare du som skal ha potetgullet, eller?

 

      Kunne jeg også få litt potetgull, kanskje?

 

      Kunne du ha sendt meg potetgullet?

 

      Send meg potetgullet, er du snill!

 

      Kan du sende meg potetgullet?

 

      Jeg vil gjerne ha litt potetgull.

 

      Kan jeg og få litt potetgull?

 

      Hitover med potetgullet!

 

      Send meg potetgullet!

 

      Hit med potetgullet!

 

      Gi meg potetgullet!

 

      Potetgull!! Hit!!

 

      Potetgull!! Nå!

 

      Potetgull!!!

 

    Gull!!!

… eller du kan bare peke på potetgullbollen… (s. 10)

Øvelsene ligner hverandre, men de tar samtidig diametralt motsatte retninger. For der Erasmus er opptatt av variasjon og ekspansjon innenfor et skriftlig medium, reduserer hvert av Uris nye forslag det foregående, til kun det gestiske, eller rettere deiktiske, står igjen. Uris nedstripping til det deiktiske tydeliggjør at det valgte eksemplet hører til en utpreget muntlig kommunikasjonssituasjon. For renessansehumanisten Erasmus er det avgjørende at den språkbrukeren som i størst grad behersker den utførlige fremstillingen også realiserer sitt menneskelige potensial. Det retoriske idealet copia representerer den samme overfloden, det samme overskuddet vi finner symbolisert i overflødighetshornet, cornucopia: den språklige overdådigheten blir en verdi i seg selv. Uris bok er også noe av et overflødighetshorn – den er en fryd for øyet, og dessuten proppfull av morsomme, kuriøse og interessante observasjoner om språkets liv i kulturen. Den er, for å si det med Erasmus, den reneste honning for en litterat in spe. Men samtidig retter forekomsten av potetgullbollen – et slags hverdagens overflødighetshorn – og rekken av innsnevringer – fra den dannede forespørselen til den frekke, gestiske imperativformen – leserens oppmerksomhet mot spørsmålet om hva språk betyr her og nå, for oss. Er språk først og fremst noe funksjonelt, eller er det også noe mer? Det er liten tvil om at pekefingeren fungerer – den får kommunisert det den skal, nemlig at den som peker vil ha, skal ha, potetgull.

Mangel på selvrefleksjon
Under Uris eksempel ligger det uuttalte spørsmålet om hvordan man bør kommunisere, hvordan man bør henvende seg. Dette spørsmålet er bevisst uuttalt, for i denne boken ønsker man ikke å moralisere eller belære. Likevel er det ikke til å komme bort fra at Uris bok også er et pedagogisk prosjekt, og at dette prosjektet sier noe om språk og språkbruk samtidig som det kommuniserer gjennom språket. Dermed blir det interessant å se på hvordan den kommuniserer med leseren. Eller sagt på en annen måte: hva slags eksempel danner Uris egen tekst? Roper den ”Gøøøøl!” eller ber den pent om å få det?

Misforstå meg rett: Den store faktaboken om språk er en bok det er vanskelig å mislike, et utpreget rikt verk, med 20 informative og entusiastiske kapitler om ulike språklige fenomener, utstyrt med overdådige illustrasjoner i forskjellige stilretninger. De fleste av kapitlene er gode i den forstand at de aldri blir for bastante, men i stedet åpner for videre utforskning. Noen ganger kan de imidlertid bli litt i korteste laget, som for eksempel kapittel 9, som tar for seg spørsmålet om ”Hvordan det begynte”, altså når og hvordan mennesket begynte å snakke. Det som står er fint nok, vi får to små kapitler om Bibelen, ett om Herodot og ett som oppsummerer en rekke forskningsposisjoner. Men det hadde vært fullt mulig å bygge ut et kapittel som dette, enten ved å fylle på med flere versjoner fra andre tider og andre kulturkretser, eller ved å henlede oppmerksomheten på de erkjennelsesmessige problemer forskeren som vil bestemme språkets begynnelse raskt vil støte på. For kan vi overhodet forestille oss en menneskeliknende tilværelse uten språk? Og hva skjer når vi forsøker å iscenesette språkets origo – i språk? Dette problemet har utallige filosofer og forfattere balet med, og en bok som Uris kunne godt ha invitert oss inn til disse svimlende avgrunnene heller enn å haste videre til neste kapittel, ”Når ett blir mange”, om hvordan språkene har utviklet seg gjennom tidene. Også kapitlet om slang og metaforer eller språklige bilder kan virke litt i snaueste laget, men mest fordi Uri bruker plassen til oppramsing av ulike varianter og forklarer omskrivninger som et uttrykk for gruppetilhørighet. Fordi Uri insisterer på å holde seg innenfor en overveiende muntlig sfære, tar hun seg for eksempel ikke bryet med å diskutere hvorfor så mange synes at metafortung poesi er vanskelig – den skriftlige arenaen (som Uris bok jo selv tilhører) holdes konsekvent utenfor denne diskusjonen.

Til gjengjeld er kapitlene der Uri eksplisitt tar opp forholdet mellom muntlighet og skriftlighet (kapittel 4), kroppsspråk, kjønnet språk og babyspråk (kapittel 5, 7 og 9) spennende, utfordrende og gode. Her – og andre steder – tar hun seg mer tid, og virker også genuint interessert i spørsmålene den (lette) teksten sneier innom. Først når kapitlene innbyr til selvrefleksjon, får jeg inntrykk av at Uris tekst sveiver unna heller enn å gå i klinsj. Dette er en tekst som vil holde språket på en armlengdes avstand, slik at vi kan se det bedre, heller enn å reflektere over måten den selv bruker språket på.

Bortgjemt pedagogikk
På tross av den manglende viljen til selvrefleksjon er dette en bok man har lyst til å ha liggende, til å bla i, til å vise frem og også til å gi videre til språkglade unge mennesker. Og det er jo det viktigste, og dessuten kanskje noe av det peneste man kan si om en slik bok. Men det er noe som skurrer, og det har, som antydet, med selve henvendelsen å gjøre. For fremfor alt har vi vel å gjøre med et pedagogisk prosjekt her. Likevel insisterer Uris bok på å underkommunisere at det er pedagogisk.

Den underkommuniserte pedagogikken viser seg tydeligst i måten verket er strukturert på. Etter å ha ført oss gjennom et mangfold av linvistiske emner, lar det siste kapitlet i boken oss møte en vaskekte lingvist, den sympatiske (men rotete) ”Helge”, som forklarer oss hva arbeidsdagen hans består i. Deretter følger et tosiders ”avsnitt fullt av fine ord” som setter fagterminologiske navn på det vi har gjennomgått fra kapittel til kapittel, før det konkluderer med en ”gledelig melding”:

    Det aller beste av alt kommer nå: Det er massevis av emner i språkvitenskapen som vi ikke har skrevet noe om i denne boka. Så det er bare å ta fatt! (s. 157)

Målet med Den store faktaboken om språk er med andre ord å berede grunnen slik at flere unge får lyst til å studere lingvistikk, til å følge i Uri og ”Helges” fotspor. Prisverdig nok! Men igjen: hvorfor kommuniseres ikke dette prosjektet tydelig fra starten av? Og hvordan kommuniseres språkvitenskapens fortreffelighet til de unge håpefulle?

Bort med det kjedelige, frem med det kule
For å ta det siste først: det virker åpenbart at vi – leserne – skal forføres inn i lingvistikkens verden. Først når vi har kommet til avslutningens ”fine ord” og ”gledelig[e] melding”, forstår vi at dette slett ikke har vært noen uforpliktende flirt, men snarere et seriøst forslag om ekteskapsinngåelse. Når boka lenge fremstår som en lekker, men uforpliktende affære, er det nettopp på grunn av det tilsynelatende fraværet av systematikk. Teksten byr på små, pirrende avsnitt eller fragmenter (sjelden på mer enn 100 ord av gangen) som nærmer seg avisnotisens form: faktaorienterte anekdoter om språkets viderverdigheter, om ordstilling, kasus og kjønn, om banning og babyspråk. Notissjangerens fravær av systematikk virker betryggende på leseren: dette trenger vi ikke å pugge, det er ikke viktig, men artig, og det kan gjenfortelles i uformelle sammenhenger. Den friske layouten bidrar til å understreke at dette ikke er en lærebok, til å trekke oppmerksomheten vekk fra det potensielt lærebokaktige eller puggbare i teksten. Dette er lingvistikkformidling som livsstilsreklame, læreverk som coffee table book. Og for all del, en ren kosebok om språk ville vært ok, det. Men denne vil noe mer, og det er som om den forsøker å kamuflere sitt egentlige ærend ved å passe på at den ikke kan brukes som et mer tradisjonelt, fagorientert oppslagsverk. I stedet får vi fremfor noe annet en simulert muntlighet. Stadig stiller teksten leseren spørsmål som den så besvarer selv: ”Du synes kanskje at det er rart at vi i Norge skriver både bokmål og nynorsk? Og det er jo ganske rart!” (s. 83); ”Har du tenkt på at når vi snakker eller skriver, bruker vi språklige bilder hele tiden? (s. 63); ”Når du hører noen snakke, så hører du at det er mellomrom mellom ordene de sier, gjør du ikke?” (s. 33). Den simulerte muntligheten understreker for leseren at språk er gøy! – og later samtidig som om det finnes et umiddelbart og jovialt forhold mellom avsender og mottaker. Mye energi brukes på å etablere en ålreit tone. Men i en bok som er så opptatt av at språk er viktig, kunne man kanskje ønske seg en annen, bredere språkføring enn den innsmigrende og geme. Til tider står Uri i fare for å ende opp som den kule læreren som forsøker å være en av gutta ved å nærme seg elevens nivå heller enn å løfte eleven opp på sitt nivå:

    På 1800-tallet begynte vi å bli lei av bade svensker og dansker etter å ha blitt styrt av Sverige og Danmark i flere hundre år. Vi ville så fryktelig gjerne bli ordentlig norske igjen. Derfor begynte noen å samle eventyr, sagn og folkeviser. Det ble moderne å lese om vikingene, for da var nordmenn både tøffe og selvstendige og supernorske. (s. 83)

I avsnitt som dette er Uri på sitt svakeste, og leseren aner at frykten for å kjede leserne kanskje kan bunne i en frykt for at språkvitenskap egentlig er kjedelig. Denne frykten er for så vidt legitim nok, for selv om språk er gøy, er det også vanskelig og tidvis kjedelig å lære så vel språk som språkvitenskap. Hvis Uris faktabok skal kritiseres for noe, må det være for at den aldri konfronterer dette problemet direkte, aldri reflekterer over det, men i stedet gjemmer det bort, i håp om å få språkvitenskapen til å fremstå som mest mulig attraktiv. Kanskje hadde ikke denne taktikken egentlig vært nødvendig? Kanskje hadde det gått an å også diskutere det vanskelige? Å anerkjenne dets eksistens? Jeg tror i hvert fall det er på dette punktet jeg begynner å stusse over Uris henvendelsesform, at det er her jeg lurer på om ikke entusiasmen kan få noe manisk over seg. Ikke fordi den aggressivt peker på potetgullbollen eller uttrykker seg i korte imperativer fulgt av mange utropstegn, men fordi den kanskje sliter litt med å opprette en virkelig dialogisk relasjon til leseren, på tross av de mange retoriske henvendelsene i teksten, som kanskje i siste instans blir stående litt i veien.

Manisk gullgruve
Hvis vi til slutt skal vende tilbake til de innledende spørsmålene jeg stilte boken, dens hva, hvordan og hvorfor, kan man kanskje si at det boken først og fremst kommuniserer, er språkglede, en gjennomgripende interesse for og entusiasme over språklige fenomener. At den lykkes i å kommunisere denne språkgleden til leseren, er hevet over enhver tvil. Man blir definitivt oppstemt og full av pågangsmot av å lese i den, og som sådan er den udiskutabelt vellykket. Men som en del av bokens ”hvorfor” finnes også det underkommuniserte målet om å pense flere unge lesere inn mot lingvistikken som vitenskap og yrkesvalg, å avle frem nye forskerspirer. Og selv om dette er en helt legitim agenda, synes jeg nok at måten dette gjøres på tidvis kan virke litt fordummende, at boken inviterer leseren inn ved å gjøre seg litt dummere, litt mer overflatisk, kul og flashy enn den egentlig hadde trengt å være. Men for all del, på tross av den delvis maniske formen, kan Uris bok trygt anbefales for alle som er nysgjerrige på språk. Den er noe av en språklig skattekiste.



Skrevet av:
Kommentarer