Den virkelige drømmen

I år er det 110 år siden selveste Inger Hagerup ble født. Det ønsker Barnebokkritikk å markere – vi inviterte dermed forfatter Klaus Hagerup til å skrive litt om sin mor. Eller var hun alltid jevnaldrende med lille Klaus? Ting i denne teksten kan tyde på det.

 

Mor sa engang at hun aldri ble noe annet enn et barn. Det var hun stolt av:

– Det er så kjedelig der oppe hos de voksne.

Tja, tjei. For å si det med hennes eget språk.

Det er delvis koketteri og delvis sant. Hun ble jo voksen hun også. Som de fleste blir hvis de blir gamle nok.

Dikt som «Episode», «Sånn vil du ha meg» og «Tidevann» er på ingen måte skrevet av et barn.

Men de er skrevet av en kvinne med sterke følelser. For mor var gleden, sorgen, angsten, forelskelsen, kjærligheten, melankolien og lykken like viktige deler av livet. Alle følelsene hennes var intense og til sammen fylte de henne med «Dette som heter Inger».

Hun levde flere liv samtidig. Hennes forhold til drømmer kunne være like virkelige som virkeligheten. Hun sa:
– Det er bare å snu alt på hodet. Kall drømmen virkelighet og virkeligheten drøm.

Hun drømte seg ofte tilbake til barndommen, og når hun gjorde det ble hun virkelig et barn.

Å skrive barnedikt må ha vært en befrielse for henne. Det var nok ikke kjedelig «der oppe blant de voksne», men det kunne være tungt.

Når hun gikk inn i barndommen, ble livet mindre komplisert, renere og ikke minst uoppdaget. Mor var uhyre nysgjerrig. Det var en egenskap hun var svært stolt av.

Nysgjerrighetens søster er forbauselse. Barnediktene hennes er skapt av nysgjerrighet og formet i forbauselse.

Når hun skrev dem befridde hun seg fra det hun visste fra før, og så verden for første gang. Slik et barn ser den.

Hun så en edderkopp og oppdaget til sin forbauselse at ut av magen dens kom flere kilometer med tråd. Hun så en flaggermus og undret seg over at den kunne sove når den hang etter tærne. Denne forbauselsen var ekte.

Det var ikke den voksne Inger som undret seg over dette. Det var det barnet hun kunne bli i lykkelige stunder. Da verden var ny.

«Alle elefanter i byen Gøteborg går med sorte vanter når de bærer sorg.» og «Alle kenguruer i byen Odense bærer alpeluer når de drikker te.» er også skrevet av et barn. I forbauset begeistring over at det gikk an å se det sånn.

Og sånn er jeg overbevist om at hun virkelig så det. For hva er virkelighet og hva er drøm?

Mor var fylt av dårlig samvittighet. En svært produktiv dårlig samvittighet.

Da jeg var fire år, var jeg på en feriekoloni for forfatterbarn på Råde. I virkeligheten var det selvfølgelig en koloni for forfatterne, som fikk fri for barna noen uker.

Den sommeren kom ukebladet Aktuell til Råde og tok bilder av noen av barna. Blant annet av meg. Da mor så fotografiet av meg, fikk hun umiddelbart dårlig samvittighet. Hun syntes jeg så usigelig trist ut der jeg satt. I virkeligheten var jeg ikke trist i det hele tatt. Jeg satt der og lyttet interessert til Kjetil Bang Hansen som sang Musevisa av Prøysen.

Dette fotografiet var akkurat det mor trengte. Hun bestemte seg for å skrive et dikt hver dag til det forlatte barnet.

Så skrev hun «Så rart». Selv om det var hennes dårlige samvittighet som satte henne i gang, er jeg sikker på at den forsvant mens hun skrev.

Da var hun ikke lenger en bekymret mor. Hun var et nysgjerrig barn. Hun var min lille venninne. Og vi var like gamle.

Av og til kunne den voksne Inger og barnet Inger smelte sammen.

Etter en av mange sommerfester på landstedet Kiljordet, gikk mor, som en av de siste til sengs. Det gjorde hun ofte. Likevel var hun en av de første som våknet. Da hun gjorde det denne morgenen, skrev hun i full fart, eller i hurten og sturten som hun ville sagt selv, dette diktet:

 

DEN MORGENEN

Den morgenen

myggen våknet

og var gjort til en elefant,

ble den meget forbauset.

Du store verden!

sa den,

her må det ha hendt noe

i nattens løp.

 

Dette diktet sto i hennes siste diktsamling for barn som kom ut i 1971.

Det handler om hvordan et barn på 65 år opplever å våkne en morgen. I dundrende bakrus.