Den vanskelige maten
Boktittel: Hvorfor spiser vi ikke bananskall?
Forfatter: Emilie Nereng
Illustratør: Leonard Furuberg
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2023
Antall sider: 64
Sjanger: Sakprosa
Mat er et såpass kontroversielt tema at den som skal skrive for barn om det, virkelig må vokte sine ord.
Jeg har sans for konseptet i Cappelen Damms serie med spørrende sakprosa. Hvorfor spiser vi ikke bananskall? gir en overraskende inngang til temaet mat. Tittelen pirrer nysgjerrigheten og gir rom for en springende tilnærming som ikke lover mer enn den kan holde. Kunsten er å finne ut, eller forutse, hva barn faktisk lurer på om mat – eller ikke visste at de lurte på.
Funderer du for eksempel på om vannmeloner vokser på trær eller hvorfor det heter hamburger? Da kan boka vekke interesse, like mye for mat som for å dyrke din egen nysgjerrighet.
Hvorfor ikke?
Samtlige fire titler i sakprosaserien med undertittel «Og 52 andre ting du lurer på» er varianter av «hvorfor ikke», som «Hvorfor har vi ikke president i Norge?» (2021). Mens «hvorfor» er spørsmålet læreren gjerne stiller med et riktig svar i bakhånd, er «hvorfor ikke» et spørsmål som i større grad aktiverer fantasien og utfordrer den etablerte kunnskapen. Det går faktisk an å spise bananskall.
Men også denne gangen blir det langt mer «hvorfor» enn «hvorfor ikke». Visst behøves variasjon for å møte mangfoldet av vitebegjær hos leserne. Samtidig skulle jeg ønske at spørreteknikk i større grad ble anerkjent som det fagfeltet det faktisk er. Kvaliteten i dette spørsmålsdrevne konseptet er helt avhengig av spørsmålenes evne til å engasjere.
Dilemmaet for Hvorfor spiser vi ikke bananskall? er at de mest engasjerende spørsmålene kan sette såpass mye i spill at leserne begynner å stresse med mat. Det er neppe tilfeldig at boka spør forsiktig: «Hva skjer hvis man ikke spiser nok grønnsaker?» En mer pirrende variant ville vært å spørre rett ut om man kan dø av det.
Tilsynelatende ukontroversiell
Påfallende nok stiller heller ikke en bok i et såpass konfliktfylt fagfelt interessante spørsmål av typen: «Hvorfor får ikke barn i svenske barnehager spise riskaker?» (Fordi de inneholder arsenikk).
Barn som skal utvikle selvstendighet, trenger en gradvis innføring i at verden ikke er et rettferdig sted – heller ikke for butikkpoteter, oppdrettslaks og bier. Men når er det rette tidspunktet for å introdusere livets mange dilemmaer? Jeg mener at «Hvorfor bør man ikke spise grønne poteter?» er en misbrukt sjanse til å påpeke at kundene vil se potetene de kjøper, mens lyset dermed gjør potetene grønne og giftige.
Iblant skaper dessuten behovet for å skåne leserne uklarhet. «Hvorfor spiser de hund i Kina?» blir faktisk ikke besvart med stort mer enn at folk er forskjellige og at forfatter Nereng absolutt ikke har tenkt å spise sin elskede Eddie.
Videre følger en konstatering av at muslimer ikke spiser gris, og dermed plumper forfatteren (og språkvaskeren) ut i det som kalles «andregjøring»: «Det kan virke rart for oss, men for dem er det kanskje vi som er rare.» Muslimer hører altså ikke til denne bokas «vi», og leserne får en uheldig påminnelse om hvem som er innafor og utafor fellesskapet.
Engasjert, med noen mangler
Men influenseren Emilie Nereng har aldri skrevet for barn før. Til å være debutant skriver hun overraskende enkelt, engasjert og barnevennlig. Hun er kvalifisert for oppgaven gjennom en bachelor i ernæring, en instagramkonto om sunn mat og kokeboka Sunt og digg (Frisk, 2020). I tillegg er hun programleder for podkasten «Foodies». Jeg tviler imidlertid på om hun har noe kurs i spørreteknikk.
Det hjelper bare litt at hun sirkler inn mye relevant stoff når litt for mange spørsmål er vinklet såpass kjedelig: «Hva er økologisk mat?» og «Hvorfor bør man vaske hendene før man lager mat?». For hva skjer hvis man ikke gjør det?
Det nærmeste vi kommer publikumsfrieri er spørsmål av typen: «Hvem fant opp sjokolade?» og «Kan man spise is til alle måltider?» Nereng er best når hun er helt konkret og overraskende, som i «Hvilken grønnsak spises det mest av i hele verden?». Faktisk spiser folk like mye løk i året «som vekta av alle menneskene i Norge, Sverige og Danmark til sammen».
Visuelle påfunn
Heldigvis gjør illustratør Leonard Furuberg en leken innsats for å personifisere og karikere frukt og grønnsaker. For eksempel viser han at rosiner er soltørkede druer ved å plassere dem på solsenger langs et svømmebasseng og utstyre dem med solbriller og leskedrikker.
Han har illustrert samtlige bøker i serien og lykkes aller best med denne. Det er en mer takknemlig jobb å karikere mat enn indre organer, slik han gjorde i Hvorfor vokser det ikke hår på tunga? av legen Kaveh Rashidi (2022). Overdrivelser er morsommere når leserne gjenkjenner utgangspunktet. Barn har et mer konkret forhold til gulrøtter enn til nyrer.
Furuberg har også diktet inn en rekke barn som reagerer sterkt på informasjonen i teksten. Deres engasjement er med på å bringe leserne nærmere tematikken. Bildenes appell til sansene er riktignok begrenset av de glatte og ensfargede flatene i seriens digitale uttrykk. Men de lykkes med å more leserne samtidig som de viser hvilken mat det er snakk om. Selv klisjeer er morsomme når de overdrives nok, som det ildsprutende barnet etter å ha spist chili.
Enkle skygger gjør bildene mindre flate og livløse. Designer Elisabeth Vold Bjone har dessuten igjen gjort en viktig innsats for å sikre fargerik variasjon på de mange oppslagene. Det er godt gjort å avstemme såpass mange farger til et behagelig og gjennomført uttrykk.
De mange tilfeldighetene
Av de tre bøkene som tidligere er utgitt i serien, er bare én innkjøpt av Kulturrådet. Hvorfor har vi ikke president i Norge? skiller seg ut ved å handle om det underrepresenterte fagfeltet samfunnsfag og gjennom en mer systematisk tilnærming (til demokrati som styreform). Teksten krever litt eldre lesere enn småtrinnsleserne som Hvorfor spiser vi ikke bananskall? retter seg mot.
Det er uklart hvor godt kvalitetssikret informasjonen er i denne sakprosaserien. Konseptet er uten kildehenvisninger, noe som neppe imponerer innkjøpsutvalget. Forlaget satser på at forfatternes ry som fagpersoner skal være nok. Mesteparten av informasjonen i Hvorfor spiser vi ikke bananskall? ligger imidlertid lett tilgjengelig på internett. Nereng har først og fremst brukt sin ekspertise til å sile ut og formulere et innhold som egner seg for barn.
Blant så mange som 53 spørsmål er det lett å finne svar med litt svakere relevans og presisjon. Boka gjør for eksempel et poeng av hvor enormt lang tid det tar å dyrke fram en ananas fra frøstadiet, selv om et eple slår ananasen med flere år. I presentasjonen av bier får leserne den trivelige versjonen om bier som får beholde mye av egen honning. Mennesket bytter visstnok bare til seg litt av overskuddet deres mot sukkererstatning. Her kunne veganerne vært presentert med sin vinkling: Er bier et dyr som utnyttes til produksjon?
Men som denne kritikken viser, er det uendelig mange måter å spørre om mat på. Hvorfor spiser vi ikke bananskall? lykkes godt med å motivere til å undre videre selv.