Tittel: Din første leseløve
Tekst: Jon Ewo, Arne Berggren, Anne B. Ragde
Illustratør: Reidar Kjelsen
Illustratør: Berit Sømme
Illustratør: Phillip Hauglin
Forlag: Damm
Årstall: 2004

Din første leseløve

Ganske grei gave

Damm har i 2004 gitt boka Din første leseløve til samtlige 55 000 førsteklassinger i Norge. Dessverre har ingen av forfatterne tatt utfordringen med å forsøke å gjøre noe virkelig interessant ut av de rammene de har til rådighet.

Boka inneholder tre små fortellinger. Anne B. Ragdes ”Løgnen om Jippi” handler om småjentas kjærlighet til dyr og sorgen når dyret blir tatt fra henne. I Jon Ewos ”Slik ble Otto Monster til” kombineres sjangrene humor og fantastikk i en fortelling om monstres tilblivelse, og Arne Berggrens ”Kompiser” tematiserer mobbing, – også den med humor i grunntonen. 

Bak gaven ligger det naturligvis en klar markedsføringsidé fra forlagets side. Et helt årskull nordmenn (og deres foreldre?) vet nå hva en ”leseløve” er om de ikke har visst det før. Men forlaget har gitt oppdraget om å skrive til tre av våre mest kjente barnelitterære forfattere og har således gjort en anstrengelse for å gi skolen et verdifullt kulturelt tilskudd. Boka er ment å skulle gi inspirasjon til seksåringer med mye medieerfaring, men ustø lesekompetanse. Lærerne vil helt sikkert sette pris på slike lesefremmende tilskudd til et magert skolebudsjett, og gaven faller nok i smak også hos førsteklassingene. Jeg leste boka for å vurdere den litterære kvaliteten. 

En bok som skal treffe 55 000 forskjellige små mennesker hjemme bør være gjennomtenkt når det gjelder både innhold og språklig uttrykk. Din første leseløve er til en viss grad det. 

Sorg og latter
Her fins identifikasjonsmuligheter både for gutter og jenter. Her er kjærlighet og sorg, humor og spenning. Her settes ord på hva som kan føre til trakassering og slåssing i skolegården (Berggren), og her er forsiktige moralske påminnelser om at man av og til må vike sine egne interesser for noe som er viktigere i livet (Ragde). Og ikke minst er her også rå latter og en rikelig dose gørr, buser og promp (Ewo). Guttene skal jo også være med til boka er utlest. 

En kjønnsrolleanalyse av fortellingene ville kanskje konkludert med at det ikke er i likestillingens ånd at Ragdes Janna er i overkant av kjærlig, sorgtung og oppofrende sett i kontrast til Berggrens utagerende og revirsettende hanekyllinger Tom og Nils, men jeg har ingen problemer med å akseptere det. Atypiske i sine kjønnsrollemønstre er vel ikke disse tre barna. 

I både ”Løgnen om Jippi” og ”Kompiser” finner vi en tradisjonell allvitende tredjepersonsforteller, og alle tre historiene er fortalt ”i øyenhøyde”, som den danske pedagogen Torben Weinreich kanskje ville ha sagt – altså fra en hovedkarakters synsvinkel som samsvarer med den antatte leserens. Dette fungerer brukbart i de to første historiene, men i ”Kompiser” er ikke troverdigheten god nok. Her føles barneperspektivet kunstig. Dette henger til dels sammen med at Berggren har valgt forsiktige uttrykk – ”Han sitter sikkert når han tisser” (s.38) – der førsteklassingen i sin knusende kommentar om nykommeren antagelig ville vært langt råere, til dels med det faktum at skolebarnas dialog og reaksjoner ikke er realistiske, selv innenfor humorsjangerens romslige rammer: ” ’Nils Pils,’ sa Nils, og en av jentene lo så mye at hun tisset på seg” (s. 39). 

Språk gir tilgang til liv
Lærere setter pris på lettlestkonseptet fordi de ser at det bidrar til barnas åpenbare glede ved å ”knekke lesekoden”, langt det viktigste prosjektet på første klassetrinn. I Din første leseløve finner vi korte hovedsetninger og setningsemner samt sparsom adjektivbruk i alle tre fortellingene. En del av Ewos uvanlige og til dels selvkomponerte ord og uttrykk – ”gørregrøt” og ”jodlevann” (s. 32) – kan naturligvis være vriene nøtter å knekke, men ellers er tekstene etter min mening språklig sett enkle nok, men samtidig ikke uten utfordringer for leseren. I ”Løgnen om Jippi” finner vi ord som ”labrador”, ”tispe” ”førerhund” og ”stivkrampe-sprøyte”, altså relativt sjeldne ord i en ellers svært lettlest tekst, og alle disse er knyttet til tematikken i fortellingen. Bevisst ordbruk i en stram fortelling. 

Allikevel ligger min største innvending mot boka som helhet nettopp i det språklige. Selv om språkbruken er ivaretatt i forhold til en norm for lettlesthet, så har ingen av forfatterne tatt utfordringen med å forsøke å gjøre noe virkelig interessant ut av de rammene de har til rådighet. Både hos Ragde og Berggren ville teksten ha tjent på bruk av rim og rytme, for eksempel, lydmalende ord, overraskende ordsammenstillinger,- kort sagt en bedre bruk av det språklige verktøyet til å løfte fortellingene til noe annet og mer enn forholdsvis alminnelige fortellinger for moderne barn. 

Jon Ewo prøver på dette. Historien om Otto Monsters tilblivelse er spunnet rundt uttrykket ”som snytt ut av nesen på”, og fortellingen er spekket med språklige finurligheter av ymse slag. Av og til fungerer de: ”Her betaler jeg skoleskatt, toppskatt, bunnskatt og huskatt” (s. 30), men som oftest ikke: ”…plassere et dobbelt svingslag med fioliner i nesegrevet…” (s. 28). En voksen leser sitter igjen med følelsen av at forfatteren forsøker å komme barnas egne barnekulturelle litterære uttrykk i forkjøpet, og det blir svært anstrengt og maniert i lengden. 

Så lenge det språklige ikke er på høyden forblir også karakterene endimensjonale og fortellingene likegyldige, – historiene våkner liksom ikke til live. I Dagbladet torsdag 9 september 2004 blir forfatteren Hanne Ørstavik intervjuet om sin nye roman Presten. Her sier hun blant annet at språk er uhyre viktig og språk og eksistens er nært sammenknyttet: : ”Språket kan åpne eller lukke. Det gir tilgang til liv”. Hadde dette vært en rettesnor også for de tre forfatterne av Din første leseløve, ville det ha gjort gaven til en helt spesiell bok for norske førsteklassinger anno 2004. 

Men vi kan jo håpe på 2005?



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.