«Det lille vi gjør, kan bli starten på noe større. En god handling fører til en ny, og enda en, og enda en… Da er alt mulig!» Omslagsteksten på den ellers ordløse boken Det lille vi gjør, avslører at temaet er «random acts of kindness»: ideen om at uselviske, gode gjerninger vil forplante seg i verden. Konseptet ble introdusert av forfatter Anne Herbert tidlig på åttitallet, og har siden blitt udødeliggjort i mange former, som i den berømte filmen Pay it forward og i stillebokklassikeren Footpath flowers.
Det lille vi gjør har én overordnet handling som utløser flere kortere handlingsforløp: En ung kvinne har mistet hunden sin. Hun går ut i gatene for å henge opp plakater, ser en gatemusikant, og gir ham et eple hun skulle til å spise selv. Dette blir sett av en mann som går forbi, som blir inspirert til å plukke opp en brusboks i parken og kaste den i bosset. Ryddingen blir observert av en liten gutt som igjen blir inspirert til å kjøpe en ballong til en trist jente. Denne kjeden av snillhet fortsetter gjennom boken, og fører oss etter hvert til en lykkelig sluttscene der kvinnen blir gjenforent med sin firbente venn.
Handlingen er satt i det som ser ut til å være en søreurpeisk by. Stillebøker som skildrer bylandskap har ofte innslag av tekst på gateskilt og plakater, men Bartolj lar byen være hundre prosent ordløs. Den er også helt fri for mobiltelefoner og andre tekniske duppeditter, noe som sammen med hvilke biler og klær som er avbildet, gir inntrykk av at handlingen er satt noen tiår tilbake i tid.
Tydelig form, tydelig farge
Stillebøker krever mye av en illustratør. Bildene skal ikke bare illustrere eller kommentere den tekstlige handlingen, de er handlingen. I Det lille vi gjør demonstrerer Bartolj forståelse for at stillebokleseren kan føle seg litt fortapt uten teksten å navigere etter. Hun gjør aktivt bruk av både layout og farge for å hjelpe leseren fremover i historien.
En «vanlig» bildebok byr ofte på en leserytme ved hjelp av ordene i teksten. I en stillebok er det ikke like åpenbart hvor lang tid man «bør» bruke på hver side. Bartolj har løst dette dilemmaet ved å la storparten av handlingsforløpene i boken følge akkurat samme rytme: to oppslag med 3-6 paneler på hver, fulgt av et helbilde. Slik ledes leseren inn i en rytme som ikke brytes før de to siste handlingsforløpene.
Bartolj tegner med akryl, blyant, blekk og akvarell. Hovedfargen er sepia, med innslag av mykt blått og mykt gult, kontrastert med en klar rød. Rødfargen fungerer som et slags snillhetskompass for leseren: Den markerer hvilken god gjerning som skjer akkurat nå, hvem som observerer den og hvilken god gjerning den skal utløse. For eksempel kommer en mann med rød hatt og sko hjem med røde blomster til konen sin. Datteren, som har røde bukser og en rød ball, observerer dette, og blir inspirert til å invitere en gutt med røde briller med på leken. Bartolj er i godt selskap: Fargen rødt har blitt, og brukes fremdeles, som handlingsmarkør i et forbausende høyt antall stillebøker. Bartolj sin rødfarge er en vakker kontrast til hennes ellers duse palett, men i sin iver etter å rydde denne litterære stien har hun dessverre samtidig pløyd vekk mesteparten av det visuelle landskapet. Til bylandskap å være er det forsvinnende lite å gå seg vill i, og få sidehistorier å spore.
Mange gode gjerninger, få hjelpetrengende
Det er vanskelig å lese Det lille vi gjør uten å sammenligne den med Footpath flowers, som virker å ha vært en viktig inspirasjonskilde. Footpath flowers, illustrert av H.C. Andersen-prisvinner Sydney Smith, kom på markedet tre år før Bartoljs utgivelse. Den har samme tema, satt i samme type bylandskap, også med sparsom fargebruk og rødt som markørfarge. Men der stopper likhetene. Smith er mer subtil, boken krever flere gjennomlesinger for å gi mening, og den rommer uendelig mange fortellinger. Leseren får observere handlingene gjennom et barns øyne, og se ting som er interessante fordi de har et element av frykt eller fare: En død spurv! En skummel statue! En uteligger!
Bartolj gir oss i stedet et voksent perspektiv. Åtte av ti handlingsforløp er utført av voksne, og det er typisk voksne handlinger de utfører: De holder dører, finner nøkler, gir fra seg seter på trikken og kjøper blomster. Det er vanskelig å tenke seg denne type handlinger vekke stort engasjement hos barn, spesielt fordi få av karakterene egentlig ser ut som om de trenger hjelp. Med unntak av hovedpersonen, er ingen voksne synlig redde, triste eller sinte. Ta for eksempel den velkledde, velfriserte og velfødde gatemusikanten. Han har satt frem en kopp for å samle inn penger, men mottar et eple. Kanskje mer irriterende enn snilt? I et annet forløp tilbyr en ung mann setet sitt til en eldre dame på trikken. Hun ser hverken veldig gammel eller særlig skrøpelig ut. Dette gjør at del av handlingene har et skinn av å være gode gjerninger for de gode gjerningenes skyld, i stedet for en reell hjelp til mottaker. Det er synd, for i de få tilfellene der Bartolj portretterer andre følelser enn smil og lykke, vekkes både illustrasjonene og handlingene til liv.
Få utfordringer, få muligheter
Det lille vi gjør var Bartolj sin første stillebok. Den har vært nominert til flere priser og er utgitt på mange språk, senest på norsk nå i 2026. Til tross for mine innsigelser er det ikke vanskelig å forstå at boken har blitt populær. Temaet har vel aldri vært mer aktuelt enn nå, og boken er vakker. Det lille vi gjør er også er usedvanlig enkel å lese, noe som kan være en lettelse for de voksne som opplever denne kategorien bøker som utfordrende. Men når man fjerner utfordringene, fjerner man også de mulighetene som ligger i stillebøker: muligheten til å legge voksen/barn-maktforholdet til side og finne ut av fortellingen sammen, muligheten til å finne sine egne veier i boken og til å skape og forhandle helt nye handlinger.
Billedspråket er tydelig rettet mot barn, men handlingsperspektivet er en voksens. Det gjør at boken egentlig ikke innbyr til visuelle eventyr for noen av gruppene. Som stillebok blir den derfor dessverre en tapt mulighet.
