Det er ikke så farlig med meg

HVOR VIKTIG ER MORS KJÆRLIGHET?

Bryr noen seg nok om Maja (17)? Den svenske psykologen Jenny Jägerfeld fornyer et gammelt tema ved å utstyre mor med Aspbergers syndrom.

Maja er 17 år og tilbringer annenhver helg hos mora. Hun minnes den gangen hun spurte mora om hun kunne få en klem iblant. «Når ville jeg ha dem, spurte hun, og hvor? Og hvor mange hadde jeg tenkt meg?» Maja bestilte klem på stasjonen hver gang hun kom og hver gang hun dro. Det ble klønet og rart og Maja konstaterer at klemming ikke faller mora naturlig: «iblant angret jeg nesten på det jeg hadde bedt henne om. Men hun glemte dem aldri.»

Lesere med kjennskap til Aspbergers syndrom vil tidlig ane hva som gjør denne mora forskjellig fra andre mødre. Det er som å forestille seg Saga Norén fra den svensk-danske kriminalserien Broen som mor til en tenåringsdatter. Mangel på sosial kompetanse er ikke bare en påkjenning for dattera fordi det stadig oppstår pinlige situasjoner, Maja er også ensom. Bedre blir det ikke av at faren – i hvert fall i Majas øyne – er sjølopptatt og i overkant grenseløs. Det er en forfriskende avveksling å møte en ungdomsroman som tar på alvor at foreldre betyr en hel del også etter fylte 16.

Upålitelig forteller?
Handlinga starter blodig med at Maja kapper av seg litt av tommelen med elektrisk stikksag i en håndverkstime. Etterpå overhører Maja faren spørre læreren: «tror du at hun gjorde det med vilje?» Forteller denne replikken mest om Maja eller om faren? Jägerfeld gir leseren rom til å tenke sitt med et utsøkt utvalg tvetydigheter. Maja er fortelleren, men ikke nødvendigvis av den pålitelige sorten. Hun er ikke bare en misforstått, stakkarslig tenåringsdatter med inkompetent mor og sjølopptatt far. Maja innrømmer glatt at hun leser – og besvarer – farens epost i smug,og demonstrerer hvordan hun bruker ham som blink for verbale spydigheter. Innpakka som hun er i trassig sjølrettferdighet mister jeg likevel aldri sympatien for henne. Kombinasjonen av styrke og svakhet er fascinerende gjenkjennelig og dypt menneskelig. Dels er Maja rasende på faren og beskylder ham for å bruke henne som sjekketriks når kvinnene han omgås lar seg sjarmere av at han er en far som tar eneansvar. Dels blir Maja rasende på læreren som vil vite hvorfor hun ikke bor hos mor – kan det ikke være sjølsagt at fedre har eneomsorg? Samtidig opplever hun også en sterk lengsel etter mora. Spennet mellom sjølmedlidenhet og raseri gjør Maja til en svært interessant personlighet.

Ungdomsbokas klisjeer
Framstillinga av svensk skole virker derimot temmelig klisjéfylt. Mye av nyere svensk ungdomslitteraturhar en forunderlig evne til å få skolen til å minne om et fengsel (se f.eks. Sirkelen av Mats Sandberg og Sara Elfgren). I dette hierarkiet regjerer bøllene. Visst er det effektivt å presentere Majas freakete framtoning gjennom hvilke spydigheter hun blir utsatt for, men jeg begynner å gå litt lei av alle disse skolekorridorene der det kan virke som svenske tenåringer lever og ånder for å slenge dritt til hverandre. Mens statistikken over mobbing forteller om store forskjeller mellom ungdomsskole og videregående, viser svensk ungdomslitteratur til samme hakkelov overalt.

Et annet påfallende trekk ved Det er ikke så farlig med meger alle lydsporene boka er utstyrt med – også det en typisk trend i ungdomslitteraturen. Visst kan sangene vi får gjengitt biter av si noe vesentlig både om stemningen og om Maja, men denne trangen til å overskride
papirbokas begrensninger fungerer best for dem som allerede har disse 80-tallslåtene innabords: «True faith» med New Order, «Love will tear us apart» med Joy Divison, «Fire in Cairo» med the Cure og «Don’t you want me» med Human League. Da fungerer gjengivelsen av brev, eposter og skoletimens haikudikt bedre til å forsterke nærværet i teksten.

Klønete oversatt
Aller best er den svarte humoren og Majas sjølironi. Legen som lapper sammen tommelen kommenterer:

«Det ville vært mye bedre om du hadde klippet av deg tommelen i stedet, med en tang, for eksempel. Mye bedre snittflate.

Mye

lettere å sy sammen.»

Jeg stirret på henne. Hun var helt utrolig.

«Jeg skal huske det neste gang,» sa jeg.

Språklig finesse er en av grunnene til at Jenny Jägerfeld fikk den svenske Augustprisen 2010 for Här ligger jag och blöder. Desto ergerligere at oversetter Kjersti Velsand litt for ofte oversetter ord for ord i stedet for å finne bedre norske uttrykksmåter. Faren er «dum i hodet», tanken forundret ikke Maja «det minste lille dugg», mamma har streka under «disse meningene» heller enn «setningene» i en bok. Korrekturleseren har heller ikke gjort noen optimal jobb: «han kjørte inn i oppkjørselen foran huset til foreldrene hans». Justins hånd dukker opp «under trusene mine» – hvor mange har hun på seg under alle «buksene»? Her er rett og slett litt for mange grunner til heller å velge å lese originalutgaven.

Spenninga stiger
Spenninga er bygd opp rundt at Maja reiser på avtalt helgebesøk til mora. Til tross for sin hang til rutiner, er hun ikke der. Den svenske kritikeren Ulla Lundqvist mener troverdigheten i boka blir ødelagt fordi det tar så lang tid før Maja varsler noen om moras forsvinning (Dagens Nyheter 18.10.2010). Hva om det heller er en antydning om at Maja har noen av moras autistiske trekk? I begynnelsen av romanen blir Maja beskrevet som «en anelse avskjermet» av legen som syr sammen tommelen. At Maja oppfører seg provoserende tafatt og ansvarsløst er det uansett liten tvil om. Hun framstår bokstavelig talt som et blødende offer for foreldre som ikke har klart å dekke hennes behov.

Oppklaringa av moras forsvinning er ikke fullt så spennende som jeg hadde forventa. Men mens den ytre spenninga synker, stiger den indre. Jenny Jägerfeld utnytter sin kompetanse som psykolog til fulle i bokas høydepunkt: Er det mulig for en mor med Aspberger å gi uttrykk for at hun elsker sitt barn?

Boka balanserer forsiktig i debatten rundt diskriminering av menn ved barnefordeling. Her er det aldri tvil om at far er det beste omsorgsalternativet. Samtidig tillegger Jägerfeld mors kjærlighet avgjørende betydning for datteras sjølbilde og velbefinnende. Hadde det ikke vært så politisk korrekt, ville det frista til diskusjon.