Det lille marsvinet og den store katastrofen i hagen

Bildene kiler leseren under tærne

Det lille marsvinet og den store katastrofen i hagen er en fabel som tar fatt i de store spørsmål om liv og død, godt og ondt. På en fabelaktig og forbilledlig måte avverger det lille marsvinet den store katastrofen. Fabuleringen skjer imidlertid først og fremst i bildene.

Malgorzata Piotrowska kom til Norge i 1988 med en utdannelse fra Kunstakademiet i Warsawa i kofferten. En rekke illustrasjoner i norske barne- og ungdomsbøker har senere fått hennes signatur. Det lille marsvinet og den store katastrofen i hagen er Piotrowskas sjette bok der hun har hånd om både tekst og bilde. I 1993 kom Oliver hos fuglene, deretter fulgte Regnhesten (1995), Et tre (1996), Froskedronningen(1997) og Eplekake (2002).

Det lille marsvinet og den store katastrofen i hagen handler om ulike dyr som lever sammen i fred og fordragelighet, inntil dovendyret Bradypus Variegatus flytter inn i dyrekollektivet. Etter tur lar dovendyret skjellsordene hagle over elefanten, sjiraffen, fuglen, katten og marsvinet. Dyrene trekker seg bedrøvet tilbake, og dovendyret kan ture fram med negativiteter i vokabular og væremåte. En dag oppdager marsvinet at sola og himmelen er dekket til av ”uhyggelige, stygge setninger”, og hun får dovendyret til å innse at alt liv er avhengig av sola som skjellsordene skygger for. Sjiraffen plukker og elefanten blåser ned stygge ord fra himmelen, mens dovendyret steker vafler til de andre dyrene.

Teksten har form av en moralsk fabel med sitt tydelige budskap om gode ord og gjerninger, fortalt gjennom dyr med menneskelige egenskaper. Dovendyret starter med å ha hikke på ”dum” og ”dumming”, men ender opp med utsagnet ”Unnskyld meg, men får jeg lov til å steke vafler til dere?” Det er fiffig å forvandle mentale størrelser til fysiske former, der stygge ord blir til mørke skyer som truer alt liv (heldigvis er skyene plukkbare), men denne leseren opplever leksikonteksten om fotosyntese og formler fra fysikken som noe søkt i denne sammenhengen, selv i vår intertekstuelle tid. Fabelen som sjanger slutter gjerne med en moralsk læresetning, noe teksten i Det lille marsvinet og den store katastrofen i hagen følger samvittighetsfullt opp. Budskapet gjentas i rene ord, og på kjøpet får vi en god dose harmonisering:

De tenkte at jorden er et godt sted å leve, hvis man bare bruker riktige ord. Og den dagen ble aldri glemt. De ble minnet om den igjen og igjen, når nye lyseblå blomster dukket opp i gresset. De het engforglemmegei. Det lille marsvinet sa at kanskje alle ordene som dalte ned fra skyen og forsvant i jorden ga liv til de fine, små blomstene. Og det var en fin tanke, ikke sant?

Der teksten snakker meget TYDELIG, har bildene en annen karakter. Teknikken som er brukt i illustrasjonene, står presentert bak i bildeboka. Sentralt står bruken av tusj, vannfarger og fargeblyanter. Enkelte steder er streken utflytende, andre steder er den meget presis. Fuglen består for eksempel i ett oppslag av luftige, utflytende vinger, mens nebb, føtter og discman er streket opp med finmotorisk nøyaktighet. I noen oppslag står fargene fram som skarpe, klare og kontrastfylte, mens andre oppslag inneholder duse nyanser av samme grunnfarge. Det knallrøde dovendyret med grønt i fjes, hender og føtter, står tydelig fram mot den klare gule bakgrunnen, mens den blågrønne krokodillen ligger i det duse, blå havet med en knall blå koffert på ryggen, der det blå også går igjen i trær, hus, elefant og øyenstikker. Variasjonen mellom detaljer og større flater, mellom duse og klare farger, gir bildene både spenst og spenning.

Samspillet og ansvarsfordelingen mellom tekst og bilde er dominert av at bildene forankrer og forsterker det som beskrives i teksten. Teksten tier imidlertid om visuelle egenskaper, som bildene er betrodd oppgaven å gestalte. Dette har resultert i meget uttrykksfulle dyr, med den bedrøvede sjiraffen med bøyd hals, det forskrekkede marsvinet med kulerunde øyne og åpen munn og livredde insekter som i sverm flyr unna det morske dovendyret. Bildene rommer dessuten ulike bihandlinger og bildekommentarer, med humor og små overraskelser for den årvåkne bildeleser: En forelsket krokodille har hjerteformede iriser og blir beskutt med hjertepiler av en liten amorkrokodille, katten og marsvinet mediterer, katten og fuglen spiller badminton, dovendyrets festgjester spiser, danser, tisser og kysser og til slutt henger dovendyret i treet etter føttene og steker vafler.

Det lille marsvinet og den store katastrofen i hagen har et helt bestemt budskap som de fleste vil bifalle, men der teksten nærmest banker budskapet inn, kiler bildene leseren under tærne med en forsiktigere og samtidig frodigere strek.