Det låter bra!

Fink finner en trompet på loftet. Snart kommer det flere store og små vesener som har lyst til å bli med å spille. Orkesteret vokser seg stadig større når perlehøna spiller triangel, Benny trakterer trombonen og hva tamburintvillingene bidrar med, trenger vel ingen nærmere forklaring. Til slutt er de så mange at hele gjengen detter gjennom gulvet og havner i restauranten i første etasje. Der spiller de fornøyd videre, til gjestenes begeistring. Fortellingen er enkel og på mange måter gjenkjennelig. Den kan minne om regleeventyrene der det stadig legges til nye elementer med små variasjoner. De som har vokst opp med Ulf Löfgrens Ludde-univers, vil også huske et lignende orkester der ett og ett dyr kommer til og spiller på de mest absurde ting, eksempelvis tøfler og støvsuger. For ikke å snakke om den fantastiske scenen i Disney-klassikeren Aristokattene der en gjeng kule katter jazzer seg gjennom flerfoldige etasjer i en gammel bygård. Likevel fornyer Dybvig samspillsmotivet ved å introdusere et orkester vi ikke har sett maken til.

Visualisert musikk

Det mest slående med denne fortellingen er at Dybvig har tegnet lyden som kommer ut av de forskjellige instrumentene på en sånn måte at man tenker «ja, sånn ser nok klangen til en trompet ut». Ved hjelp av sirlige krummelurer skapes lydbilder av fiolinspill og harpe, mens de enkeltstående plingene fra triangelet skytes som små piler opp i luften. Når den visualiserte musikken fra klokkespill og tuba, trekkspill og trombone fyller oppslagene, kan leseren slutte seg til Finks egen konklusjon: «Det låter bra!».

Hver musikant sin fortelling

Verbalteksten er holdt til et minimum, og benyttes bare for å introdusere nye figurer eller instrumenter. Her er det bildene som forteller historien. Per Dybvig har, som han jo alltid gjør, skapt noen veldig kule typer. Katten kommer smygende i harlekinsrutete dress, og trombonisten Benny ser ut som han ikke har gjort annet enn å opptre på undergrunns-klubber under forbudstiden. For hver gjennomlesning dukker det opp flere små morsomme detaljer i bildene. Roteloftet der Fink finner trompeten sin er verdt et studium i seg selv.  Det lekes med størrelsesforhold når bittesmå karakterer kommer bærende på kjempestore instrumenter. Trekkspillet turneres av to musikanter, en i hver ende, der den ene sover seg gjennom store deler av seansen, mens i foten av harpen åpner det seg en skuff med en ekstra sengeplass til en liten beboer. Tubaen krever ikke mindre enn tre samarbeidspartnere. En som tråkker på tastene, en som blåser og en som leser notene og formidler dem enkeltvis de til andre to. Slik får hver karakter sitt særpreg og prosjekt, til tross for at verbalteksten gir oss minimalt med informasjon om hva eller hvem de er.

Bedre barnebok

Dybvigs forrige bildebok De står i kø ble omtalt som «en bragd» og som «briljant» av anmeldere i dagspressen og mottok blant annet kritikerprisen for beste barnebok i 2024. Jeg var en av få anmeldere som var mer lunken til prosjektet og lurte på om manglende ytre handling og en åpen slutt ville engasjere de yngste leserne. Årets utgivelse har også fått god mottakelse, men flere anmeldere innvender at Orkesteret ikke kan måle seg med forløperen. Med fare for å være kontrær, synes jeg tvert imot at Orkesteret er en mye bedre bildebok for barn.

Denne gangen får Dybvig barneleseren i tale allerede på første oppslag med en oppfordring om å finne hovedpersonen. Et oversiktsbilde presenterer huset der vi kan finne Fink på trompetjakt i toppetasjen og med restauranten på bakkeplan. Dermed er scenen klargjort for den senere bevegelsen fra topp til bunn gjennom etasjene. Der køboka nettopp gjorde et poeng av det meningsløse med den endeløse køen, viser Orkesteret det motsatte, nemlig at noen gjør noe meningsfullt sammen. Her er det action og framdrift, samtidig som det er rom for å stoppe opp og fordype seg i de mange små hemmelighetene som illustrasjonene rommer. Vel blåst, rett og slett!