Tittel: Svartle
Tekst: Håkon Øvreås
Illustratør: Øyvind Torseter
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2015
Antall sider: 200

Den vanskelige oppfølgeren

Øvreås og Torseter er tilbake med oppfølgeren til den prisvinnende barneboken om superhelten Brune. Svartle er her! Etterlengtet vil de fleste si, men lever den opp til forventningene?

Det har flyttet ei ny jente til byen. Hun heter Sandy, har langt, glinsende, svart hår, blåser store tyggegummibobler og har en mor som er rockestjerne i USA. Atle blir forelsket sporenstreks idet han ser henne i en mørk bil utenfor den lokale butikken, men han vet ikke hva han skal gjøre for å få hennes oppmerksomhet. Så får han en idé. Han kan bli berømt! Da må han vel få Sandys oppmerksomhet.

Hans første forsøk på å oppnå popularitet er å spille gitar. Han går ut i farens garasje, plukker opp en av gitarene, men den gir bare fra seg svake klynkelyder. Selv med farens hjelp får ikke Atle dreisen på gitaren. Senere følger Atle med for å besøke farmor. For å komme dit, må han og faren gå over ordførerens gårdsplass. Og det er her Atle får den nye ideen om hvordan han kan bli berømt. Han kan stjele ordførerens premiehøne (som ordføreren vant gullpremie i Landsutstillingen for), for så å finne den og bli byens helt og komme i avisa. Da MÅTTE bare Sandy legge merke til ham.

Svartle_garasje

Når Atle kommer hjem igjen, finner han frem den blå bagen fra under senga og tar ut superheltdrakta si. I kjelleren finner han en gammel striesekk, på kjøkkenet en pose med solsikkefrø, og ute i garasjen henter han en hengelås. Og når natta kommer, er Svartle klar for aksjon.

Løse tråder på godt og vondt

Jeg har litt problemer med å se denne historien som troverdig. Det er rett og slett for mange løse tråder. Hvorfor er denne butikksjefen så opptatt av å bli rik? Hvorfor får vi ikke vite mer om De sinte agurkene? Og hvorfor velger Øvreås å la Atle forsøke å imponere Sandy, som tydeligvis er ganske rocka, med å stjele en høne?

Selv om Øvreås’ fortelling har løse tråder som med fordel kunne vært nøstet opp, har den allikevel noen tomme rom som åpner for at leseren selv kan trekke sine egne slutninger eller dikte videre. Jeg tenker særlig på den mystiske Sandy og hvorfor hun og moren kom til byen. Og hva skjer egentlig med Atle og Sandy? Får hun øynene opp for ham, eller er alt arbeidet med å stjele og levere tilbake premiehøna forgjeves? Jeg liker at akkurat disse trådene forblir løse.

Fiffige grep

Atle er fortsatt en skrønemaker, og forteller de andre om onkler som eier kikkertbutikker med svært sjeldne kikkerter, og en bestefar som var spion under krigen og måtte rømme gjennom kloakkrør da han ble tatt til fange av fienden. Og i Sandy tror jeg Atle har funnet en med samme sans for skrøner. For heter Sandy egentlig Sandy, eller Merete? Og er moren hennes virkelig så populær i USA at hun ikke engang kan gå på gata uten at folk vil ha autografen hennes?

Torseters illustrasjoner er særdeles gode, og jeg har særlig sansen for Atles foreldre. Faren er tidligere rocker, noe som kommer fram gjennom illustrasjonene. Med caps, militærbukser og crocs mimrer han tilbake til en svunnen tid som lokal rockestjerne, mens han jammer i vei i garasjen. Moren ser også nokså rocka ut, med kort hår og tatoveringer på armen. At hun sitter i rullestol poengteres ikke noe videre i teksten, men overlates til illustrasjonene. Atle selv, med de litt for korte militærbuksene, det kortklipte håret og de store øynene, får også min sympati.

Svartle_agurkerOg Sandy, minner hun ikke litt om Wednesday fra The Addams Family? Og hva med De sinte agurkene, minner ikke de også litt om noen vi kjenner fra rockehistorien? Og journalisten vi møter mot slutten minner da veldig om Ludvig Holberg? Dette synes jeg er meget fiffige grep av Torseter, og jeg setter stor pris på referansene både til Metallica og Munch han krydrer illustrasjonene med. Det er også godt å se noen foreldre som ikke er så «streite».

Den vanskelige oppfølgeren

Svartle er en passe vellykket oppfølger. Selv om plottet og komposisjonen har sine mangler, veier Øvreås opp (med god hjelp fra Torseter) med å skape hovedpersoner som er både sjarmerende og troverdige, og man ønsker jo at det skal ordne seg for dem.

Dersom det kommer en tredje bok, håper jeg den lar Åse komme mer til sin rett. Jeg synes rett og slett det er en skam at hun blir sittende med brukket fot bak et bord og selge vafler, mens Svartle og Brune er ute i superheltdraktene sine og ordner opp. Og at superhelten Blåse ikke får plass i denne historien slik som Svartle og Brune er skuffende.

Øvreås vil for mye, og det bærer historien dessverre preg av. Historien er ikke stram nok, og den mangler noe for at den virkelig skal engasjere. Den mangler forgjengerens originalitet og varme, og treffer ikke like bra emosjonelt. Jeg tror allikevel den vil fenge mange lesere. Det er jo tross alt en litt artig historie.

Svartle_rommet



Skrevet av:
Kommentarer