Tittel: Mánugánda ja Heike deaivvadeaba fas
Tekst: Signe Iversen
Illustratør: Sissel Horndal
Forlag: Iđut
Årstall: 2016

Dimensjoner av virkeligheten

Historien er enkel, men sier noe om det fundamentale: at det som er fremmed også er beslektet.

Signe Iversen debuterte med boken Mánugánda ja Heike i 2011. Den ble nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur fra språkområdet Sápmi i 2013. Hun har tidligere skrevet en temabok om fjæra, Várjjátvuongáttis – somá fiervvás og en bok om folks opplevelser i krigsårene og hverdagsliv i perioden 1950-60, Tyskálaččat eai máhte sámegiela goittot. Sissel Horndal har illustrert en rekke norske og samiske bøker og mottok Blix-prisen i 2015 for sitt barnelitterære forfatterskap. Iversen og Horndal har med Mánugánda ja Heike deaivvadeaba fas skrevet og illustrert en oppfølger til Iversens barnebokdebut om Heike.

Kontraster i nord

manegodteri-kopiGutten Heike blir med sin mor på bærtur. Han elsker sommeren med alle dens herligheter og plager: fjæra, båttur, bær – og mygg. Han møter Mánugánda (Månegutten) på en øy med multemyrer. Heike får bli med på besøk til månen og til Måneguttens familie. Heike får smake Månefamiliens godteri og finner fram multer fra lomma for å la dem smake på jordlig bærsnop. Gutten vil hjem igjen. Han vet at man ikke skal være borte slik at mor blir redd og bekymret. Og alt blir som det var i begynnelsen, en gutt på bærtur med sin mor. Historien er enkel, men utfordrer det fundamentale: at det som er fremmed også er beslektet. Det er som ulike dimensjoner av virkeligheten.

Barneboka byr generøst på scener av naturens eget skuespill sammen med hverdagens gjøremål. Bildene viser at en strand i nord også kan bade i gyllent solskinn lik det vi er vant til å se at strendene i tropiske land gjør. Eller at myggsvermer kan skape nye bilder, som skyggespill, i løse luften. Det er enkelt fortalt og det er vakkert. De barna som lever nær naturen, som har tilgang til tid ved havet og i skogen, vil kjenne seg igjen. I all denne samiske sommeridyllen i nord, kontrasteres det med irriterende lyd fra stikkende uvenner som myggen. Og igjen, de barna som har tilgang til fjæra og kysten, vet også at insekter er svake i brisen som havet og fjordene tilbyr.

Samisk barneoppdragelse

I samiske fortellinger er det som kalles magisk realisme snarere en regel enn et unntak. Denne boka ligger nært opp til sjangeren, men med tvist av fantasy og science fiction. Og det er et fint grep når en vil vise det fremmede, hvordan gjøre seg kjent med miljøer og områder man bare vet om hypotetisk. Samisk oppdragelse bygger på fleksibilitet, og på at man fort skal observere hva som gjelder og hva man kan gjenkjenne seg i. Ut fra det bør man da agere respektfullt. Dette gjelder når man vandrer i naturen, og dette gjelder, særskilt, i møte med det ukjente og de fremmede. Dette trenes tidlig og stadig i samisk barneoppdragelse. I boken gjør Heike dette med å utveksle godteri, altså dele noe å spise, og samtale om det som er kjent for de fleste, som å sove, eller kjenne varme og kulde.

Filmatiske bilder

Illustrasjonene er vakre. Lyset i bildene er likt det som er i virkeligheten, og sammen med teksten ligger dette nært filmen som medium. Bildene vekker også lydassosiasjoner – du «hører» bærbøttas gnissel mot sekken, motorbåtens jevne dur, hvordan støvlene suges fast i myren og at lyngen stille knuses under føttene når du vandrer over knausene tilbake til båten.

ibaten-kopi

Bildene av romskipets innside er skuffende. Det er noe 1960-tall over det. Men kanskje er det historiens tid i boka? Bildene av romskipet, reisen til månen og besøket skaper ingen lyder for meg, for dette er ukjent. Kanskje er det poenget? At det som er ukjent også er et stille landskap helt til du blir vant til miljøet. Om noe, så kan disse bildene sammen med denne delen av historien være utgangspunkt til å samtale om hva man vet og tror man vet om rommet og liv på andre planeter. Parallellen til å utforske hva leseren vet om andre deler av byen, landet, verdensdelen eller verden blir nærliggende og naturlig.

Et sympatisk trekk i bildene, og noe overraskende, er at jernluen til Mánugánda er lik de eldre samiske mannsluene. Leseren forstår at Sápmi er en del av verden og ikke isolert fra omverden med dets kunnskaper, oppdagelser og virkeligheter. Luen lar leseren forstå at også samer som individer kan og vil bidra til felles historie og kultur også i nyere form. Samer er ikke et folk som bare har levd i historien uten spor, men lever i moderne tid og preger den.

leker-pa-manen-kopi

Om jeg skal våge meg på å foreslå et budskap i boken, kan det være kultur. Den menneskelige aktiviteten som innebærer møter, samhandling og fellesskap mellom individer og folkegrupper. I siste bildet vaier Heikes lue, som et samisk flagg, i det nye landskapet. Og luen er kontrastfull på månen fordi den er i primærfargene og månen er i brune nyanser. En samhandling har skjedd og en kulturutveksling har funnet sted. En gammel kultur fikk plass på et fremtidig og høyteknologisk sted. Det er fullt mulig.

 



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.