Det kunne vært værre

Artemis Fowl av den irske forfatteren Eoin Colfer ser ut til å skulle bli en lang serie med uttallige dramatiske episoder som handler om den unge forbryteren Artemis Fowls grådighet etter makt og gull og alvefolkets trang til å beskytte seg og sin teknologi mot ham og resten av menneskeheten. Etter bok nummer tre –Evighetskoden – er konklusjonen klar: Dette er ikke helt bra, men det har mye godt i seg.

Bok nummer én i serien – Artemis Fowl(Damm 2001) – introduserte den formuende forbryteren og tolvåringen Artemis Fowl. Han er et geni med den aller høyeste IQ, den aller beste livvakten, og en lang anerekke av forbrytere i genene. Hans far har vært savnet i over et år, hans mor har mistet forstanden, men unge Artemis setter sin stolthet i å opprettholde og helst øke familieformuen på egen hånd. Kuppet hans i denne første boka går ut på at han klarer å avlure alvene deres magiske bok og legge hånden på atskillige barrer med alvegull. Alvene lever i et høyteknologisk samfunn under jorden, helt i skjul for menneskene. Kampen mellom Artemis og alvene med kaptein Kritsttornia Kort, kommandør Julius Rot og den geniale oppfinneren kentauren Folén i spissen, er en kamp mellom likeverdige, hvor Artemis riktignok går av med seieren. Runde 1: 1-0. To eksotiske og interessante verdener introduseres og konfrontasjonen mellom dem er ikke mindre eksotisk og interessant. Den amoralske, forbryterske, enestående og atpåtil mer og mer menneskelige (anti)helten som konfronteres med og overlister alvenes mest vinnende og dyktige politi, spiller utfordrende og morsomt med leserens sympatier. Ekstra sympatisk fremstår Artemis fordi han ofrer halvparten av gullet for å redde sin mors forstand.

Denne godheten tar Artemis med seg til bok nummer to – Artemis Fowl. Operasjon Arktis. Det er her en langt mindre demonisk Artemis Fowl alvene har med å gjøre. Han og alvene spiller sågar på lag. Plotet er det velkjente om de onde som vil overta verdensherredømmet, og de gode som forsvarer verdensordenen, med Artemis blant de gode. Han er først og fremst besatt av planen om å redde sin far som er kidnappet av den russiske mafiaen og befinner seg i et høyradioaktivt område ved Murmansk. Alvene på sin side trenger Artemis’ hjelp med å overvinne øglingene, som må være organisert av noen som er klokere enn øglingene selv, siden de er stutdumme. Selv om det går hardt og dramatisk for seg, er det aldri noen tvil om at Artemis Fowl og alvene er uovervinnelge når de slår seg sammen. Artemis og livvakten hans, Butler, og alvene med Kristtornia og Folén i spissen fatter betydelig godhet for hverandre i løpet av eventyret. Dermed er spillet med leserens sympatier, som var så virksomt i bok nummer en, avsluttet i bok nummer to, og det er ikke noe annet som virkelig står på spill heller.

I bok nummer tre inngår Artemis og alvene nok en gang en allianse. Utgangspunktet for alliansen er her riktignok igjen Artemis’ uforbederlige grådighet etter gull og makt. I eventyr nummer én sikret Artemis seg en del alveteknologi, som han nå har satt sammen til en superdatamaskin. C-kuben kan og ser alt. I den hensikt å begå en smule utpressing ved hjelp av den teknologisk overlegne C-kuben, ber han om et møte med en virkelig storskurk som driver stort innen kommunikasjonsteknologi, men han blir grundig lurt selv. Det hele ender med en katastrofe: Skurken Jon Spiro sikrer seg C-kuben, Artemis enestående livvakt, Butler blir dødelig skadet, og C-kuben har sågar satt Jon Spiro på sporet av alvene. Dermed trenger alvene og Artemis hverandre nok en gang. Det er ikke det at handlingen ikke er dramatisk. Her spilles det et høyt spill om alverikets fremtid, og alvene må igjen ta i bruk hele sitt spekter av teknologi og magi. Når bokas høydramatiske handling og konflikter ikke virkelig engasjerer, er det vel fordi det er blitt for skjematisk: Karakterene er ganske flate. Utfallet av kampen mellom de onde og den uovervinnelige alliansen mellom alvene og Artemis er aldri virkelig et spørsmål. Det er den eksotiske alveverdenen med den fabelaktige teknologien, en del merkelige karakterer og ganske enkel situasjonskomikk som sørger for at det ikke blir direkte kjedelig. Det som står på spill i denne boken er livet til Artemis’ enestående livvakt, Butler, men han redder det og blir sågar gjennoppvakt fra de døde, ved hjelp av alvenes helbredende evner. Det eneste som lover godt for fortsettelsen av serien, er at alvene sletter seg ut av Artemis’ minne på slutten av fortellingen. Slik at der bok nummer fire begynner vil Artemis’ igjen være sitt gamle grådige, forbryterske jeg. Og som erstatning for Butler, som aldri kan bli like uovervinnelig igjen, er hans søster Juliet introdusert som et uforutsigelig, friskt og ungdommelig innslag i et persongalleri som begynner å bli vel forutsigelig.

Fra denne anmelderen kommer det med andre ord ingen begeistrede utrop omArtemis Fowl-serien. Den viser vel først og fremst hvor vanskelig det er å lage en virkelig god serie, men også at en serie ikke trenger å være virkelig god for å høste betydelig suksess og mye heder. Den fremste svakheten med Artemis Fowl er den svake karaktertegningen og karakterenes uklare handlingsrom. Det er også en svakhet at Eoin Colfer ikke virkelig tør la noe stå på spill. Sjangermessig blir dette verken thriller eller komedie, men science fiction og fantasy uten et sterkt nok fiktivt univers. Bok nummer tre blir mot slutten et tannløst og sentimentalt melodrama hvor alle konflikter bilegges og alle faller hverandre om halsen før Artemis’ og Butlers minne utslettes.