Det er en bok! og En bok

Bildebøker
Tekst og illustrasjon: Lane Smith
Det er en bok!
Oversatt fra engelsk av Camilla Eikeland Sundnes
32 sider
ISBN: 978-82-03253-15-7
Aschehoug 2011

Det er en bok!

Lane Smith

Aschehoug

2011

32

Tekst og illustrasjon: Hervé Tullet
En bok
Oversatt fra fransk av Yvonne Robberstad
66 sider (upaginert)
ISBN: 978-82-82380-15-7
Mangschou 2011

En bok

Hervé Tullet

Mangschou

2006

66

TO MEDIEBEVISSTE BILDEBØKER

Anmeldt av Tin H. Østenstad

To bøker med overraskende like titler hører begge hjemme i vårt interaktive mediesamfunn. Men der stopper også likhetene, for mens En bok er en engasjerende lek for de aller minste, er Det er en bok! en satire over varslene om papirbokas død.

Rist på boka! Blås på boka!
Bildebøker for de aller minste skal dekke en rekke behov; de skal bidra til språkutviklingen, mestringslysten, nysgjerrigheten og gjentakelsestrange. De skal vekke interesse, og må rett og slett være morsomme og pedagogiske på én og samme tid.

Tullets bok har ingen historie, personer eller dialoger. Teksten består av en rekke oppfordringer til barnet om å gjøre bestemte handlinger, og illustrasjonene er hovedsakelig fargerike sirkler. Her er det altså ingen hverdagssituasjoner som skal mestres eller moraler som skal læres ved at barnet blir kjent med søte figurer. Her er det barnet selv som er hovedpersonen, og hele boka er avhengig av at barnet utfører de riktige handlingene før det blar om til neste side.

”Trykk på den gule sirkelen og bla om.” Leseren møtes av en knallgul sirkel på helt hvit bakgrunn. Allerede her er nysgjerrigheten pirret. På neste side er en gul sirkel blitt til to fordi barnet trykket på den første. For et lite barn må dette virke nærmest magisk. Ettersom man blar seg videre i boka fylles sidene av flere og flere blå, gule og røde sirkler. Når barnet bes om å riste på boka er sirklene kaotisk plassert på neste side, når barnet heller boka mot venstre følger alle sirklene med. Deretter får barnet slå av lyset, blåse bort mørket og forstørre sirklene. Illustrasjonene blir mer og mer imponerende før det til slutt bare er en enkel gul sirkel igjen. En bok aktiviserer barnet fra første side, og det vil hele tiden se hvordan egne handlinger skaper reaksjoner.

En bok man vokser fra
For en voksen er det nok grenser for hvor interessant En bok kan være i lengden. Tullets bok er ene og alene myntet på barneleseren. Det er ingen henvisninger eller referanser rettet mot den voksne medleseren. Den voksne vet at boka, til tross for at den er interaktiv og oppfordrer barnet til å utforske, aldri kan tilby noe annet enn de mulighetene den allerede inneholder. Du kan aldri slå av lyset på første side. Denne problematikken er et selvfølgelig resultat av boka som medium; den har et visst antall sider som kommer i en bestemt rekkefølge. Allikevel vil dette neppe være et problem for de aller minste. De vil nok ha bladd igjennom og frydet seg over at egne handlinger har så klare konsekvenser gang på gang før de mister interessen.

Bildebøker skal være barnets første bokopplevelser. Tekst og bilde møtes og barnets verden utvides litt for hver side. Da jeg bladde gjennom En bok for første gang tenkte skeptikeren i meg med en gang på dataspill og andre digitale dingser, som uten tvil kunne tatt ”trykk på sirklene”-konseptet mye lenger. Men skeptikeren i meg tenkte selvfølgelig helt feil. En tidlig leseopplevelse, der barn og voksen sitter tett inntil hverandre og utforsker verden sammen, er noe helt annet enn å plassere knøttet foran en skjerm. En bok er en sanseopplevelse der barnet lærer om tall, farger og størrelser, og alt skjer gjennom lek. Hervé Tuller har med andre ord oppfylt alle kravene for en god bildebok.

Absurd humor
I Det er en bok! blir leseren kjent med tre navnløse figurer, en ape, et esel og en liten mus, som tilsynelatende bor inne i apens hatt. Gjennom hele handlingen sitter apen og eselet ovenfor hverandre i hver sin lenestol og hele historien drives av dialogen deres. Tegningene er klare, enkle og store, men fargepalletten er langt fra like sprakende som i En bok, her har forfatteren heller foretrukket dusere toner på pastellfarget bakgrunn. Illustrasjonene er rene og innbydende og ikke minst morsomme.

Også hele bokas konsept er morsomt. Det datainteresserte eselet forsøker å forstå hva slags gjenstand apens bok er. Dialogen går i det store og det hele ut på å understreke hva bøker ikke kan gjøre. De kan ikke scrolle, blogge eller twitre og de trenger ikke brukernavn eller passord. Allikevel blir eselet oppslukt av apens bok med en gang det begynner å lese. Det er en slags absurd humor i det hele som åpenbart ikke egner seg for barn som er for små til å kjenne til, eller bry seg om, dataverdenens underfundigheter.

Vi hører ofte om hvordan utbredelsen av tv-spill, filmer og internett har tatt leselysten fra ungdommen. Eksperter liker å spå hvor lenge forskjellige papirmedium vil vare, hvor lenge bøker fremdeles vil være noe man kan bla i. Det er disse advarslene og fremtidsprognosene Det er en bok! parodierer. For ser man for eksempel på bokhandler- og foreleggerforeningens statistikk for 2010, kommer det frem at Norge fremdeles ligger på verdenstoppen i lesing og at antallet som sier de leser i en bok minst en gang i uka har økt fra 64 prosent i år 2000 til 74 prosent i år 2009. Det er fremdeles håp for papirboka og drømmen om at minstemann står på bestselgerlistene i 2040 er ikke blitt mindre sannsynlig de siste årene.

Papirboka har en egen sjarm det er vanskelig å digitalisere. Apen viser eselet en side av boka den leser, Skatten på sjørøverøya av Robert Louis Stevenson, men eselets reaksjon er ganske enkelt at det er ”altfor mange bokstaver”.

1. «Splitte mine bramseil,» utbrøt Lange John Silver, «da er vi enige, da?»

1. Han trakk den brede huggerten ut av slira mens han lo vilt; «Ha! Ha! Ha!»

1. Jim var vettskremt. Dette var slutten. Så, i det fjerne: et skip! Et stort smil bredte seg over guttens ansikt.

(Ny side)

Altfor mange bokstaver. Det fikser jeg.

LJS: Hah! Ok? lol!
JIM: : ( ! : )

Genialt! Lane Smith vekker begeistring hos dem som er gamle (unge) nok til å kunne plukke opp referansene og le av vitsene. Men hvordan skal høytleseren formidle dette til barnet?

Barnebok for voksne
Spørsmålet blir derfor hvem Smiths bok egentlig er skrevet for. Trenden har lenge vært at bildebøker beveger seg i retning ”allalderlitteratur” med henvisninger som peker ut over barneleserens kunnskaper og på den måten spiller opp mot den voksne medleseren. Det er en bok! er ikke den første boka som reiser spørsmålet om hvor langt denne trenden kan trekkes før bildebokas hovedadressat skiftes fra barneleseren til voksenleseren.

Gjentakelsen av apens replikk ”nei. Det er en bok.”, som så å si er til stede på hver side, er enkel og forståelig nok til at små barn kan synes det er morsomt. Det samme gjelder eselets manglende kjennskap til boka; bare eselets uvitenhet i seg selv kan oppleves morsomt. Ser man det slik, blir apen den figuren barnet kan identifisere seg med, for barnet og apen deler kunnskapen om hva en bok er. Der Tullers bok var lagd for de aller yngste, utelukker Smiths bok like fullt nesten de minste barna. Hvem er den da for? Barn som er i fem-seksårsalderen, kanskje? De som bare er et siste skritt unna å kunne lese selv? Uansett hvordan jeg vrir og vender på det kommer jeg ikke unna tanken om at det er de voksne som vil ha størst glede av Det er en bok!.