Det kanske kommer en förandring

En blind jente er lei av familien og flytter ut i en campingvogn. Hun lengter etter at det skal skje noe i livet hennes. En kveld møter hun en gutt på flukt fra barnevernet. De bestemmer seg for å kjøre til Stavanger for å oppleve Kents avskjedskonsert. Plotet er tiltalende og fullt av muligheter, men dialogene virker lite gjennomarbeidet og ødelegger for alt det vare, fine, spennende og morsomme som skjer mellom Dina Sasha og Tom T.

Musik non stop

Tittelen på romanen er hentet fra Kents sang «Mannen i den vita hatten (16 år senare)»: «Jag är livrädd för att leva / Och jag är dödsrädd för att dö», og Kents musikk er viktig både for Dina og for historien. I tillegg til å være målet for den spontane bilturen, får musikken frem en viktig kontrast mellom den døde moren hennes, som var stor fan av Kent, og faren som ikke engang vet hvem de er (påstår han i hvert fall), eller husker hvilken sang som ble sunget i begravelsen.

Det kommer aldri frem hvorfor Dina er så glad i Kent. Med Dinas egne ord har sangene deres «betydd alt», men her ville jeg gjerne visst hvorfor det akkurat er Kent som betyr så mye for henne, bortsett fra at de minner henne om moren. Romanen er full av referanser til Kents tekstunivers, men uten et eneste forsøk på å få leseren til å forstå hva som er unikt ved musikken deres, eller med hovedpersonens forhold til den.

Blindsonen

Boka er dedisert til Kaia S., som er 14 år, blind og har vært konsulent på romanen. Generelt er visuelle referanser nedtonet til fordel for fokus på lyder, lukter og hvordan noen føles. Men det kunne vært bedre gjennomført.

En ting jeg reagerer på, er at Dina flere ganger refererer til stokken sin som «den hvite stokken». Som konsulenten Kaia sier i et radiointervju med NRK Hordaland (21. november), har hun en oppfatning av enkelte farger, selv om hun aldri har sett dem. For eksempel deler hun med Dina en viss skepsis overfor gult. Men til tross for dette er jeg ikke overbevist om at fiktive Dina ville tenkt på stokken sin som hvit. På samme måte som jeg ikke tenker hun ville lagt vekt på at campingbilen er rød og hvit, eller at teppet i bilen er et tigerteppe. Det er som om denne informasjonen først og fremst er der for leserens skyld, så vi lettere skal kunne se for oss handlingen. Her tror jeg boken ville blitt styrket av å ikke ta dette hensynet, men heller prøvd å vise oss hvor mye informasjon man får gjennom de andre sansene. Hjulpet leserne med å lukte eller kjenne for seg handlingen, fremfor å se den.

Aller mest stritter det i meg når jeg leser dette partiet:

– Kan jeg ta på ansiktet ditt. – Eeeh, nei. Jeg rødmer. Dette blei kleint. Tom T. må jo tro at jeg driter han ut. – Jeg kjører jo bil, sier Tom T. – Sorry, sier jeg. – Jeg … når vi kjenner noen godt, spør vi blinde om å få lov til å ta noen i ansiktet. Det … – Du kjenner meg ikke så godt, sier Tom T.

Er det henvisningen til et fellesskap av blinde som Dina ellers på ingen måte gir inntrykk av å tilhøre? Eller er det at det helt naturlige ønsket om å merke en annen persons særpreg, her fremstår som en slags plikthandling, noe man «skal» gjøre når man kjenner noen godt? Hvorfor fremstilles det ikke som noe hun er genuint nysgjerrig på? Og: at hun rødmer kunne godt vært byttet ut med at hun ble varm i kinnene. Ikke fordi blinde ikke kan tenke på det å rødme som rødming, det gjør man jo hvis man lærer at det heter å rødme, men for å forsterke fokuset på de andre sansene.

All respekt til forfattere som tar karakterene sine på alvor og gjør research for å få historiene så troverdige som mulige. Noen ganger er det bare som om de glemmer å sjekke etterpå at det de skriver fortsatt gir mening i en litterær setting.

Din enda vän

Dina og Toms roadtrip fra Bergen til Stavanger inneholder noen ganske dramatiske scener som utfordrer Dinas syn på hva som er rett og galt, men først og fremst handler turen om at de prøver å bli kjent med hverandre, og derfor er dialogen en viktig drivkraft. Jeg er overrasket over hvor svingende kvaliteten er her. Det er en kort og intens roman, som helt klart er best når mye sies med få ord fremfor omvendt, og de pratete dialogene som springer fra emne til emne, forstyrrer spenningen:

– Prøv å ikke tenke så mye, sier Tom T. – Er det trikset ditt, liksom? – Det hjelper ikke å tenke. – Hvor mye fikk du? spør jeg. – Åtte hundre og nitti. Jeg er ikke grådig heller. – Bra at jeg fikk låne lader hos søsteren din da, slik at jeg endelig har penger igjen nå og kan vippse. Gidder du å følge meg ut på handicaptoalettet, sier jeg. – Klart det.

Der er synd, særlig når man vet hvilket potensiale forfatteren har. Man finner det i setninger som denne, som viser underfundige Sortland på sitt beste: «Hjertet mitt er et helt buekorps uten rytmesans». En troverdig metafor som passer perfekt inn i romanens musikktema, og attpåtil er lokalt forankret. Og når dialogen ikke går på høygir, kommer det frem en helt tydelig varhet og menneskelighet, som for eksempel i scenen der Dina og Tom T. ligger i sengen sammen for første gang:

Han stryker med fingeren på innsiden av armen, nederst ved håndleddet. – Du kutter deg, sier han. – Ja, sier jeg. Stille. Lenge. Jeg håpet han skulle si noe annet enn akkurat det. – Oki, sier han. […] Jeg dør inni meg da han slipper armen min.

Den hverdagslige responsen viser på fint vis en innforståtthet med Dinas liv. Ting trenger ikke å utbroderes, og handlingen kan godt være rett-på-sak og full av spenning selv om forfatteren lar det være noen pusterom i teksten.