Dikt for barn og unge

Marit Kaldhol, stilk med to
Illustrasjoner av Justyna Nyka
72 sider
Samlaget 2002

Stilk med to

Marit Kaldhol

Samlaget

2002

72

Jan Ove Ulstein: Hekseri, ropte Espen
Illustrasjoner av Motorfinger
62 sider
Damm 2002

Hekseri, ropte Espen

Jan Ove Ulstein

Damm

2002

62

Sidsel Mørck: Hit og dit-vers
Illustrasjoner av Øivind Jorfald
32 sider
Aschehoug 2002

Hit og dit-vers

Sidsel Mørck

Aschehoug

2002

32

Et dårlig år for barnelyrikk – igjen

Det er ikke ofte det gis ut diktbøker for barn og unge i Norge; de siste 30 årene har det i gjennomsnitt kommet ut tre nyskrevne samlinger i året. Det er enda sjeldnere at man opplever å lese en ny barnediktsamling som virkelig er god. Trass i enkelte tapre forsøk på å fornye og gjenopplive den norske barne- og ungdomslyrikken, er det fortsatt navnene fra sjangerens glanstid på 1950-tallet som dukker opp i nordmenns tanker når de hører ordet ”barnedikt”: Inger Hagerup, Andre Bjerke, Alf Prøysen og Torbjørn Egner.

Fjoråret var intet unntak. I løpet av 2002 kom det totalt ut tre diktbøker for barn og unge på de store forlagene: Marit Kaldhols stilk med to, Jan Ove Ulsteins Hekseri, ropte Espen og Sidsel Mørcks Hit og dit-vers. Og dessverre hever ingen av disse samlingene seg merkbart over det middelmådige.

Velskrevne dikt for unge
Den klart beste av fjorårets tre utgivelser er Marit Kaldhols stilk med to. Kaldhol er en av de få som har våget å forlate de minste barna og i stedet valgt å skrive det hun selv kaller «dikt for unge». Det er et prisverdig prosjekt, og resultatet er i stor grad vellykket.

Men hva ligger det i betegnelsen «dikt for unge»? Det er ikke noe spesielt ungdommelig ved tematikken i Kaldhols dikt. De tre avdelingene samlingen er delt inn i, viser tydelig hva Kaldhol er opptatt av: «EG», «DU» og «HUSET». Diktene handler om å bli bevisst seg selv, og om å se og komme i kontakt med et annet menneske og de tingene som omgir oss. Denne tematikken minner mye om Halldis Moren Vesaas’ dikt, og det samme gjør Kaldhols fascinasjon for trær som dikteriske motiver.

Det som gjør stilk med to til en samling «dikt for unge» er først og fremst det enkle formspråket. Kaldhol bruker riktignok frie vers, men diktene er korte og poengterte, og man forstår det meste ved første gangs lesning. Kaldhol bygger opp sine dikt etter formelen observasjon–refleksjon. De første strofene presenterer en rekke observasjoner av et fenomen, før siste strofe reflekterer over observasjonene, kaster nytt lys over dem og gjerne formulerer et treffende sluttpoeng. Diktet «det raude» er typisk:

1. det raude lauvet

1. på tallerkenen din

1. det raude lauvet

1. på tunga di

1. den raude hausten

1. i fjorbotnen din

det raude finn deg

stilk med to er ingen sensasjon, men en velskrevet diktsamling i en svært så sjelden sjanger. Samlaget skal også ha ros for en gjennomført stilfull layout i hvitt og mørkeblått, og Justyna Nykas uttrykksfulle illustrasjoner tar opp i seg og varierer diktenes sentrale motiver.

Lite fortryllende hekseri
Ideen bak Jan Ove Ulsteins Hekseri, ropte Espen er god. Ulstein har lagt alle sine dikt til ett og samme miljø, og et fast persongalleri går igjen i hele samlingen. Han har i tillegg valgt å ta barnas lek og fantasiverden på alvor, så når barna leker cowboy, omtales storesøster konsekvent som ”sheriff”, og stikkelsbærbuskene beskrives som et virkelig fengsel.

Utførelsen er imidlertid ikke like god som ideen. Ett problem er den uheldige mellomposisjonen diktene kommer i. Fordi diktene refererer til et bestemt miljø og persongalleri, og tidvis også til ting som har skjedd i andre dikt, er det svært få av diktene som kan stå for seg selv og gi mening. Men diktene utgjør heller ikke en sammenhengende fortelling, og det blir i lengden ganske kjedlig å lese om små episoder i disse barnas liv.

Det største problemet er imidlertid at det miljøet Ulstein presenterer, er for vanskelig å trenge inn i. Personene presenteres aldri, de skifter stadig navn, barnas fantasier og leker er merkelige og uforklarte, og Ulsteins formspråk er til tider såpass tungt at man må lese diktet flere ganger for å kunne forstå de enkelte setningene:

1. og skuggane hoppar strikk

1. med månestrålane på vatnet

1. eg kjem ikkje, Heksesyster

eg kjem ikkje

Boka ødelegges også en del av en dårlig layout. Bokstavene er alt for store, og linjene ligger svært tett. Motorfingers illustrasjoner (fargefotografier med påklistrede pennetegninger) har en viss forbindelse med motivene, men de tilfører ikke diktene mye.

«En slags kloakk og do»
Fjorårets bunnotering innen barnelyrikk stod veteranen Sidsel Mørck for med Hit og dit-vers. Mørck har som vanlig skrevet et knippe dikt for de minste i tradisjonelle, sangbare former og proppfulle av irriterende moral.

Den mest iøynefallende svakheten ved Hit og dit-vers er det slurvete dikteriske håndverket. Som konfirmasjonssangskribenter har Mørck problemer med å få nok stavelser i alle linjene, og diktene er derfor krydret med fyllord som «gitt», «tenk» og «da». Og for å få fylt opp alle strofene gjentar hun tidligere linjer med nye ord eller legger inn helt unødvendige linjer:

1. De løper hit og dit,

1. og jobben haster fælt,

1. og de må bruke mail

1. for det har alle lært

1. og lese e-postbrev

hvor det står mye sært.

En annen svakhet ved denne samlingen er den snusfornuftige moralen. Det ikke noe galt i å formidle et positivt budskap i barnedikt, men det må gjøres med større eleganse enn dette. Mørck mangler åpenbart evnen til å spille på leserens følelser. Hun vekker ikke leserens sympati for de svake, som Inger Hagerup gjør i dikt som «Våre små søsken», og hun provoserer ikke til handling ved å vise fram verdens ondskap, som Hans Sande forsøkte med Lita grøn grasbok. I stedet forteller hun oss rett ut hva som er god moral. Hun sier at de som mobber, «egentlig bare / er jålete snobber», og at barnet kan vokse opp til å bli «en flink politi / som fanger rasister og alle som mobber». Mørck har til og med skrevet et vaskeekte «Inni er vi like»-dikt: «En jente fra Tana / og en fra Botswana / er tvillinger når de vil selv.» Følgende sitat fra «Uvær-vers» viser moralen og konfirmasjonssangformspråket i skjønn forening:

1. Og far sa: Jeg tror vi må skjerpe oss, gitt,

1. så lufta vår ikke blir stappfull av skitt

1. og gasser og røyk. Ja, vi må ikke tro

at himmelen er en slags kloakk og do

Men tegningene var fine.