Tittel: Den svarte oksen
Tekst: Atle Hansen
Forlag: Det Norske Samlaget
Årstall: 2009
Antall sider: 53

ISBN: 978-82-521-7405-2

Den svarte oksen

MELLOM DETEKTIVROMAN OG SPØKELSESFORTELLING

Den svarte oksen er en kort, lettlest og medrivende spenningsroman som munner ut i en gåte.

Anmeldt av Ola A. Hegdal

Den svarte oksen er kort og lettlest, bare litt over femti sider, med lite tekst på hver side. Og romanen starter med et brak, i det som ligger tett opp til lærebokdefinisjonen av ”in medias res”: ”Eg” står overfor den store, svarte oksen, og den har åpenbart ondt i sinne.

Etter et par sider med intens nøling bestemmer vår hovedperson seg for å spurte mot et tre, og redder skinnet, så vidt det er. Oppe i treet får han tid til å summe seg. Vi lærer at ”eg” heter Gisle, og er en ung gutt som har lagt ut alene på telttur mens foreldrene hans unner seg en kjærestehelg i London. Mens Gisle fortsatt sitter i treet, kommer en mann i sorte klær og forsvinner sporløst med den svarte oksen. Han etterlater det store spørsmålet: Hvem eller hva i all verden var det?

Skummel St. Hans
Gisle klatrer ned fra treet og kommer seg ned til sjøen, til Kuvika hvor han slår opp teltet og belager seg på et par rolige dager. Men uroen slipper ikke taket. Om natten hører han noe eller noen som tusler omkring utenfor. Kan det være dyr, mennesker eller noe enda verre?
Neste dag stiger humøret, når Gisle får besøk av kameraten sin, Vegar. Men så viser det seg at Vegar også har hatt kontakt med den svarte oksen og den mørkkledde mannen. Ikke nok med det, Vegar har til og med sett hus og folk der Gisle er overbevist om at det bare ligger igjen noen spredte tufter etter gamle husmannsplasser. Og nå nærmer St. Hans-natten seg, riktignok den lyseste natten i året, men også den natten da mørkets makter tradisjonelt skal ha fritt spillerom …

Spenning på nynorsk
Atle Hansen eller forlaget har valgt å kalle dette for en spenningsroman. Og spennende er det, uten tvil. Det som driver fortellingen videre er ikke så mye det som skjer, som det vi hele tiden sitter og venter på skal skje.

Samtidig følger Hansen opp en solid, nynorsk tradisjon med et enkelt, muntlig og konkret språk, som er både poetisk og skummelt på en gang. Legg til enda flere poetiske repetisjoner, og dette kunne ha passert som horror-debuten til Jon Fosse.
Det er blitt en luftig og lettlest bok som man kan sluke i et jafs og bli ferdig med i løpet av dagen. Et fint alternativ for alle som lar seg avskrekke av mursteiner i Harry Potter-format. Alle bøker trenger ikke å være på 400 sider pluss!

Mystisk gråsone
Med Den svarte oksen skriver forfatteren seg inn i en lang tradisjon av fortellinger som befinner seg i en uavklart gråsone mellom detektivfortellingen og spøkelseshistorien. Mens det overnaturlige får herske i spøkelsesfortellingen, vil det i tradisjonelle detektivhistorier alltid være en naturlig forklaring på tilsynelatende overnaturlige fenomener. Men det finnes altså noen få fortellinger som blir liggende og vippe mellom den rasjonelle og den overnaturlige forklaring, som Henry James’ ”The Turn of the Screw”, John Dickson Carrs ”Sort messe” og ikke minst Døde menn går i land” av Bernhard Borge/André Bjerke.

I dette vippepunktet ligger også Den svarte oksen. Til tross for de mange rasjonaliseringene som Gisle og Vegar foretar, så klarer de ikke å mønstre noen tilstrekkelig overbevisende naturlig forklaring på det som har foregått. Og det gjør heller ikke leseren. Hvis man hadde blitt tvunget til å velge, ville nok den overnaturlige forklaringen stå sterkest, uten at den selvfølgelig noensinne kan bli ett hundre prosent bevist.

Som voksen leser synes jeg dette er en interessant utgang, at spenningen og mysteriet på en måte blir bevart også etter at den den siste siden er lest. Spørsmålet er naturligvis hvordan barn og unge vil oppfatte det. Mitt trettenårige testpublikum på hjemmebane stusset noe over den uvante, åpne slutten, og savnet nok det klare svaret, avklaringen hun er vant med fra slutten av bøker. Jeg velger likevel å konkludere med at kombinasjonen av spennende, lettlest og kort historie og utfordrende slutt slett ikke er ueffen, og vil ikke nøle med å anbefale Den svarte oksen til andre åtte- til fjortenåringer.



Skrevet av:
Kommentarer