Tittel: Du tror det ikke før du får se det
Tekst: Ingeborg Eliassen
Illustratør: Hilde Hodnefjeld
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2018
Antall sider: 36

Dikt fra kjøkkenbenken

Lekende, morsomme og absurde dikt på rim – med dobbel bunn i langt format.

I morovers-tradisjonen fra André Bjerke og Inger Hagerup står Ingeborgs Eliassens rim seg godt. Enkle versepar med lik utgang (AA BB) og Eliassens sprelske fantasi, uventede sammenstillinger av eksotiske og hjemlige dyr og elementer fra ulike sfærer, pluss en dæsj bæsj og tiss, gir verbalteksten humor og vyer som peker langt utover den kjøkkenbenken der alt utspilles. Her snakker vi ikke lenger om kjøkkenbenk-realisme, men om kjøkkenbenk-absurdisme!

Leporello

I et meget vellykket samarbeid med Hilde Hodnefjeld, med sine frodige og detaljrike kjøkkeninteriør i en slags digital tegning og collageteknikk, tilføres versene detaljer som utvider verbalteksten ytterligere. Her er et passelig rotete, norsk kjøkkeninteriør befolket med eksotiske dyr og norske husdyr og kryp. Utenfor presser den svarte natten seg mot kjøkkenvinduet, men hvem står utenfor og vil inn? Og hvem lager alle de rare lydene på kjøkkenet om natten?

Det ser du først når siste oppslag er lest, for da begynner fortellingen på nytt, men fra en annen synsvinkel. Nå er vi sammen med dem som står utenfor og ser inn. Det er mørkt ute. Vi og de udefinerbare «skrømtene» trekkes mot lyset og hyggen som stråler fra kjøkkenvinduet. Det er frodig sensommernatt, mørkt, duftende, sanselig, og blomster og planter gløder i det tre meter lange taktile scenarioet vi får som ekstrabonus i denne utbrettsboken, en leporello.

 

Bred-illustrasjon

 

Cliffhanger

Første oppslag starter med forsatsen, dvs. bladet som er limt på omslaget innvendig. På venstre side er en katt, klistret til vinduskarmen der den ser ut i mørket, det er kattespor-tapet på veggen, og i vinduet på døren på motstående side titter et forskremt kattefjes inn, og tittelen: «Du tror det ikke før du får se det».

På neste oppslag våkner jeg-et: 

Jeg våkner av lyder og lister meg ned,
men tror nesten ikke det jeg får se
for under den stripete kjøkkenmatta
snorker den skjeløyde nabokatta.

Men det er ikke det verste …

Dette jeg-et, som etter hvert observerer alt, er sterkt nærværende gjennom alle de åtte oppslagene der verbalteksten kommer i form av et parrim på hver side, og hvert vers avsluttes med samme repeterende «cliffhanger» som skaper sammenheng og samtidig trekker leseren med videre, til neste oppslag:

… for i grøtgryta ligger en klapperslange
og drømmer så søtt med epler i fanget.
En rasende, kaklende fransk papegøye
Romsterer og skramler med kjøkkentøyet.

Men det er ikke det verste,

for en edderkopp spinner nettet sitt
rundt en tallerken med tørre pommes frites,
mens en raggete, liten og brun bavian
vasker sin rumpe med torsketran.

Men det er ikke det verste,

Og slik fortsetter teksten å blande eksotiske dyr, husgeråd og tabuord i en regleform.

Bokskulptur

For dem som tenker at bildeboka også kan være et tredimensjonalt kunstverk, et skulpturelt objekt, foruten å være en bok der visuell og verbal tekst er gjensidig avhengig av og utfyller hverandre, så er leporelloen, utbrettsboken med form som et trekkspill, en manifestasjon av akkurat det. Teknikken er gammel. Hvor gammel vet jeg ikke, men på den store Manga-utstillingen på Lousiana utenfor København i 2008, så jeg slike gamle, japanske utbrettsbøker vist i en historisk utstilling om forløperne til det japanske tegneseriefenomenet manga.

Leporello må ikke forveksles med pop-up-bøker. Den har sitt navn etter Don Juans tjener Leporello i Mozarts opera Don Giovanni. Tjeneren er kjent for arien «Madamina, il catalogo è questo» der han ramser opp alle Don Juans erobringer, en endeløs oppramsing som har gitt navnet til bokas trekkspill-lignende utstrekning.

I denne boka er form og innhold to sider av samme sak, bokstavelig talt. Formen speiler fortellingen, plotet, historien – som fra venstre mot høyre minner om en konvensjonell reglebok, dvs. der handlingen drives fremover fra scene til scene av setningen «Men det er ikke det verste…». À la historien om pannekaka, og Geitekillingen som kunne telle til ti.

Dobbeltbunnet

Ved første øyekast ser boken ut som en ganske alminnelig barnebok i lite format, mindre enn A4, større enn A5, og forbausende tynn, 18 oppslag, minus en side – for baksatsen er kolofonside, dvs. der fakta om boka står. Men når du åpner boka er hvert oppslag fysisk sammenhengende med det neste. Og når du kommer til siste oppslag, så runder du enden og blar deg fra høyre mot venstre. På baksiden er bildene annerledes, og det åpenbarer seg et tre meter langt oppslag i en annen, mørkere fargeholdning og teknikk. Denne delen, baksiden, er uten tekst. Når du strekker ut trekkspillbladene får du altså en sammenhengende historie på forsiden, med verbaltekst, og en annen på den tekstløse baksiden.

Ingeborg Eliassens frodig absurde verbaltekst der eksotiske dyr og hjemlige katter kretser rundt  kjøkkenbenken utdypes ytterligere i Hilde Hodnefjelds taktile, glødende og detaljrike illustrasjoner – og omvendt. Det er en lekenhet i denne uhøytidelige boka som er befriende. Her er det ikke noe pedagogisk mål, ingen skjult agenda, men en bok blott til lyst, eller grøss, alt ettersom. Den innbyr til leseglede og lek i form og innhold.

NB! Du kan brette boken ut på gulvet og krabbe rundt den. Jeg prøvde. En femåring la seg på magen og ålte seg rundt boken, og fikk se den fra begge sider, mens en toåring likså godt dyttet den flatt over ende og brukte den som gangsti. Den tålte det og!



Skrevet av:

Kommentarer