Tittel: Mulanosaurus Rex
Tekst: Øyvind Torseter
Illustratør: Øyvind Torseter
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2021
Antall sider: 100

Dinosaurer! Zombier! Sjablonger!

Øyvind Torseter skaper et univers av internasjonalt format, der hver bok bygger på de forrige.

«Jeg hadde fått jobb som dinosaurekspert på Naturhistorisk museum.»

Dette er starten på Mulanosaurus Rex, og typisk for hvordan Øyvind Torseter kaster figuren sin Mulegutten ut i situasjoner hvor han har litt for mye vann over hodet. Mulegutten er en sympatisk figur, langstrakt og hverdagslig, med en umiskjennelig nese og to spisse ører som får ham til å se ut som et slankt mummitroll.

På Naturhistorisk museum går besøkstallene ned, og som dinosauransvarlig føler Mulegutten ansvaret henge over seg – forgjengeren hans gjorde et funn som skapte publikumsrekorder. Mulegutten er ingen dinosaurekspert, og det halvhjertede google-søket «ukjent paleontologisk funn» bringer ham ikke nærmere noen ny attraksjon. Derfor er det lett for ham å kaste seg på Presidentens ekspedisjon for å finne den siste gjenlevende dinosauren.

007_skjelett

Presidenten har sitt eget problem å løse: Landet har gått tomt for bensin. Oljebasert drivstoff kommer som kjent fra dinosaurer, og lengre enn det strekker egentlig ikke logikken seg. Snart drar de to oppover elven og inn i jungelen, i en liten kano.

Sjablonger og collager

Den første linjen i boken er et godt eksempel på hvordan Torseter bygger opp lag av mening på tvers av bøkene sine. Altmuligmannen (2018) startet «Jeg hadde fått meg jobb som altmuligmann for Presidenten». Mulysses (2017) startet «Jeg hadde fått meg jobb som frisør». Det kan minne om Donald-tegneserier, hvor anda har jobber han mestrer til fingerspissene (landskapsgartner, urmaker, frisør), helt til han blir innhentet av de uunngåelige katastrofene. I motsetning til Donald er Mulegutten aldri noen mester i fagene han blir satt til. Han har mer enn nok med å løse de umiddelbare problemene han har foran seg, og slik er det også her.

Mulegutten er en sjablong som Torseter bruker på lik linje med tresnittene og collageteknikkene i boken. Det er ikke nødvendigvis den samme Mulegutten vi møter i hver bok (dette er den sjette til nå), men han er et hendig visuelt grep som skaper gjenkjennelse og sammenheng mellom bøkene.

Det er alltid en rekke gjennomgangsfigurer i bøkene til Torseter. Presidenten i Mulanosaurus Rex er en mann med elefanttrekk som vi også møtte i Altmuligmannen, mens han i Mulysses var en rik forretningsmann. Forholdet mellom de to er det samme – urimelig arbeidsgiver og kuet ansatt – men i hver bok starter de på ny frisk som om de aldri har møtt hverandre før.

Slike gjesteopptredener er en liten lek innad i bøkene. Kvinnen med hesteansikt som sang på havnekneipa i Mulysses – sammen med bandet i moskuskostymer fra Koblinger (2013) – har åpenbart blitt eldre og fått seg jobb på museet i Mulanosaurus Rex. Et sjeldent, nytt ansikt her er den lille grisen som Mulegutten og Presidenten møter på i jungelen.

035_foss

Drøm om spisse tenner

Den visuelle verdenen til Øyvind Torseter ligger et sted mellom billedboken og tegneserien. Han bruker ofte store, helsides illustrasjoner bygd opp med ulike teknikker. Noen sider er dominert av illustrasjoner med penn og tusj. Noen sider er satt sammen av collager. Noen sider er fargerike, andre er monokrome. Noen sider er delt inn ruter. Noe fortelles gjennom snakkebobler, andre ting i tekstruter på toppen eller på bunnen av bildene. Det er en teknikk som blir bedre for hver bok, og i Mulanosaurus Rex beveger Torseter seg på et høyt internasjonalt nivå.

Historien er likevel litt mer omstendelig enn vi er vant til. Alt snakket om bensin og den siste dinosauren sender tankene til kampen for miljøet og mot bilismen. Dette kommer til uttrykk i en særdeles snodig passasje med bildyrkende zombier inne i jungelen. Torseter er i sitt ess når han tegner monstre – se bare trollet i Mulegutten (2015) – og zombiene er virkelig forskrekkelig og fantastisk fæle.

Sekvensen kunne lett fremstå som løsrevet fra resten av historien, men Torseter er smart nok til å lure inn frampek til de vandøde. Store, svarte gap med spisse tenner dukker opp både på innsiden av omslaget, og i en liten plakat på tittelsiden som får oss til å lure på om det hele var en drøm.

030_gjenferd

Knaggen som mangler

Mulanosaurus Rex er den fysisk største boken om Mulegutten til nå, og den oppleves også som den mest sprikende. Der de tidligere bøkene har hatt en klar ramme for historiene (eventyrpastisjen Mulegutten, spionthriller-sjangeren i Altmuligmannen, det homeriske epos i Mulysses), er det akkurat som Mulanosaurus Rex mangler en knagg å henge alle de ulike frakkene på. Noen overganger virker også mer klossete enn vi har blitt vant til fra Torseter.

Jeg glemmer likevel fort de fleste av innvendingene mine i møte med Torseters mesterlige visuelle formspråk, og blandingen hans av det smarte og det naive.

 



Skrevet av:

Kommentarer