Det store familieopprøret

Ti år gamle Sara tror hun har det vanskelig. Hele sommeren har hun gått og ventet på at bestevennen Helene skal komme tilbake fra USA-ferien, men når hun endelig dukker opp er hun bare fjern og avvisende. Ille nok! Lite er sårere for en tiåring enn vennskapsbånd i oppløsning, og Sara blir naturlig nok fortvilet, sint og fryktelig usikker. Hun begynner å stille spørsmål ved de mest selvfølgelige ting. Kan hun ha ødelagt vennskapet deres ved å dra i bursdagsselskapet til mormor i stedet for å prioritere Helene?

Riktig ille blir det likevel ikke før en opprømt og kry pappa forteller Sara, storesøster Emilie og lillebror Steinar at han har fått drømmejobben som sjef for Grieghallen og at hele familien derfor skal flytte til Bergen. Først da er krisen et faktum. Avgjørelsen er tatt, men ungene danner raskt en slags familiegerilja for å sabotere flytteplanene. Emilie vil rømme. Steinar setter de to rottene sine, Steffen og Geir, fri i husets vegger, slik at pappa ikke skal få solgt hjemmet deres. Sara bestemmer seg for å slutte å snakke med faren. Men krisen har også sine positive sider: Helene skjønner at det er alvor og slutter seg til Saras mytteri. Hennes plan er å bli drømmedatteren pappaen til Sara aldri har hatt. For hvem kan vel flytte fra et kjært familiemedlem?

Små mennesker, store spørsmål

En venn for lite er en frittstående oppfølger til Linde Hagerups nydelige En bror for mye fra 2016, men leste du ikke forgjengeren, kommer du neppe til å føle at noe mangler her. Hagerup er en sjeldent finstemt barnebokforfatter, som forteller leseren akkurat det hun trenger å vite for å leve seg inn i handlingen. Hun er heller ikke redd for å gi seg i kast med de store spørsmålene. Sist handlet det om kjønn, idet Sara fikk det for seg at foreldrene egentlig hadde ønsket seg en sønn og prøvde å ta konsekvensene av det gjennom å forme seg en ny identitet, som Alfred.

Denne gang handler det altså om fellesskap, eller rettere om hvor grensene for familie- og vennefellesskapene går. Tematikken er ikke ny hos Hagerup, hvis karakterer stadig sliter med en nagende følelse av å komme til kort, av ikke å være god nok for de andre. Sist var det innlemmelsen av adoptivbroren Steinar som satte fellesskapet på prøve. Nå oppstår problemene idet ett familiemedlem får muligheten til å realisere sin største drøm – på bekostning av resten av flokken, som slett ikke kan tenke seg å flytte til Bergen. Huttetu.

Den lille krisen i vennskapet mellom Sara og Helene fremstår som en underlig parallell med den større, familiære krisen. For det er noe – eller noen – i USA som også Helene lengter etter. Slik er det engang å bli ungdom. Sterke krefter trekker i flere av Hagerups karakterer, og setter fellesskapsidealet i fare. Men hvor mye er et fellesskap egentlig verdt hvis det krever at så godt som alle forsaker det de mest av alt lengter etter for å få det til å gå i hop? Og hvilken pris er man villig til å la andre betale for å få det som man selv vil?

Vilje til vennskap

En venn for lite er en morsom, myldrende og tankevekkende bok, der ungene gjør opprør i fellesskapets navn. Alle de spinnville prosjektene spilles ut mot hverandre, og hele tiden er det noe nytt som skjer. Mot slutten er en hierarkisk struktur der de voksne alltid sitter med definisjonsmakten i familien erstattet av en mer egalitær modell der familie bygger på vennskap, og vennskap forutsetter ulikhet.

Frislippet av individuelle prosjekter fører til slutt familien sammen igjen, og åpner også opp for et større fellesskap med familien til Helene, som Saras familie tidligere har definert seg i streng opposisjon til. De spiser pannekaker til frokost, vi hygger oss med grønnsaksuppe. Først når begge familiene må slippe taket i gamle fordommer kan romanen gå mot en lykkelig løsning.

Kapitlene er mange, men korte, og språket enkelt nok til at de fleste unge lesere fint vil komme gjennom boka på egenhånd. Samtidig kan boka være god å lese høyt, ikke minst fordi det er så mye å diskutere i den. Illustratør Jens A. Larsen Aas tegner som alltid proft og sikkert, men har gått for en kjøligere, mer animasjonsfilm-aktig strek i Hagerups bøker enn han gjør i Brillebjørn-bøkene, som han er mest kjent for. Det er synd, for det gir også en litt «utvendig» og distansert karakter til tegningene i en bok der både språket og fortellingen virker levd. Til gjengjeld bidrar de mange små tegningene av rotter på flukt over boksidene med god kaosenergi.

Måtte En venn for lite få mange entusiastiske lesere!