Den usynlige

ET HEMMELIG LIV

Anmeldt av Marte Gresvik

Et nytt liv med nye venner er ikke alltid helt ukomplisert. Særlig ikke når en mystisk skyggevenn skjuler seg på rommet ditt. Den usynlige er et puslespill av en roman som ender nokså overraskende.

Nyinnflyttet og ensom
Elvira flytter fra Stockholm til bygda i Sverige, det lille tettstedet Lønnby, noe hun selv synes er helt feil. Hun hadde et bra liv i storbyen, ”med kule venner, bra skole og gøy i fritida”, og synes bygda er teit og tilværelsen der helt død. Det er ikke så lett å få nye venner på et lite sted der alle er sammensveiset og har kjent hverandre ”alltid”, og Elvira kjenner seg ensom og forlatt. Men så en dag begynner det å skje underlige ting på rommet hennes. Sengen som hun går ifra uoppredd om morgenen er fint redd om ettermiddagen, det store puslespillet hun begynner på en kveld er ferdig lagt neste dag etter skolen, og noen gjør matteleksene hennes! Elvira blir livredd:

Plutselig grøsset jeg. Det føltes som om noen så på meg. Jeg snudde meg, reiste meg opp og gikk bort til vinduet. (…) Ingenting. (…) Kanskje det bare var innbilning fordi jeg ikke var vant til å være alene i et rom.

Spøker det på i den nye leiligheten deres, eller skjuler det seg en mystisk usynlig et sted?

Høy spenningsfaktor
Gåten om den usynlige vokser for hver dag, og snart er den det eneste Elvira klarer å konsentrere seg om. Skyggevennen begynner å skrive beskjeder til henne i dagboken, og de starter en brevveksling som fører dem nærmere hverandre, uten at mysteriet løses.

Det hele er svært nervepirrende, og Indahl evner å holde spenningsnivået oppe gjennom stadig å legge ut nye spor i jakten på den fremmede. Historien kretser hele tiden omkring det spøkelsesaktige plottet, innenfor en ramme av dagligdagse hendelser. Slik skaper Indahl en troverdig, uhyggelig stemning, samtidig som vi får en følelse av at Elvira kanskje bare finner på historien om den ukjente for å distansere seg fra sorgen over å måtte flytte fra alt kjent og kjært.

I alt det nye og ukjente skildres Elvira troverdig i sin oppslukte søken etter svaret på mysteriet. Hun framstilles som en vanlig jente i en stabil familie, men som i sin søken etter svaret lar seg rive med på barnlig, litt prepubertalt trassig vis. Til tider synes Elvira resten av familien er en klamp om foten, og irritasjonen hennes går utover både broren og foreldrene når hun får nok av maset deres. Eksempelvis når de forteller at nabokona har hørt pianomusikk fra leiligheten deres:

– Så deilig at du har kommet tilbake til gamle takter igjen, sa mamma. – Jeg har ikke …, begynte jeg. Men mamma bare fortsatte. – Til høsten kan du fortsette å ta spilletimer igjen. – Jeg har ikke spilt! sa jeg kjempehøyt. – Hrmm, liksom, kremtet pappa. – Hvem kan det da ha vært som spilte piano her hos oss? Jeg la skjeen ned og stønnet høyt. (…) – Jeg har ikke rørt pianoet siden vi flyttet hit! skrek jeg enda høyere.

Fra magisk til realistisk
Oppbygningen av romanen er som et puslespill, der stadig nye brikker dukker opp og må plasseres på riktig sted for at bildet skal bli komplett. Slik holdes leseren på pinebenken til over midtveis i Den usynlige, da løsningen sakte kommer for en dag. Nå skifter stilen i boka fra å kretse rundt det mystiske til å favne om mer mellommenneskelige tema.

Elviras hemmelige venn viser seg nemlig å ha en historie som ikke ofte nok får plass i media. Nettopp derfor virker den også svært sterkt. Den realistiske og stadig aktuelle løsningen på gåten gjør boken til et politisk innspill som er forståelig for målgruppen, fordi dette kunne hendt i deres eget miljø. Indahl tar både hovedpersonene og leserne sine på alvor når hun ikke baker avsløringen inn i sentimentale fraser, men likevel gir den usynlige en historie som inneholder både dramatikk og sorg. Denne kompositoriske vendingen i romanen fra spøkelsesaktig mystikk til politisk realisme skjer gradvis og smart, slik at det ikke er før helt på slutten av fortellingen at en endelig løsning blir servert.

Enkelt språk
Indahl har en direkte og ujålete fortellermåte som kler historien. Språket er enkelt, og følelsene spilles ut uten overdreven dramatikk. Boken preges av mye dialog, og sammen med forfatterens registrerende fortellerstil gir dette boka en litt knapp, kortfattet språkdrakt:

Noen småunger syklet omkring på trehjulsykler. Ellers var det helt dødt. Men nå visste jeg jo hvorfor. De fleste gikk i stallen og striglet hester og skrapte hover etter skoletid. Det var derfor man aldri så noen ute. Og guttene spilte basket.

Dette gjør at teksten kan virke litt oppstykket. Kanskje hadde Indahl tjent på å investere litt mer følelser i teksten, gitt på litt mer, for at boka virkelig skulle tatt av. Nå blir stilen veldig kontrollert og lite leken. I tillegg synes jeg originalspråket til tider klinger litt for sterkt gjennom i oversettelsen – kanskje nettopp på grunn av den stakkato tonen som ikke gir oversetteren så stort spillerom.

Romanen anbefales til mellomtrinnet, og blant elleve-tolvåringene tror jeg nok mange vil kunne glede seg over denne boka, som alt i alt har et godt og vellykket register av mystikk, lojalitets- og venneproblematikk.

• Vinner av Årets bok, 2009, Stavanger barne- og ungdomsbibliotek (red.)