Det store kakemysteriet / Purriot og den usynlige mannen

Barneromaner
Alexander McCall Smith
Det store kakemysteriet
Illustratør: Ian McIntosh
Oversetter: Toril Hanssen
76 sider
ISBN 978-82-02-36966-8

Cappelen Damm 2012

Det store kakemysteriet

Alexander McCall Smith

Cappelen Damm

2012

76

Bjørn F. Rørvik
Purriot og den usynlige mannen
Illustratør: Ragnar Aalbu
59 sider
ISBN 978-82-02-36853-1

Cappelen Damm 2012

Purriot og den usynlige mannen

Bjørn F. Rørvik

Cappelen Dam

2012

59

KJENTE DETEKTIVER I BARNEBOKVERSJON

Ma Ramotswe som barn, og Hercule Poirot som grønnsak. De debuterer som analytiske, og heldige, detektiver. Magien ligger særlig i dette at begge bøkene lærer oss at forklaringen finnes et annet sted.

Kjent fra voksenlitteraturen
Det er en vanlig antagelse innen barnelitteratursektoren at de voksne menneskene som kjøper og velger barnebøkene vet mindre om barnelitteratur enn vi synes at de burde, og at denne kunnskapsmangelen blant annet fører til at voksne bokkjøpere velger tradisjonelt. Det finnes noen teknikker som brukes for å kompensere for kunnskapsmangelen: en av dem er å bruke navn som er kjent fra voksenlitteraturen, som forfattere eller som hovedpersoner.

I boken om Precious Ramotswe sies det eksplisitt at dette er hennes første sak, en fortelling fra den gang hun var barn, og ennå ikke var blitt Botswanas første kvinnelige privatdetektiv, slik voksne lesere kjenner henne fra om lag ti romaner og en tv-serie. I boken om Purriot ligger forbindelsen mellom Rørviks bok og Agatha Christies romanperson i første omgang bare i ordspillet Poirot–Purriot, og i billedlikheten mellom tv-skuespilleren David Suchet og illustratør Ragnar Aalbus detektiv-purreløk.

Barnet før berømmelsen
Mange kjente bøker har fristet forfattere til å skrive oppfølgere. Tove Janssons boktittel Hur gick det sen? sier vel det meste. Fra fantasylitteraturen har vi også lært at det motsatte av en sequel – en oppfølger – er en prequel, et nyord fra 1972 som vi kanskje kan oversette med «for-følger»?

. Når den skotske legen og forfatteren Alexander McCall Smith flytter hovedpersonen fra sin suksesserie om «Damenes detektivbyrå Nr. 1» over til barneboksjangeren, er det neppe fordi hans lesere har spurt ham om «hvordan Precious Ramotswe var som barn», men kanskje fordi de samme leserne spurte om han hadde noen historier med samme miljø og stemning, skrevet for barn.

McCall Smith er en vennligsinnet og velvillig innstilt forfatter, både når han skriver for barn, slik han tidligere har gjort med Akimbo-serien, og når han skriver for voksne. I denne boken kommer det til uttrykk som en pratsom fortellerstemme, som henvender seg til leseren med du-form, og som i overkant grundig forklarer hvordan alle ytre omstendigheter rundt handlingen forholder seg.

Historien foregår for det meste på skolen, og både Precious’ klassekamerater og skolens kantinebestyrer opplever at mat blir stjålet. En tykk, matglad gutt i klassen blir mistenkt, men hovedpersonen er skeptisk til raske forhåndsdommer, og baker en klissete kake for å avsløre tyvene. Det viser seg at tyvene er to aper.

Selv om historien eksplisitt er plassert i Afrika, og det flere steder henvises til kjente afrikanske dyr, er det også et element av tid- og stedløshet i fortellingen: Skoler, kantinedamer, tykke gutter og urettmessige mistanker kan forekomme over alt, og skolen og klasserommet er beskrevet såpass generelt at mange barn kan kjenne seg igjen.

Et morsomt navn
Boken om Purriot presenteres (med tallet 1 på bokryggen) som den første i en serie. Likevel gjøres det ingen ting for å introdusere ham, hans bakgrunn eller hans tidligere meritter i løpet av fortellingen. Det første kapitlet begynner med at «Mesterdetektiven Purriot og kona hans, Paprika, sitter ved frokostbordet i leiligheten sin.» Han klager over at det skjer lite, og blir straks oppringt med ønske om at han skal komme til Hurlumheia og løse et mysterium med to mystiske overfall. Etter at han har møtt en rekke mystiske personer med ulike motiver for forbrytelser, oppdager han til sist at det er viltflyvende golfballer som er skyld i «overfallene».

Historien er på samme tid morsom og pussig. Morsom fordi Rørvik og Aalbu har fått fram mange morsomme typer, som nok kan glede både barn og voksne på ulike vis. De voksne vil antagelig oppfatte flere av allusjonene til virkeligheten, og vil vel derfor ha mer glede av boken i så måte. Boken er også pussig fordi den gjør så lite ut av koblingen mellom Poirot og Purriot: billedlikhet, navnelikhet og et par små anekdotiske trekk som forfengeligheten ved navneuttalen og oppklaringsscenen i peisestuen. Alt dette er ting som gikk over hodet på min niårige testleser, som likevel slukte boken.

Ragnar Aalbus illustrasjoner er utført på samme måte som i hans tidligere bøker: som en montasje av overveiende monokrome flater med tydelige overganger mellom lokalfargene. Det er noe skyggelegging her for å markere dybde og kontur. Illustrasjonene preges av tre forhold. For det første at alle personene har uttrykket til en grønnsak (som en oppfølger av tekstens ordspill med Per Sille, Bestemor Blom, Granny Smith og lensmannen Gurk). For det andre at Aalbu i mange av bildene, men ikke alle, bruker karakteristiske stildetaljer fra mellomkrigstidens art deco-stil, slik vi kjenner den fra den engelske fjernsynsserien Poirot (1989–2010). For det tredje at Aalbu legger inn visuelle og tekstlige komiske elementer som ikke finnes i teksten. På lensmannskontoret ser vi for eksempel en plakat fra en tysk tv-serie, med teksten «Aus der reihe: Reddik», og på andre plakater i andre bilder finner vi «Jens Bukk Jensen», «Agatha Crispi» og «Boris Pastinakk», alle med utseende i tråd med navnet.

Utenfor boksen
Begge bøkene er altså enkle, voldsfrie kriminalmysterier av samme type som barn gjerne sluker i LasseMaja-serien. Ingen av dem er originale i krimplottet, men begge preges av typer og miljø som er annerledes eller fremmedartet for (de fleste av) leserne. Begge bøkene vil antagelig få et løft av forbindelsen til de kjente voksendetektivene, men inne i fortellingen er forbindelsen forholdsvis løs.

I tillegg til å bygge på kjente personer fra voksenlitteraturen har disse bøkene en annen ting felles: De ligner ikke på tradisjonell kriminallitteratur. Det vil føre for langt ut på viddene å la denne anmeldelsen utarte til en katalog over alle kjente krimsjangre, men la oss for enkelthets skyld si at to vanlige former for detektivvirksomhet i kriminallitteraturen er enten å finne tilstrekkelig bevis mot den ene mistenkte, eller å evaluere alibiene til en bredere gruppe av mistenkte og deretter perforere ett av alibiene.
I disse to bøkene ligger forklaringen på forbrytelsen et annet sted. I begge bøkene finner detektiven fram til løsningen ved å tenke utenfor boksen, ved å lete etter andre forklaringsmodeller og andre forståelsesmåter enn det personene rundt ham/henne gjør.

Det er et godt grep, som fungerer godt som bidrag til utviklingen av barns kognitive og logiske evner, for å si det litt formelt. Eller for å si det rett fram: slike plott kan være med på å motivere barn til å unngå fordommer, majoritetsmakt og vanetenkning. Det liker vi!