Det hjertet husker

FARGEFEST MED INNESTEMME

Det hjertet husker er en bildebok som er så lekker at den bør presses og inntas som smoothie.

Frida Kahlo er en populær dame i barne og ungdomslitteraturen denne høsten. I Mariangela Cacace Johansens roman Sår fungerer hun som brekkstang for selvskadingsproblematikk, mens hun i Det hjertet husker spiller en sentral rolle som klarsynt sjelesørger. At Kahlos liv og kunst er godt egnet som springbrett inn i fiksjonen er det ingen tvil om. Hennes biografi overgår vel de fleste romaner, og man skal lete lenge etter en karakter med større tyngde når det gjelder kjennskap til at livet kan være tungt. I denne bildeboka syr Bjørn Sortland og Hilde Kramer sammen dikt og virkelighet både i tekst og bilde. Det har blitt en dødslekker utgivelse om liv og død.

Noe fint og noe trist

En svart steinfigur ser på meg. Den er skummel og snill på samme tid. På veggen henger en trist, blodrød Judas-maske.

Slik åpner Det hjertet husker, og vi trer inn i en verden som preges nettopp av denne dobbeltheten. Skummel og snill, stygg og vakker. Leonarda er med moren sin som vasker hos kunstneren Frida Kahlo. Den unge jenta har en søster som har vært utsatt for en ulykke. Hun ligger på sykehus, og familien vet ikke om hun kommer til å overleve. Men i samtaler med den sengeliggende Frida fins det en slags trøst. ”Det er noe fint og noe trist med alt,” sier kunstneren. Det vil si – hun skriver det i en bok, for hun kan ikke snakke. Denne samtalen mellom Frida og den lille jenta er motoren i fortellingen, og skisserer Kahlos liv i korte trekk:

Ligger du bare hele dagen?

spør Leonarda, hvorpå Frida svarer:

Jeg ligger og tenker på livet mitt. Da jeg var barn fikk jeg polio, da jeg var atten kræsjet trikken jeg satt i med en lastebil. Etter det har kroppen min og jeg ikke alltid vært venner(…)

Helt uoppfordret forteller Frida sin nye venninne om spontanaborter, om ekteskapet med Diego som gikk i stykker, og om de mange sykehusoppholdene. Dette er kjente historier for mange, men må naturlig nok forklares for yngre lesere som mangler de kunsthistoriske referansene. Løsningen på denne utfordringen skurrer imidlertid litt i mine ører. For når viktige biografiske hendelser formidles gjennom dialogen på denne måten, smaker det litt for mye av pedagogikk og litt lite av autentisk kommunikasjon.

Ikke tråkk på streken!
Men gjennom samtalen avdekkes også gradvis Leonardas tragedie. Hun klandrer seg selv for søsterens ulykke, og forsøker å håndtere krisen ved å innføre en mengde rigide regler. Dermed blir omverdenen en stadig jakt på gode og dårlige tegn. Hun må ikke tråkke på strekene. Ikke la fruktene berøre hverandre på fatet, ikke krysse kniv og gaffel. Si sitt eget navn baklengs. Denne overtroen synes å være et barnlig grep for å prøve å stanse søsterens død. Leonarda hører fruktene hviske på fatet, og sigarettene lever sitt eget liv i pakken, noe som også bidrar til å gi teksten et surrealistisk preg.

Hjemme hos Frida
Og i Fridas univers virker det ikke noe rart at døde gjenstander besjeles. Hilde Kramer har tatt utgangspunkt i Kahlos egne bilder, lånt hele motiv eller enkeltdeler fra kjente malerier og spunnet videre på disse. Det har blitt collager som kan holde leseren sysselsatt en lang stund. Det blir en slags metalek med kjente ikoner som fremstilles på en litt ny måte, og kombineres med andre elementer. Og for de av oss som bare har den vanlige populærkulturelle kjennskapen til Kahlos verk, fins det en oversikt bakerst i boka som viser hvilke bilder som er brukt som inspirasjon.

Hvert oppslag har sin grunnfarge, med noen få detaljer som fremheves. Et brev, et stilleben, en liten ape. Ingen av disse elementene kan tillegges noen entydig mening. De peker ut over det verbalteksten omtaler, og evner å skape nysgjerrighet og stoppunkter man kan fordype seg i. Samlet sett blir dette en slags tablåer som må sees. De er bare smellvakre!

Bakgrunnen i bildene begynner i dyp blått når alt er som verst, skifter til okergult idet sorgen får slippe løs, mens fortellingen avsluttes på varmrød bunn med Frida Kahlos egen inskripsjon ”Viva la vida” i det ene hjørnet. Men døden puster livet i nakken, også visuelt. På toppen av Fridas himmelseng ligger et skjelett og gliser. Som et innbitt memento mori følger døden med på lasset i form av en rekke avbildninger av ulike hodeskaller. Selv på siste side, der gleden slippes løs på Fridas vernissage, er beinranglene en del av gjestelisen. Det er også Albert Einstein, Pablo Picasso, Karl Marx, og er det ikke Trotskij og Stalin i bakgrunnen? Sånt er snop for voksne lesere.

Stille, smal og nydelig

Til tross for det dramatiske innholdet er dette en svært lavmælt tekst, nesten blottet for ytre handling. Det er så man nesten kan høre klokken tikke på veggen og kranene dryppe i det blå huset. Vennskapet mellom den sengeliggende kunstneren og den unge jenta blir fremstilt som et slags skjebnefellesskap. De forstår hverandre intuitivt og kan dermed også hjelpe hverandre videre. Forsiktig optimisme avløser til slutt tekstens gravalvor, med det enkle men vanskelige budskapet om at livet må leves.
Bjørn Sortland og Hilde Kramer sier i bokas etterord at Frida Kahlo har betydd mye for dem, og at hun er en av deres yndlingskunstnere. Det syns. Som kunstformidlingsprosjekt er dette svært vellykket. Som fortelling er Det hjertet husker best egnet for tålmodige sjeler som ikke lar seg skremme av kryptisk dialog og rare tankesprang. Uansett oppfordres alle lesere til å bla sakte og nyte kombinasjonen av det vakre og det groteske. Dessuten tror jeg det daglige behovet for vitaminer skulle være dekket ved visuelt inntak av denne fargerike kunst-cocktailen.