Det magiske egget

Ny storsatsning fra Disney

Det magiske egget har de fleste ingredienser som appellerer til små jentefeer. Heldigvis har den også kvaliteter utover den lekre innpakningen.

I følgebrevet til Det magiske egget står det: ”Disney fairies er et helt nytt univers for jenter. Boka skal oversettes til 32 språk, trykkes i en million eksemplarer og lanseres i 45 land.” Man kan formelig høre drønnet fra det gigantiske maskineriet som ligger bak. Derfor kaster jeg meg over boka med en blanding av ærefrykt og skepsis. Lever den opp til den eplekjekke lanseringen?

Gail Carson Levine er ingen nykommer, men en veletablert forfatter i USA. Hun har skrevet en rekke barne- og ungdomsbøker. Hun er ikke oversatt til norsk før, men en del kjenner nok til filmatiseringen av hennes prisbelønte debutbok for barn, Ella Enchanted, med Anne Hathaway i hovedrollen. Barnebøkene hennes beveger seg stort sett innenfor eventyrsjangeren, om prinsesser og alver, og dermed har ikke spranget vært så stort til feenes verden og bokserien Disney Fairies som skal handle om Tingeling og vennene hennes.

I første del av boka får vi malt et vakkert bilde hentet ut fra universet mange kjenner til. Ved å ta utgangspunkt i Drømmeland, synliggjør boka at den har røtter i den tradisjonelle barnekulturen – nemlig historien om Peter Pan. Nå er det ikke så mange som har lest originalverket av James M. Barrie, men de fleste har fått med seg Disney sin tegnefilm basert på denne boka. I Det magiske egget møter vi både Tingeling, kaptein Krok og Peter Pan. Sistnevnte er betydelig mer usympatisk, og mye nærmere originalen enn tegnefilmversjonen er. Forfatteren gjør en artig vri når hun lar Tingeling fortelle om sin ulykkelige kjærlighet til den egoistiske Peter Pan. Men alt dette er sidesprang, for ingen av dem blir noe annet enn bipersoner i Det magiske egget. Det er den nyfødte feen Prilla det hele handler om. Prilla født av en barnelatter og den første feen noensinne som ikke vet hva hennes spesielle talent er.

Gjennom Prillas øyne blir vi kjent med feenes lille del av Drømmeland. Her flommer det av alle slags nydelige små detaljer, vakre kostymer og tryllestøv – det er så søtt så søtt. De utallige og fargerike beskrivelsene til forfatteren har sikkert vært en utfordring for oversetteren, og Åse Westberg lykkes i å gi det en norsk språkdrakt. I starten kan beskrivelsene og forklaringene riktignok bli litt mange. Det er tydelig at forfatteren har mye hun ønsker å sette leseren inn i. Drømmeland er en intrikat verden, og det er først et stykke ut i boka at man begynner å få oversikten over hvordan de ulike rollene til feene fungerer, og hvilke regler som gjelder. Dette kan unnskyldes med at det er første bok i serien.

Litt uti boka bryter forfatteren den vakre idyllen med en grusom orkan som legger mye av feenes Drømmeland i ruiner og knuser det livsviktige egget til morsfiguren Duemor. Her begynner boka å bli spennende. Fra å være småjenters pastellfargede ønskedrøm, dreier handlingen seg nå over til å bli mer dramatisk. Nå er det kampen for eksistensen som står i sentrum. Fra å være et land i evig vår og ungdom, begynner tiden å renne ut for Drømmeland. Prilla blir en av de utvalgte som skal være med og redde landet fra undergang. Forfatteren har lagt inn en fin parallell ved å la Prillas jakt på talentet sitt veves inn i denne redningsaksjonen. Ikke bare kjemper hun for verdenen hun er født inn i, men hun kjemper også for å finne sin egen plass i dette universet. Sammen med feene Rani og Vidia utvikler den sympatiske Prilla seg til ikke bare å være en viktig og modig medhjelper, men også til å bli den som sitter på nøkkelen til bokas dramatiske avslutning. De heltemodige feene gjør de mest ekstreme ting for å redde Duemors egg, og dette løfter boka ut av den rosa pikedrømmen.

Innimellom henvender fortelleren i boka seg direkte til leseren, og dette fungerer svært bra. Har figurene det vondt, får vi beskjed om å lukke øynene og tenke på den verste smerten den har vi noen gang har følt. Møter vi en havfrue, oppfordrer forfatteren oss: ”Tenk på fløytemusikk. Tenk på duften av furunåler. Tenk på iskald limonade som renner ned gjennom halsen din. Der har du det – havfruer.” På denne måten trekker forfatteren oss inn i teksten og overskrider det språklige ved å stimulere alle sansene våre. I den dramatiske finalen er det nesten umulig ikke å delta når man blir oppfordret til å være med og redde Drømmeland fra den sikre undergang.

Gail Carson Levine har altså i stor grad lykkes i å skape en god historie, men det hadde aldri blitt det samme uten de nydelige illustrasjonene av David Christiania. Boken er visuelt utrolig lekker og svært gjennomført, både i layout og bilder. Noe av stilen er tydelig inspirert av Disneys tegnefilm, og man kjenner igjen både Tingeling og kaptein Krok. Duemors dødsangst på slutten står i sterk kontrast til den sukkersøte åpningen av boka, og dette reflekteres i illustrasjonene. Christiania følger historiens utvikling ved å la bildene gå fra å være vakre, i duse, lekre farger, til å bli skarpere, i mørkere, gråsvarte farger etter hvert som undergangen faretruende nærmer seg. Dette gir boka en ekstra dimensjon og en helhet som fungerer svært bra.

Det magiske egget vil nok selge i bøtter og spann, og det er ikke bare på grunn av den tunge lanseringen. Med egen nettside, er Disney Fairies allerede blitt etablert som nytt varemerke, og det er nok bare et tidsspørsmål før følgeproduktene flommer ut på markedet. Allikevel er jeg er sikker på at den vil treffe målgruppen den er ment for – nemlig jenter mellom 6 og 10 år, selv om den kanskje blir litt for skummel og komplisert for de yngste.