Diktsamlinger fra Samlaget

Arnt Birkedal
Hytteboka
113 sider
ISBN 978-82-521-7037-5
Det norske Samlaget 2007

Oskar Stein Bjørlykke
Hoppe i havet
72 sider
ISBN 978-82-521-7129-7
Det norske Samlaget 2007

Overtoner og undertoner

Den ene av disse diktsamlingene er tilsynelatende lekende og munter, men andre toner skinner også igjennom. Den andre later til å ta opp livet til vurdering, men er kanskje ikke så dyster som det kan se ut ved første blikk.

Arnt Birkedal legger an til en henimot surrealistisk ordlek i diktsamlingen Hytteboka, hvor en del av spensten ligger i de rent lydlige assosiasjonene mellom ord som betydningsmessig har lite med hverandre å gjøre: «Eg er mormor sin augestein,/mor mi sitt hjarteblod,/morfar sin nyrestein,/onkel sin nasegrus.» Det gir et svært frodig inntrykk av en person som har noe å si, og med betydelig overskudd til å si det. Samtidig kan man jo finlese og analysere hva som ligger i disse ordenes normalbetydning. Å være noens «augestein» er udelt positivt, å være noens «hjarteblod» kan være tvetydig, å være noens «nyrestein» skaper neppe særlig velvilje hos vedkommende, og å være noens «nasegrus» er en komisk absurditet. Men assosiasjonsrekken er tydelig, og som leser sier man kanskje «ja, selvfølgelig». Vi forstår og aksepterer, men ikke på det logiske planet. I hvert fall ikke umiddelbart.

Denne typen uventede, men forståelige assosiasjoner krever tenkning fra leserens side – vi må være villige til å se ting fra nye vinkler, eller å se nye sider ved dem. Slik kan en forfatter få en leser til å åpne seg for andre virkelighetsoppfatninger, noe som er kjernen i begrepet «surrealisme», «overrealisme». Dette er i hvert fall læreboktolkningen.

Men den som leser en diktsamling, skal helst ikke få tankene penset inn på læreboken. (Det skyldes kanskje at de fleste som leser en diktsamling, ikke skal anmelde den?) Det ville da også være dypt urettferdig overfor Arnt Birkedal å antyde at diktene hans er lærebokaktige. Tvert imot er de viltre og morsomme: «Or stilla/kjem musestilla/kjem musevaka/kjem musvåken/kjem musikken.»

Jeg er ikke overbevist på forhånd om at «musevaka» er et eksisterende ord, men her er det helt tydelig nettopp det ordet som trengs, for å danne en overgang fra «musestilla» til «musvåken», som begge eksisterer. Dermed er det berettiget, dikteren bruker det, og da eksisterer det, om ikke annet så fra nå av.

Minner
Hytteboka er imidlertid ikke bare en morsom bok. Den er full av funderinger over jeget og dets forhold til naturen, i form av en forteller som føles som en liten gutt og som funderer over sommerferier (eller høstdager, vinterferier) på hytta. Arnt Birkedal forteller at diktsamlingen kom til i hytteveggen på Vegårshei, men diktene virker stort sett som om de foregår rundt en hytte ved sjøen, i skogen. Her er det idyll, men også uhygge. Enkelte dikts preg av minner kan tyde på at det er en voksen forteller som ser tilbake på sin barndom. På de både barn og voksne som omga ham på hytta da han var barn. Slektningene er stort sett ukompliserte, noen er udelt positive og noen udelt negative, men den mest fascinerende er mormoren. Det lange diktet som heter «Draumen om raua mi i Rom», er et av de rareste hyllestdiktene jeg noen gang har sett til en person; det handler nemlig om fortellerens mormor. Som han later til å ha hatt et nokså mangetydig (og antagelig rikt) forhold til.

Det jeg forsøker å uttrykke i lange tirader, er kanskje noe av det samme Arnt Birkedal får langt mer effektivt frem i åtte korte linjer: «Me er i slekt/langt ute./Me er heil- halv- og/allmenningar,/me er slumresøstrer, virrebrør,/me er kuvøser,/me er hyttebarn, me er/nokon gode tullingar.»

Dypdykk
Oskar Stein Bjørlykkes Hoppe i havet er en helt annen type dikt. I begynnelsen av boken handler de fleste diktene om nettopp å hoppe i havet, om å gå under, om «det vonde». Jeg får inntrykk av at det dreier seg om en svært smertefull holdning til livet, men det er hele tiden ting som peker i andre retninger og skaper tve- eller flertydighet: «det vonde flyt bort/i lag med meg/lenge flyt vi slik/det vonde og eg/vi flyt og flyt/men når/vi har flote lenge/då går eg opp/på land igjen/åleine». «Det vonde» er høyst tilstedeværende, men de siste linjene tyder på at man kan bli kvitt det. Dette blir likevel motsagt i begynnelsen av diktet; konklusjonen virker ikke sikker.

Noe av den samme usikkerheten dukker opp også mot slutten av boken, selv etter at tonen har tatt en mer livsbejaende retning: «bakom den haugen/og den haugen/og den haugen/når er vi framme?/vi er aldri framme/for/kvar einaste haug/er vår haug/å gå over». Jo da, vi går og går; det er et livsfenomen og dermed konvensjonelt sett positivt, men det er alltid hauger som vi må over, og de er alle «vår haug». Det er alltid motstand, motgang – det vil ikke nødvendigvis si noe negativt, men noe flertydig. Samtidig vet vi at når menneskelivet er «framme», når det ikke er flere «hauger», da er det jo slutt, da kan man bare hoppe i havet.

Førstepersons forteller
Fortellerens jeg er veldig sterkt til stede i mange av diktene. Sammen med en voldsom evne til å visualisere, til å la leseren få se hele scenen, til å trekke til seg blikket, gir det en egenartet, sterk slagkraft. I diktet «Eg finn» virker det nesten som et slag i magen: «Eg finn/men eg må finne/på òg/eg fann den fine/runde steinen/og eg fann på òg/kasta steinen/opp i lufta/lyfte steinen/opp mot munnen/kyste steinen/slik».

Rent bortsett fra sluttordet, som nærmest får oss til å stirre inn i boksiden: Hva betyr dette skillet mellom å finne og å finne på? Det man finner, er «virkeligheten», konkret og fast. Og ikke noe er mer konkret og fast enn en sten. Men samtidig føyes det stadig til et «eg må finne på òg» eller «eg fann på òg». Det man finner på, er det motsatte av det faste og konkrete. For eksempel kastet, luften, kysset. Det ligger en veldig sterk spenning i denne motsigelsen mellom uttrykk som lydlig (og logisk) ligger så nær hverandre. I denne spenningen er det leseren fristes – eller føler et sterkt press – til å kikke inn. Og det er nettopp disse sprekkene man må kikke inn i, som gjør diktet til dikt.