Det mangler en terning

Troverdig om vanskelig oppvekst

I 2003 fikk svenske Johanna Thydell August-prisen for sin debutbok I taket lyser stjernene. Den handler om en 13 år gammel jentes hverdag, preget av en kreftsyk mor og en far hun har mistet kontakten med. Det mangler en terning er den unge forfatterens andre roman, som også forteller språklig engasjerende og troverdig om et barns vonde opplevelser knyttet til foreldre. Denne gangen møter leseren en 16-årig jente og hennes oppgjør med minnene fra barndommen som hun skulle ønske hun kunne viske ut med ”verdens største viskelær” (s. 84): Minnene om en alkoholisert, men elskelig far som ikke har gitt lyd fra seg på fem år.

Anonymt brev
Vi introduseres for Puck, som egentlig heter Petra, idet hun skal til å skrive en e-post til sin forsvunne far. Hennes bestevenn Emanuel har nylig funnet ut at han jobber i en nettavis med spalten ”Spør Peo om personlige ting”. Det tar imidlertid lang tid før den harde, men også usikre Puck tar seg sammen og bryter den mangeårige tausheten. Først rundt midten av romanen sender hun den tapte faren noen prøvende ord via spalten – fordekt som venninnen til en annen jente som ikke har kontakt med sin far:

”Hun har ingen pappa. Eller, hun har en pappa, men de har ikke kontakt. Det virker som om han ikke bryr seg om henne. Ellers hadde han sikkert tatt kontakt med henne, ikke sant?” (s. 91).

Svarene han gir, blir en skuffelse. Hun mistenker at faren skjønner at det er datteren hans som skriver, men at han likevel unnlater å svare på spørsmålet. Eller er det kanskje heller slik at hun ikke lenger vet om hun vil gjenoppta kontakten, av frykt for å bli såret på nytt? På elegant vis gis romanen en åpen slutt som ikke røper hva slags forbindelse Puck kommer til å få til sin far. Det eneste hintet vi gis, kommer i form av kameratens MSN-beskjed som dukker opp på skjermen like før hun begynner å skrive til faren under egen signatur: ”Goodie Luckie! skriver han, for han vet akkurat hva hun skal til å gjøre. Forandre historien sin. Og fremtiden sin.” (s. 202).

Tverrsnitt av en oppvekst
Boka veksler mellom tre tidsepoker i Pucks liv. Nåtiden som 16-åring, og fortiden som henholdsvis 6 og 11 åring. Til sammen gir de utvalgte episodene et sammensatt bilde av en ung jentes håndtering av ”to pappaer”: Den ene siden av faren som er den morsomme, overøsende og kjærlige, og den andre som er deprimert, som alltid drikker for mye, og som til stadighet forlater mor og barn uten å fortelle hva han tar seg til.

Opplevelsen av svik har skapt frykt for gjentakelse. To setninger som til stadighet dukker opp i teksten – nesten alltid i kursiv, som for å understreke at dette er hennes indre stemme som styrer alt hun tenker og gjør – viser hvordan angsten for avvisning lammer henne: ”Ingen skal noen gang komme nær” og ”Ikke gå fra meg”.

Alternativ ungdom
Akkurat som i Thydells forrige roman er det viet mye plass til ungdommens sosiale relasjoner og hendelser som ikke har med foreldre å gjøre. Det muntlige tenåringsspråket dominerer dialogen, med en påfallende bruk av engelske ord og formuleringer som gir et autentisk preg. Den allvitende fortelleren har derimot en annen språkstil. I korte, presise, og ofte assosiative setningssekvenser, veksles det uanstrengt mellom å beskrive Puck og hendelsesplanet utenfra og å gi stemme til hennes tanker og forestillinger. Slik blir fortellerstemmens språk knyttet tett opp til tenåringens perspektiv.

Vi følger erterisene Puck og Emanuel og deres behov for å skille seg ut fra de andre på skolen. Hanekam, sorte negler og fester med punkeband viser på et noe klisjéfylt vis at de søker en alternativ identitet på siden av det etablerte. Fokuset på image kan også avsløre at de ønsker å gjemme usikkerheten sin bak et tøft ytre. Den kjederøykende og ”rosajente”-hatende Puck er forlatt av faren, og har lukket seg inne i sin egen lille verden. Emanuel, som alltid har på seg spesielle klær og snakker om sær og utilgjengelig musikk, går på sin side rundt og bærer på en rekke egne hemmeligheter: Han har funnet ut at han er homofil, men han har ikke tort å erklære det åpent for noen andre enn Puck. I tillegg er hans mor en deprimert dagdriver som aldri forlater huset, og det hender at han må ta av egne lommepenger for å kjøpe mat til familien.

Hva tenker han om meg?
Hjerte og smerte rår fra første stund. Puck drømmer om å bli sammen med Micke, den kjekke, kule og to år eldre vokalisten i et amatørband. Relasjonen til Micke blir en påfallende parallellhistorie til farsforholdet som hele tiden ligger og ulmer under hendelsesforløpet. Bryr han seg om henne, eller ikke? Skal hun tørre å vise sin interesse, eller ikke? For en kvinnelig leser er det nesten litt provoserende hvor viktig det er for Puck hva mannen og gutten tenker om henne. Alle kvinner, unge som gamle, er enten uinteressante eller truende, mens mennene får hennes fulle oppmerksomhet – selv om det stort sett er i det skjulte. Når hun begynner å svikte Emanuel til fordel for Micke, er det fristende å tenke at det er fordi han ikke har den spennende, maskuline appellen fordi han er homofil, og dermed feminin. Kanskje det er slik det må bli når faren – altså mannen – er den manglende terningen i livets Yatzy? Noen og enhver kan bli overfokusert på det man ikke lenger har, fremfor å glede seg over de resterende terningene – de som forblir trofaste. Først mot romanens slutt gjenoppdager Puck ikke bare verdien av vennskapet til Emanuel, men også betydningen av forbindelsen til sin mor: ”Hun er moren som ble” (s. 201).