Tittel: Snøsøsteren
Tekst: Maja Lunde
Illustratør: Lisa Aisato
Forlag: Kagge
Årstall: 2018
Antall sider: 192

Det folk vil ha

Det er ingen overraskelse at Maja Lunde og Lisa Aisatos julebok har slått an, og det er prisverdig å lage en bok som nærmest blir allemannseie. Men hvor god er egentlig fortellingen?

Det er velkjente ingredienser i årets store juleutgivelse: En sorgtynget familie, et vennskap som er i stykker, personlige kamper, jul, forventninger, frykt og mot – og en magisk karakter og en tilsynelatende nifs mann. Julians familie er i ferd med å gå til grunne etter at eldstedatteren, Juni, døde samme sommer. Vennskapet til John er også blitt vanskelig. Så treffer Julian den rødkledte, glade og underlige Hedvig. Men hva er det med henne? Og hva er egentlig forholdet mellom Hedvig og den gamle mannen?

julegateMan skulle nesten tro Snøsøsteren fyller et tomrom hos kalde nordboere som er sulteforet på høytlesningsbøker med høy julestemningsfaktor: Den har i alle fall på en imponerende, men også ganske forutsigelig måte, truffet et punkt både hos lesere og anmeldere: Fredrik Wandrup skriver i Dagbladet at vi har fått en «suveren julefortelling» som han ikke finner en eneste svakhet ved, og Kristine Isaksen skriver i VG at vi har å gjøre med en «uvanlig spennende kalenderbok» med en «helstøpt» fortelling. Terningkast 6 begge steder. Morten O. Haugen i Aftenposten er langt mer nyansert, men skriver at Snøsøsteren har gode illustrasjoner og en god fortelling. Å skulle anmelde Snøsøsteren nå, midt i all begeistringen og forventningen, er ingen enkel oppgave: «Alle» har kjøpt boka, og «alle» har gledet seg til desember, når lesingen endelig kan begynne. Hvordan nærme seg et verk som er ment å skulle trøste og berike barn og voksne inn mot juletida, som jo ganske riktig kan være en sårbar tid?

More is more?
Det er ingen tvil om at vi har å gjøre med en påkostet praktbok. Det røde omslaget, med opphøyet gullskrift, setter øyeblikkelig stemningen: Snøsøsteren har et bokdesign en coffetable-bok verdig – noe som i stor grad må ha bidratt til det svimlende salget. Lisa Aisato preger hele boka med sine illustrasjoner – i velkjent stil: De skildrer en nostalgisk jul; av og til er de drømmeaktige, av og til svært konkrete, og det er liten tvil om at de er med på å gjøre boka både umiddelbart besnærende for voksne og dessuten tilgjengelig for barn. Det er både en styrke og en utfordring: Det er så mange virkemidler i bruk på en gang at boka ikke byr på noe særlig tolkningsrom; dette er en bok som, til tross for mysteriet og den tunge dødstematikken, er nokså enkel. Jeg mener boka gir sterkest effekt der uttrykket er tonet ned.

Jula forsterker sorgen
Det er Julian, som er en ordentlig julegutt og som til og med har bursdag på julaften, som forteller historien. Første setning oppretter et «du» i teksten: «Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig», og framstillingen bærer delvis preg av å være muntlig. hedvigMen med unntak av at «du-et» (er det leseren?) nevnes igjen helt mot slutten av boka, forlater vi fortellerposisjonen, som slik sett oppleves som noe uklar. Dessuten er det ikke Hedvig – den rødkledte, glade jenta som introduseres som en motvekt til den triste Julian – som egentlig er den mest interessante skikkelsen.

Nei, både i tekst og bilde er boka best der den er tett på hverdagen og sorgen etter Junis dødsfall. Lillesøsteren på fem år er blitt uvanlig stille. Tidligere ble hun kalt «Dynamitten», et egnet kallenavn på flere femåringer jeg kjenner, og at hun nå er blitt spak og medgjørlig, er betegnende for hvordan sorgen preger hele familien. Foreldrene er bare bleke kopier av det de engang var, og de greier ikke engang å gi Julian en klem, uten at det bare blir en «kopi av en klem». Og de har ikke lenger noe å snakke om:

«Ja ja», sa mamma.
«Ja», sa pappa.
«Så snør det visst igjen», sa mamma.

Illustrasjonen av familien rundt middagsbordet er særlig god: Den får fram den tilkjempede normaliteten og den ubehjelpelige kommunikasjonen mellom dem, og den viser hvordan foreldrene ikke makter å ta hensyn til at de faktisk har to barn igjen, to barn som sliter med sin egen sorg – samtidig som de, på barns vis, lengter etter jul. Det er nettopp denne dobbeltheten som utgjør grunnstemningen i boka: Med jula som påtrengende kontekst blir sorgen enda mer framtredende. Den lammer foreldrene – og det gir Julian fritt spillerom til å utforske bokas mysterium på egen hånd. Det er et godt grep.

5-Middag-kopi

Også det vanskelige forholdet til vennen John er interessant. Det viser hva som skjer når man ikke klarer å snakke sammen lenger og alt lugger. Denne forskyvningen mellom de to vennene kunne det gjerne vært gjort enda mer ut av: Her er det spenning i rikt monn. Dette kan man relatere til – om man har mistet noen eller ei.

Tydelige kontraster – utydelig kobling
Den magiske, spøkelsesaktige delen av fortellingen, derimot, der Julian treffer Hedvig, virker ikke like sterkt – selv om, eller kanskje nettopp fordi, intensiteten i skildringene er så voldsom, både i tekst og bilde:

Og mens vi satt der på kjøkkenet og drakk kakao med krem og fikk barter store og hvite som på gamle gubber, tenkte jeg at hun ikke var den eneste som var glad for at vi hadde møttes. Og ikke bare var jeg glad, men jeg hadde på en måte en følelse av at møtet vårt var viktig…
Men at Hedvig faktisk skulle endre livet mitt, det ante jeg ingenting om.

kakaoTeksten bryter med prinsippet show, don’t tell – og illustrasjonen som er tett på ansiktene til de to vennene med hver sin kakaokopp, overlater lite til leseren.

Imidlertid er det ingen tvil om at kontrastene – det dempede, mørke uttrykket på den ene siden og det strålende, varme på den andre – er benyttet på en gjennomtenkt måte som forsterker motsetningen mellom mørket og lyset: Døden inntar fortellingen, men ironisk nok i form av livet. Men det er ikke et univers som utspiller seg parallelt, snarere noe som befinner seg (og samtidig ikke befinner seg) midt i det kjente og vanlige, og det gjør det til et svært krevende premiss å håndtere. Den innsikten Julian erverver i forholdet til Hedvig kobles ikke til hverdagslivet på en overbevisende måte. Når mysteriet oppklares, faller på en måte fortellingen sammen, og det er dessverre ikke slik at løsningen gjør at man ser det hele i et nytt lys som gjør historien enda sterkere. Det er synd, for det er ingenting i veien med ingrediensene og konfliktene i boka.

Kalenderbok?
Boka er inndelt i 24 kapitler, men følger ikke dagene i advent fram mot jul. Historien starter én uke før julaften, og slik sett er det ikke noen kalenderbok i ordets rette forstand. Kanskje gjør det ikke noe – men det kunne vært en fin ramme som virkelig utnyttet førjulstiden, også som et litterært grep. Isteden bruker boka flere kapitler på å avslutte: Lille julaften begynner i kapittel 19, og  harmonien blir til de grader understreket, også med enkle, språklige bilder:

I mange måneder hadde det liksom vært noe som dro meg ned mot bakken. Det hadde kjentes som … som om jeg gikk med en veldig, veldig tung sekk. Men nå var sekken borte, og det føltes plutselig som jeg kunne fly. […] Jo, jeg var ganske sikker på at hvis noen ga meg et par vinger akkurat nå, ville jeg lettet med det samme.

Er det kanskje nødvendig å framheve harmonien når mørket og sorgen har vært så dominerende? Jeg tror egentlig ikke det. Tenk bare på Snøfall; det var mørke, sorg og savn der også, men spenningen holdt seg og løsningen kom i siste liten.

Rørende og pompøst
Boka inneholder skildringer som evner å berøre selv den kjøligste kritiker. Slik er det med beskrivelser av barn, sorg og død, foreldres tap av et barn og tapet av en kjær søster – det er store forventninger, som ikke innfris, altfor stort ansvar på altfor små skuldre, det er trøst og nærhet, aksept og samhold. Bokas tydelige melding er at man må omfavne livet og feire minnene om de døde, for døden er egentlig ikke farlig. Den er trist, for livet er så herlig – men først og fremst må man akseptere den.

Maja Lunde og Lisa Aisato har selv uttalt (de har vært på både Brenner Live og Lindmo) at boka skal fungere som trøst for de barna som ikke gleder seg til jul, at den skal ha en tydelig funksjon midt i den førjulstida som er så lykkelig for mange – men slett ikke alle – ja, at den rett og slett kan være en sorgbearbeidingsbok. I utgangspunktet er jeg ikke så glad i at litteratur blir pakket inn med en funksjon på denne måten, og jeg tror heller ikke det er det som ligger bak den voldsomme suksessen. Jeg har dessuten en mistanke om at en del barnelesere vil kunne bli skuffet over bokas løsning, selv om det legges vekt på hvilken styrke og rikdom de gjenlevende får, og selv om boka viser hvordan personene kommer enda nærmere hverandre. Den nærmest sakrale sekvensen vi er vitne til mot slutten av boka, får jeg endatil en litt uggen følelse av, særlig fordi vi ikke har å gjøre med et parallelt eventyrunivers: Når dette innslaget finner sted midt i Julians førjulstid, gjør det med ett boka til en pompøs fortelling om liv og forsoning i evigheten. Her tipper det over – og jeg tenker vel som så at selv om jula (for mange) er en fin og magisk tid, er det sannelig godt det ikke er jul hele året.

 

villa



Skrevet av:

Kommentarer