Dim sum, kjöttbuller og banning

Det går sabla fort unna i debutant Sturla Bang og veteran Hilde K. Kvalvaags dystopiske thriller, Under. Romanen åpner in medias res, med at den unge hovedpersonen Ela blir tatt på sengen, bokstavelig talt. Midt på natten blir hun «henta» av onde volPoliser og svartauger i den grønne sektoren av det svensk-kinesiske underjordsriket Zeijang-Volvo, styrt av godhetsdespoten Ingmor, som avslutter enhver kommunikasjon med frasen «i Zeijang-Volvo held vi kvarandre i hendene!» Noen må ha tystet på henne, og Ela tror hun vet hvem det må være: fèngschéngen Sarin, som hun har forsøkt å bestikke så hun kan få treffe lillesøstera si, som fortsatt er på háiziHemmet og spiser dim sum og kjöttbuller, og som hun savner sårt, igjen. «Volpene» frakter Ela til Rød sektor, der en blodlus – altså en helsesøster – tapper en god porsjon blod av henne som straff. Hos blodlusa treffer hun ei annen jente, som straffes på samme måte fordi hun har stjålet litt te. «Pass deg», advarer jenta. Har de først begynt å ta blodet ditt, kommer de aldri til å gi seg. Og Ela, skal det vise seg, har den aller sjeldneste blodtypen. Den Ingmor trenger for å kunne holde seg ung. Ela besvimer, og når hun våkner er rommet tomt. Hun slippes fri og må ta seg tilbake til Grønn sektor på egen hånd. Men underveis kjenner hun at hun er sulten, og tar seg inn i et kjølerom for å finne mat. I stedet finner hun liket av jenta med teen, lagt i stabel oppå andre jentelik. Ela bestemmer seg raskt. Hun må gjøre opprør mot dette regimet.

Det er unektelig en lovende åpning. Men vi er bare kommet til side 25, og det er bare såvidt vi har rukket å skjønne hvor vi er. Action-tørstende tenåringer som hater treige etableringer vil sikkert sende forfatterne en takknemlig tanke. Når selve oppdagelsen av likene på kjølerommet ikke bare plasseres såpass tidlig i romanen, men også er overstått på to små sider, er det likevel vanskelig å fri seg fra inntrykket av at forfatterne mest av alt tenker på dette som en etappe som må unnagjøres så kjapt som mulig, slik at kampene kan begynne. På side 24 vakler Ela ut fra blodlusas kontor og kjenner på at hun er fysen. På side 25 er de døde kroppene allerede funnet, identifisert og – unnskyld uttrykket – fordøyet. Fem sider senere er opprøret et faktum. Farvel, grumme verden! Det var så vidt vi rakk å hilse!

Kikkertsyn og verdensbygging

Det er gøy med fart, men den har sin pris. Detaljer og nyanser viskes ut. Bare det aller mest sentrale forblir i synsfeltet. I en roman som denne betyr det at reisverket av forutbestemte konvensjoner, av det-gode-mot-det-onde, de-få-mot-de-mange, individet-mot-massen, trer i forgrunnen, på bekostning av det som på fint heter verdensbygging.

Også The Hunger Games begynner jo omtrent her, i en verden ute av ledd der en rik og forvorpen global overklasse utnytter de fattige og bryter båndene mellom hovedpersonen og lillesøsteren hennes, slik at opprøret nærmest tvinger seg fram. Men Collins tar seg i det minste bryet med å få oss til å tro at en slik verden, slike mennesker, kunne eksistert. At vi kunne vært som dem. Da må en ta seg tid.

En verden uten nyanser

I Under befinner vi oss i en mørk grottevirkelighet der alle nyanser for lengst er visket ut. Det finnes tuneller og gråsoner og kanskje også noe utenfor. Men alle steder glir over i hverandre for leseren, som om vi befant oss i et enormt dødsrike der tett skodde dekker alle konturer. De ulike sektorene skilles fra hverandre med farger, men hvor lang tid det tar å komme seg fra ett sted til et annet, hvor mange mennesker som egentlig bor her eller hvor ulike de er i kjønn, alder, lynne eller preferanser, forblir uklart.

Når dialogen er flat, skyldes det ikke at forfatterne ikke kan skrive, for det kan de. Snarere er det fordi relasjonene mellom venner og fiender fullt ut defineres av kravene sjangeren stiller til romanen. Man trenger en heltinne (Ela). Man trenger en urett som både fungerer på et personlig plan (lillesøsterens skjebne) og på et overordnet, samfunnsmessig plan (den totalitære staten, tvangsarbeidet). Man trenger en fiende som har krysset grensen over til det umenneskelige og det monstrøse (den vampyrlige blodsugingen). Man trenger en gjeng med opprørere som kanskje ikke har rent mel i posen (#Undergrunnsrørsla). Og man trenger en venn av motsatt kjønn som kanskje, kanskje ikke, har latt seg kjøpe av fienden (Skåne). Kjør bok!

Som The Hunger Games viser, trenger man jo ikke stort mer enn dette for å skrive en klassiker. Men man trenger noe. Man trenger, kort sagt, å finne et bittelite balansepunkt mellom virkelighet, mareritt og ønskedrøm. Man trenger å slå seg ned der, og gjøre det til sitt. Først da kan vi gi oss hen. Under er ikke helt der – ennå. Det blir for kjapt, for funksjonelt, for mye i henhold til fastlagte skjema fra bøker vi alt har lest. Spennende nok fra kapittel til kapittel, men uten at noen av personene, stedene eller scenene egentlig fester seg hos leseren.

Sprakende språk

Når Under likevel skiller seg positivt ut i mengden av dystopier for unge lesere, er det mest på grunn av et umiskjennelig språklig overskudd, som mest kommer til uttrykk gjennom en strøm av fremmedartede skjellsord og svensk-kinesiske neologismer. Noe av det mest vellykkede i romanen er måten Bang og Kvalvaag lar Elas fremtidsspråk konstituere måten hun og alle andre tenker på, uten å oversette mer enn nødvendig. Slik sett kan den minne en voksen leser om Øyvind Rimbereids lyriske sci-fi-klassiker Solaris korrigert (2004). Hos Bang og Kvalsvaag kan man riktignok slå opp bakerst i boka for å sjekke hva all bannskapen hovedpersonene slipper fra seg egentlig betyr, men selv var jeg lykkelig over å kunne la alle de kinesiskinspirerte ukvemsordene – alle qù nĭde-ne, shăbī-ene og cào-ene – fyke veggimellom uten å skjønne filla. En kan selvsagt lure på hvordan et såpass totalitært samfunn som det forfatterne skildrer i denne romanen kan ha plass til så mange stygge, uforståelige ord. Men mest av alt virker det fornuftig: Press ovenfra skaper press nedenfra, og alt kommer ut gjennom språket. I den grad Under har smak, duft, et sett av farger og en følelse av levd liv, ligger det her, i banningen. Det holder for en første bok, som nok mest av alt skal fungere som utskytningsrampe for senere installasjoner i serien. Så får vi bare håpe at forfatterne oppdager noen ukjente tuneller underveis, som kan vise vei inn i noe vidunderlig, forferdelig og nytt.