Diktatoren

MANGETYDIG DIKTATORLEK I MESTERKLASSE

Diktatoren av Ulf Stark og Linda Bondestam er en mangetydig, snedig og foruroligende balansegang mellom ulike tematikker og ulike målgrupper.

En kan med god grunn spørre: Er dette en satire som oppnår sin brodd ved å infantilisere den diktatoriske eneherskeren? Er dette en selvhjelpsbok for å få diktatoriske barn i trassalderen på bedre tanker? Er dette en trøstebok for foreldre med barn med utagerende fantasi? Er dette begrepsopplæring og etisk didaktikk? Uansett ender den lille boken som kan komme til å røske opp i liten og stor, i hvert fall betryggende.

Det skjer mye i bildene
På første oppslag av fortellingen,”Diktatoren går og legger seg”, sitter den uniformskledde lille diktatoren med rød Mao-stjerne i den grønne uniformsluen på en rød tronelignende stol. Øynene hans er ikke synlige, men det er derimot den buskete svarte barten og den sure munnen. Stolen kaster en påfallende tung, svart skygge mot leseren. Under stolen ligger en hund i flat underkastelse med et engstelig blikk rettet opp mot stolsetet. Bak stolen, på gulvet, ligger skallet til bananen diktatoren ifølge teksten har spist. Til høyre i bildet står to personer: Mannen har hvit skjorte med svart sløyfe i halsen og svarte bukser. Han holder diktatorens pysjamas, som er i samme farge som uniformen og overstrødd med røde Mao-stjerner, litt defensivt til siden. Mannen ser unektelig ut som en tjener. Han holder blikket vaktsomt rettet mot den lille diktatoren. Ved siden av ham står en kvinne. Også hun uttrykker underkastelse og engstelse der hun dukknakket byr frem brettet med diktatorens halvfulle melkeglass med sugerør. I bakgrunnen danser en liten ballerina med hvit tutu, blå øyne og mørkt hår.

På neste oppslag, hvor diktatoren har fått på seg pysjamasen og er klar til å legge seg i himmelsengen sammen med kosedyrene, retter den tjenende kvinnen fra forrige oppslag en trutmunn mot den eitrende sinte lille bebartede skikkelsen. Det viser seg etter hvert at de tjenende skikkelsene er den lille diktatorens far og mor. Men sengegjerdet er overskrevet med russisk skrift, og opp mot veggen står det oppmarsjert lekeroboter.

På oppslaget ”Diktatoren drømmer” ligger et kart over skjærgården mellom Helsinki og Turku i bakgrunnen. Det er overstrødd med edderkopper, den lille kommanderende diktatoren, marsjerende soldater i stridsuniform, mens engstelige skikkelser i sivil utfører diktatorordrene i teksten og en spionaktig skikkelse skjuler seg bak en trykksak med kyrillisklignende skrift.

Kyrillisk skrift går med andre ord igjen på mange oppslag. Den lille diktatoren trilles også rundt i en stridsvogn med Mao-stjerne. Stedet hvor diktatoren tilbringer dagen og blir betjent av ”personalet” heter ”MINIsteriet” på bildene. Flere oppslag er påfallende mørke og dystre, særlig i første del av fortellingen. Oppslag etter oppslag politiserer slik fortellingen i et noe tilbakeskuende symbolspråk fra den kalde krigens dager, som de lesende små diktatorspirer neppe har noe forhold til.

Den diktatoriske narsissisten
I disse dager, da rettssaken mot massemorderen som sto bak 22. juli-massakren, pågår i Oslo Tingrett, gir oppslaget ”Bølger i storm” en spesiell gjenklang:

Det er viktig for diktatorer

å kunne skrive navnet sitt

stilig,

stort og fort,

Han har allerede skrevet åtte ark fulle

Med svart tusj.

Det ser ut som bølger i storm.
Det betyr:
Jeg
Jeg
Jeg
Jeg

Slik går denne lille bildeboken også i dialog med spørsmålet som mange stiller seg i disse dager: Hvordan kan et menneske bli slik? Hva må gå galt? Ifølge forklaringen psykiater Finn Skårderud gir på narsissisme i Aftenposten 25. april 2012, Narcissus på Utøya, er egenkjærlighet og storhetstenkning ikke farlig i seg selv, men heller nødvendig. Det dreier seg heller ikke om foreldre som ikke gjør feil:

”Det dreier seg imidlertid om den gjentatte empatiske svikten. Den kan komme i form av for lite; som fravær, svikt, manglende bekreftelser. Eller den kan komme i form av for mye; aggresjon, krenkelser, traumer og overgrep. Eller den kan komme i vonde og uforutsigbare blandinger av de to første.”

Bildebokens lille diktator er utenfor fare: Han har foreldre som er forskrekkede statister i hans fantasilek, samtidig som de også er til stede som trygge foreldre.

Kjærlighetens kraft
Etter den innledende fremstillingen av diktatoren i diktatorisk utfoldelse, forekommer det et modusskifte omtrent ved oppslag åtte til ti. Diktatorens barnehagehverdag blir fremstilt mer ”realistisk”. Fargene blir lysere og mer preget av barnehageestetikk. Barna fremstilles mer konvensjonelt med store hoder og store øyne, og lekene de beskjeftiger seg med er velkjente. Ballerinaen på første oppslag er her Emilie, som den lille diktatorspiren har et godt øye til. Hans diktatoriske oppførsel fører til flere konflikter med de andre barna, og til at Emilie avviser ham.
På oppslaget ”Diktatorens fot” er barnehagen på tilbakevei etter en tur. Emilie leier Tobias og diktatoren spenner ben for ham. Eller: ”Det er foten som bestemmer”, som det står i teksten, en klassisk ansvarsfraskrivelse fra en som begår onde gjerninger, men ikke tar ansvar.

Skal vi gå sammen nå?

spør diktatoren.

Aldri i livet, sier Emilie.

Da går jeg heller sammen med

en ape.

Hva er da mer logisk enn at diktatoren, idet han blir hentet av sin far (”Du kan få gi meg en klem hvis du vil, sier diktatoren”), proklamerer:

Vet du hva jeg har bestemt?

sier han når de kommer ut.

Nei, sier pappa.

At i morgen skal jeg være en ape,

sier han.

Slik handler Diktatoren også om kjærlighetens forvandlende legedom. Kjærligheten som diktatoren mottar fra mor og far, og hans forelskelse, gjør at den grønne uniformsluen med Mao-stjerne forvandles til et leketøy, et karnevalsantrekk, som kan overtas av andre for en ufarlig lek.

Mesterlig
Dette er et mestersamarbeid. Den finske illustratøren Linda Bondstam gir fortellingen tolkningsrom og fylde med sine dristige og intelligente valg av billedelementer. Ulf Starks tekst er, som eksemplene ovenfor viser, ganske ordknapp, samtidig som den med presise virkemidler gir sitt viktige bidrag til bokens mangetydighet og snedige, foruroligende balansegang mellom ulike tematikker og ulike målgrupper.