Den svarte pil

Gamle tider om igjen

Da jeg var liten fikk jeg tak i bøker overalt. Jeg fant dem på loftet til besteforeldrene mine, de ble kjøpt på loppemarked, jeg byttet dem til meg fra venner og noen ganger ble de lånt på biblioteket. Jeg kan egentlig ikke huske at mine bøker noen gang ble kjøpt i bokhandel. De kunne komme som jule- eller bursdagspresanger og da var de jo nye, men de var et fåtall. Resten var gamle, slitte greier som jeg rasket sammen på forskjellig vis. Jeg stjal en del også. Jeg husker særlig hvordan det var å leke gjemsel i kjelleren på blokkene og komme over bokkasser i ulåste kjellerboder og hvordan det var å snike seg hjem etterpå med en bok innenfor buksestrikken.

Jeg var alltid opptatt av hvordan boka så ut og jeg syntes slitte bøker med gammelmodige illustrasjoner på omslaget var best. Noe av det jeg husker best fra min barndoms lesing er hvordan jeg leste bøker om igjen. Og om igjen. De samme bøkene. Jeg husker det som hvordan det EGENTLIG er å lese. Det å stå foran hyllen min, som ikke var alfabetisert, men ordnet etter et annet innfløkt system, og tenke: hvilken skal jeg ta nå… Og gleden ved å velge en som jeg visste var fin, men hvor jeg kanskje ikke hadde klart for meg hele handlingen fordi det var en stund siden sist.

En av bøkene som alltid var der, og som jeg nå ikke aner hvor kom fra, er Den svarte pil av Stevenson. Ryggen er ganske bred og har løsnet langs venstre side. Jeg har til enhver tid kunnet plukke ut den ryggen i hylla på flere meters hold. Dette har alltid vært en av de bøkene som de andre ble plassert rundt. Min utgave er fra 1952 og har utkommet i Gyldendals serie: «De aller beste». Papiret, som er av den gode, tykke, matte sorten, er litt flosset og oppsvulmet og sidene snur seg nærmest selv. Det første kapittelet er litt forvirrende og jeg skjønte det nok aldri helt, men jeg harvet pliktskyldigst igjennom beskrivelsene av maktfordeling og lojalitetshensyn i 1400-tallets England, til jeg kom til side 20 hvor det står følgende:

– Ja, gutt da, din idiot. Kunne De ikke se at det var en pike? Hun i den brune kappen som ikke ville ha annet enn vann. –Unge herr John, ja. Jo, jeg så ham ….henne… i stallen for en times tid siden. Hun holdt på å sale den grå hesten. Herr Daniel bannet stygt. – Den piken var verdt fem hundre pund for meg og mer til! Skrek han. –Selden, ta med deg seks bueskyttere og sett etter henne….»

Og her begynner det. Flukten. Opprøret. Kjærligheten. Historien om Dick og Joanna som flykter fra den onde formynderen for å slippe å gifte seg, og som i løpet av flukten oppdager at de elsker hverandre. Alt dette i riddertidens England med adelsmenn, spedalske, rosekrig og fulle sjømenn.

Jeg merker nå at jeg ikke kan gjenfortelle mer av handlingen. Denne boken har jeg, bibliotekaren, aldri formidlet til noen. Ikke engang til egne barn. Den er bare min. Og sånn er det også med noen av de andre bøkene som var viktigst for meg. Det er lenge siden jeg leste den sist. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å lese bøker om igjen. Det skjedde nok da jeg skjønte at livet ikke er uendelig langt og at jeg bare kan lese bøker én gang for å rekke over flest mulig.