Den uendelige historie

Sannere enn verden utenfor

Av Simon Stranger, forfatter

Det var boken med den magiske tittelen. Med de håndtegnede bokstavene i begynnelsen av hvert kapittel. Ett kapittel for hver bokstav. En bok med grønne og røde bokstaver i stedet for sorte. Det var den boken som fikk meg til å bli forfatter.

Den uendelige historie av Michael Ende.

Det var moren min som leste den for meg første gang, på hemsen, oppunder taket, men alle de lange navnene gjorde henne døsig, og tvang meg til å være ekstra oppvakt, følge med, dulte borti henne, inntil hun en kveld sovnet, midt i en setning, slik at jeg måtte ta boken ut av hendene hennes og fortsette selv. Fra den dagen av leste jeg selv i stedet.

Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg ble sugd inn i denne fortellingen, om Bastian, en gutt som finner en bok med tittelen ”Den uendelige historie”. En bok om landet Fantásia, og om han som leser den, om Bastian selv, som kalles inn i boken fra fantasiens rike, fra Fantásia, for å redde alle innbyggerne der. All spenningen. Alle eventyrene. All visdommen.

Det var her jeg tenkte tanken første gang, at virkeligere enn dette blir det ikke, og med ett visste jeg klart hva jeg skulle bli. Forfatter. En som oppdaget virkeligheten slik, sannere enn verden utenfor, og la den frem slik at man glemte alt rundt, slik at alt annet – som middager, lekser, samtaler – bare ble hindre som måtte forseres før man kunne gå tilbake igjen til det som var viktig. Fortellingen.

Jeg leste den om igjen mange ganger i løpet av oppveksten helt til jeg ble voksen. For hver gang oppdaget jeg noe nytt. Forsto noe jeg ikke hadde skjønt første gang. Og boken bare fortsatte å vide seg ut. Da niesen min ble gammel nok, ga jeg mitt eget eksemplar til henne, mot at hun lovet å gi den tilbake til mine barn når de en gang blir gamle nok. Slik dannes enda en uendelig historie.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av forsiden. Boken fins i deres samling.