Tittel: Den vesle kjempeboka
Tekst: Lars Mæhle
Illustratør: Anna Fiske
Forlag: Samlaget
Årstall: 2004
Antall sider: 95

Den vesle kjempeboka

På tur med tåfis

For noen uker siden presenterte Barnebokkritikk en anmeldelse av de grafisk – groteske småbøkene Magdas mage og Ronnys rumpe, der spy og bæsj tematiseres uten omsvøp. Her følger en barnebok som med bedøvende tåfislukt følger i samme kroppsfunksjonalistiske spor. Der de to førstnevnte utgivelsene tilsynelatende ikke har annet mål enn å gi unge lesere et tabupreget gledesgys, kombinerer Den vesle kjempeboka det overdrevne og kroppslige med et vennligsinnet budskap om tilgivelse og forsoning.

”Ein skal som kjent høre mykje før øra dett av. Men eg veit om tilfelle der det har skjedd.” Dette avslører fortelleren av Den vesle kjempeboka, og setter dermed tonen for noe, som av mangel på et bedre uttrykk, må kunne kalles en ”tall tale”. Bokstavelig talt. For det handler om kjemper. Og de er akkurat som deg og meg, bare mye større og veldig sjenerte. Noe den synlig inngripende fortelleren, som angivelig er ekspert på området, kan informere om innledningsvis.

Handlingen baserer seg på en syltynn problematikk som frir til barns fascinasjon for det grisete og gresselige. Hovedpersonen, den keitete kjempen Sam, har nemlig glemt å skifte sokker og sko. I hele to år har han gått med det samme fottøyet, og nå har de engang så hvite sokkene blitt både gule og grønne. Sam er fortvilet. Hvordan skal han få luftet føttene sine uten at alle i hans nærhet skal besvime i kjempetåfis-dunst? Med kjempeterminologi kan dette karakteriseres som en ”BALUBAKRISE”, og Sam må komme seg til et sted der det ikke finnes folk i mils omkrets. Heldigvis vet kjempebestefar Ottar råd. Med sokkeskift i sekken, drar Sam og bestefar til det åttende verdenhavet, som viser seg å ligge i Sverige. Der klarer de til slutt å minimere tåfisdetonasjonen. Men før de kommer så langt har bestefar og sønnesønn kjørt klippfiskbil, stjålet en båt, og blitt konfrontert med den rasende sjørøveren Kaptein Kjempe-Bill. For bare å nevne noe.

Dette er en tullete tekst, som forsøksvis rommer et visst alvor. At tåfisluftingen legges til nettopp Karlstad er nemlig ikke tilfeldig. Ottar skal oppsøke gamle venner, og rydde opp i uoppgjorte konflikter. På kjempealdershjemmet sitter hans gamle med – eventyrere Molla og Leif Andreas, som noe motvillig blir med på et siste sprell. Med medbragt kjemeperullator karer de seg ut på Vänern, der den grumme kaptein Kjempe-Bill lurer i farvannet, med kanoner og masse oppdemmet raseri. Når Sam tar av seg skoene, må imidlertid den arge sjørøveren kapitulere, og hele gjengen får komme i land hos denne eremitten, som er mye mindre skummel enn man kanskje skulle tro. Slik ender det hele i en eneste stor gjenforeningsfest. For det viser seg at Ottar og co. ikke alltid har vært like greie mot den ikke så veldig store Kjempe-Bill. De har faktisk mobbet ham, og holdt ham utenfor, fordi han er en skarve tometers-kjempe. Men det nytter å be om unnskyldning, og det er viktig å tilgi. Det formidler denne teksten med all mulig tydelighet, og blir dermed avslutningsvis veldig alvorlig.

Et tilsvarende alvor er ikke å spore i Anna Fiskes illustrasjoner, som lander et sted mellom prepubertal skjemategning og tegneseriens formspråk. Persongalleriet fremstilles som en gjeng lange bengler, med fokus på gedigne føtter, ører og nesegrev. Perspektivet inntas fra alle kanter, og Fiskes røffe, uferdige uttrykk matcher den røverhistorien hun er satt til å visualisere. Og det er på sitt mest løgnaktige at teksten fungerer best. Idet Sam endelig tar av seg de berømmelige skoene, fortelles det at ”Professorane på det kjente luktinstituttet i Uppsala ropar ”Jajamennsan! Ny tåfisrekord!” Den skotske kjemiprofessoren Patrick McStink reagerer på lignende vis. Ja, selv i Shanghai må de gripe etter gassmaskene til det verste er over. Etter et slikt overdådig tåfiskalas blir det nesten et antiklimaks å introdusere vennskapstematikken sånn på tampen. Kombinasjonen av illeluktende sprell og tilgivelse er ikke helt god. Og vi må bare konstatere at ørene fremdeles sitter der de skal etter endt lesning.



Skrevet av:

Den vesle kjempeboka

Barnebok
Illustrasjoner Anna Fiske
95 sider
Samlaget 2004

Anmeldt av Mette Moe

På tur med tåfis

For noen uker siden presenterte Barnebokkritikk en anmeldelse av de grafisk – groteske småbøkene Magdas mage og Ronnys rumpe, der spy og bæsj tematiseres uten omsvøp. Her følger en barnebok som med bedøvende tåfislukt følger i samme kroppsfunksjonalistiske spor. Der de to førstnevnte utgivelsene tilsynelatende ikke har annet mål enn å gi unge lesere et tabupreget gledesgys, kombinerer Den vesle kjempeboka det overdrevne og kroppslige med et vennligsinnet budskap om tilgivelse og forsoning.

”Ein skal som kjent høre mykje før øra dett av. Men eg veit om tilfelle der det har skjedd.” Dette avslører fortelleren av Den vesle kjempeboka, og setter dermed tonen for noe, som av mangel på et bedre uttrykk, må kunne kalles en ”tall tale”. Bokstavelig talt. For det handler om kjemper. Og de er akkurat som deg og meg, bare mye større og veldig sjenerte. Noe den synlig inngripende fortelleren, som angivelig er ekspert på området, kan informere om innledningsvis.

Handlingen baserer seg på en syltynn problematikk som frir til barns fascinasjon for det grisete og gresselige. Hovedpersonen, den keitete kjempen Sam, har nemlig glemt å skifte sokker og sko. I hele to år har han gått med det samme fottøyet, og nå har de engang så hvite sokkene blitt både gule og grønne. Sam er fortvilet. Hvordan skal han få luftet føttene sine uten at alle i hans nærhet skal besvime i kjempetåfis-dunst? Med kjempeterminologi kan dette karakteriseres som en ”BALUBAKRISE”, og Sam må komme seg til et sted der det ikke finnes folk i mils omkrets. Heldigvis vet kjempebestefar Ottar råd. Med sokkeskift i sekken, drar Sam og bestefar til det åttende verdenhavet, som viser seg å ligge i Sverige. Der klarer de til slutt å minimere tåfisdetonasjonen. Men før de kommer så langt har bestefar og sønnesønn kjørt klippfiskbil, stjålet en båt, og blitt konfrontert med den rasende sjørøveren Kaptein Kjempe-Bill. For bare å nevne noe.

Dette er en tullete tekst, som forsøksvis rommer et visst alvor. At tåfisluftingen legges til nettopp Karlstad er nemlig ikke tilfeldig. Ottar skal oppsøke gamle venner, og rydde opp i uoppgjorte konflikter. På kjempealdershjemmet sitter hans gamle med – eventyrere Molla og Leif Andreas, som noe motvillig blir med på et siste sprell. Med medbragt kjemeperullator karer de seg ut på Vänern, der den grumme kaptein Kjempe-Bill lurer i farvannet, med kanoner og masse oppdemmet raseri. Når Sam tar av seg skoene, må imidlertid den arge sjørøveren kapitulere, og hele gjengen får komme i land hos denne eremitten, som er mye mindre skummel enn man kanskje skulle tro. Slik ender det hele i en eneste stor gjenforeningsfest. For det viser seg at Ottar og co. ikke alltid har vært like greie mot den ikke så veldig store Kjempe-Bill. De har faktisk mobbet ham, og holdt ham utenfor, fordi han er en skarve tometers-kjempe. Men det nytter å be om unnskyldning, og det er viktig å tilgi. Det formidler denne teksten med all mulig tydelighet, og blir dermed avslutningsvis veldig alvorlig.

Et tilsvarende alvor er ikke å spore i Anna Fiskes illustrasjoner, som lander et sted mellom prepubertal skjemategning og tegneseriens formspråk. Persongalleriet fremstilles som en gjeng lange bengler, med fokus på gedigne føtter, ører og nesegrev. Perspektivet inntas fra alle kanter, og Fiskes røffe, uferdige uttrykk matcher den røverhistorien hun er satt til å visualisere. Og det er på sitt mest løgnaktige at teksten fungerer best. Idet Sam endelig tar av seg de berømmelige skoene, fortelles det at ”Professorane på det kjente luktinstituttet i Uppsala ropar ”Jajamennsan! Ny tåfisrekord!” Den skotske kjemiprofessoren Patrick McStink reagerer på lignende vis. Ja, selv i Shanghai må de gripe etter gassmaskene til det verste er over.
Etter et slikt overdådig tåfiskalas blir det nesten et antiklimaks å introdusere vennskapstematikken sånn på tampen. Kombinasjonen av illeluktende sprell og tilgivelse er ikke helt god. Og vi må bare konstatere at ørene fremdeles sitter der de skal etter endt lesning.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.