Dikt for barn og unge

Sterk lyrikkhøst på Samlaget

Barnelyrikken i Norge må nærmest kunne betegnes som en sjanger i dvale. Etter 1950- og 1960-tallet, da forfattere som Inger Hagerup, André Bjerke og Alf Prøysen gav barnelyrikken et enormt kvalitetsløft, har denne sjangeren gradvis forsvunnet fra den litterære offentlighetens søkelys og er i dag et anliggende for de spesielt interesserte. De siste tiårene har det kun blitt gitt ut omkring tre nyskrevne diktsamlinger for barn per år, og kun en brøkdel av disse igjen har nådd ut til et større publikum. Da er desto hyggeligere å se at Samlaget slår et slag for barnelyrikken denne høsten med to nye – og svært gode – samlinger og en gjenutgivelse av en moderne klassiker.

Sanger om livet – og frosker

Per Olav Kaldestads nye diktsamling for barn, Når morgonfrosken syng, kan sammenlignes med en virkelig god pop-plate: Den er enkel, den fungerer umiddelbart, og når den er slutt, får du lyst til å begynne på begynnelsen igjen. I formen er samlingen også struttende av musikalitet. Diktene har både velklingende rim og en leken, sangbar rytme, og forfatteren har da også utstyrt dem med musikalske titler som ”Vårtrall”, ”Morgonsong” og ”Knyttneve-stev”. Tematisk sett er Kaldestad svært ambisiøs i denne samlingen; han tar for seg flere av de virkelig store og allmenne temaene, som forelskelse, redsel, savn og enkeltmenneskets plass i det store universet, men han går seg aldri bort i vidløftige, abstrakte resonnementer. Tvert imot har de fleste diktene et helt konkret utgangspunkt, og gjennom en rekke små fortellinger og språklige bilder greier Kaldestad å si noe fundamentalt om det å være menneske. Spesielt god er han til å gi følelseslivet fysisk form. De første to strofene i det triste diktet ”Du skal reisa” er et godt eksempel:

Du skal reisa

vekk frå meg.

Heile kroppen

krympar seg.

Alle tankar

fell og fell,

morgonsola

flyg mot kveld.

Det lyriske ”eg” som taler i dette diktet, og i de fleste andre, kan oftest identifiseres som et barn, eller nærmere bestemt en gutt. Det er altså barnets verden vi møter i denne samlingen, vagt antydet gjennom motiver som skolen, foreldre, dyr og sykler, men de følelsene og tankene som uttrykkes, er noe både voksne og barn kan kjenne seg igjen i. Når morgonfrosken syng er rett og slett en stor leseopplevelse, og med sin umiddelbarhet og lettfattelige form burde den kunne appellere også til dem som ikke vanligvis liker å lese dikt.

Stilsikker nostalgi, men for hvem?
Arnt Birkedals Is- og Donald-svingane befinner seg i helt motsatt ende av den lyriske skalaen, og må kunne kalles barnedikt for eksperter. Birkedal er en lyriker med full kontroll over sine virkemidler, og han har skrevet en samling velkomponerte, men svært krevende dikt i frie former. Samlingen åpner med det praktfulle diktet ”Gamle teikneseriar luktar”, der en bunke gamle tegneserieblader setter i gang en serie assosiasjoner, til ”sommardagar, / jentelus og marsvin, / klesvaskar, hundehus, / soveposar, badehetter”, og på den måten åpner en dør til barndommens tapte verden. Resten av samlingen er en serie presist tegnede øyeblikksbilder fra dette barndomsriket, der hverdagens opplevelser blandes mer eller mindre sammen med de gamle tegneseriene: Onkel Sverre som ligger på sofaen, blir til Mikke Mus; ”eg” får besøk – og godteri – av filletante Klara Klukk; og vennegjengen består av ”Supermann & Lynet, / Lynvingen, Grønne Lanterne. Ja, og så Menneskejegaren frå Mars”. Det ligger et nostalgisk skjær over de fleste av diktene; barndommen – og de gamle tegneseriene – er noe tilbakelagt, noe vi aldri kan besøke annet enn i minnene, som stadig blir svakere. Svært framtredende er dette i diktet ”Dick Djerv, teikneseriehelten”:

Dick Djerv, teikneseriehelten

ingen lenger hugsar,

hufsar seg gjennom den

glisne leikeplassskogen.

Det er så vidt han hugsar seg

sjølv. Sjellaus og

minneveik som han er. […]

Selv om denne nostalgifølelsen formidles godt til leseren, er det imidlertid grunn til å spørre om dette er det rette temavalget for en diktsamling for barn. Hvilken interesse har egentlig barn av å mimre om en tapt barndom? For dem er jo ikke barndommen tapt; de er midt oppe i den. Mye av Birkedals nostalgi er dessuten svært tidsbundet. Det er først og fremst en barndom på 1960-tallet han ser tilbake på, og mange av diktenes nostalgiske effekt forutsetter at man forbinder noe med ”min første / Dracula, ein tidlig / James Bond. The Beatles: / Help!”. Når diktene i tillegg har et så avansert formspråk, kan det hende at Is- og Donald-svingane heller burde vært utgitt som en diktsamling for voksne.

En klassiker på ny
Noen ganger finnes det rettferdighet i verden. Ragnar Hovlands Elefantmusikken fra 1985 har vært ukjent for de fleste nordmenn, og umulig å få tak i de senere årene, men etter at Odd Nordstoga satte melodi til diktet ”Kveldssong for deg og meg” og sikret seg sommerens største landeplage, har Samlaget endelig gjenutgitt denne perlen av en diktsamling. I Hovlands romaner er det alltid et visst absurd element, som bryter opp de ellers realistiske fortellingene, men i barnediktene hans forekommer det absurde i rendyrket form. I den forstand viderefører Hovland en sentral tendens i den kanoniserte norske barnelyrikken: Både Inger Hagerup og André Bjerke ligger noen ganger tett opptil den rene nonsensdiktningen, og det samme gjør Hovlands klareste forbilde, Arild Nyquist. Diktene i Elefantmusikken er dessuten svært komprimerte; i få ord tegner Hovland en situasjon, en tanke, en problemstilling som ved første øyekast bryter med enhver normal logikk, og som tvinger fram både latter og en serie assosiasjoner hos leseren. Det ekstremt korte diktet ”Sommar” kan tjene som eksempel:

Bjørketrea

er fulle av

utbruke skulebøker

De absurde elementene forsterkes ytterligere av Iben Sandemoses illustrasjoner. I sin karakteristiske strek gir hun de sære situasjonene et konkret, billedlig uttrykk, samtidig som hun legger inn små detaljer som kan styre assosiasjonene i nye retninger. Formmessig erElefantmusikken svært variert. Hovland leker seg med sjangrer og skriver mer eller mindre åpenbare parodier på kjente tekster; for eksempel henter den velkjente ”Kveldssong for deg og meg” sin strofeoppbygning fra klassikeren ”Fager kveldssol smiler”. Andre ganger bruker han frie former, som i det siterte ”Sommar”. Hovlands Elefantmusikken er i alle henseender en strålende diktsamling, og med god drahjelp fra en folkekjær musiker er den endelig i ferd med å få sin velfortjente klassikerstatus. Takk, Odd.