Dixon, Franklin W.: Hardy-guttene og det forheksede fortet

Dixon, Franklin W.: Hardy-guttene og det forheksede fortet

Hardy-guttene og det forheksede fortet

Franklin W. Dixon

Forlagshuset 1966

Hans Petter Laberg, forfatter

En bok å forsvinne i Av Hans Petter Laberg, forfatter Anne Cath. Vestlys samlede lest

En bok å forsvinne i

Av Hans Petter Laberg, forfatter

Anne Cath. Vestlys samlede lest høyt av en tålmodig mor … Henry & Ribb, Brains Benton … Fem-bøkene … en innmelding i Bokklubbens Barn som resulterte i bøker som Fresi Fantastika (jenta som hoppet opp og ned på en vannstråle og drømte om å bli modell) og en og annen underlig bok lagt til Østtyskland (blant annet den jeg ikke husker navnet på som handlet om Dirk som pillet seg i nesa mens han vandret omkring mellom boligblokkene) – vi måtte bare si opp det abonnementet siden bøkene aldri ble lest … Lennart Fricks Hvis jeg bare tør; depresjon og neseblod og mobbing og snø og boblejakker, en slags light-utgave av ”Lära för livet” … Leif Hamres Operasjon Arktis, enda mer neseblod og boblejakker, men denne gangen på Svalbard … Astrid Lindgren – men ikke så mye bøkene som tv-seriene, å løpe i dekning når faren til Emil brølte – eller le av farbror Melker på vei utfor bryggekanten mens et orkester på dårlig dop forsøkte å finne melodien …

Og midt oppe i alt dette: Hardyguttene.

Målet var å lese alle sammen, uten helt å vite hvor mange det var. Og da man hadde lest så mange man kunne finne, var det å gå over til Frøken Detektiv (Nansy Drev), selv om det selvfølgelig var jentebøker, men det var jo ingen som visste at jeg leste dem, og da jeg hadde lest alle Frøken Detektiv-bøkene jeg kunne, så var det å finne neste serie. Bobseybarna. Himmel og hav, jeg tror jammen meg jeg pløyde meg igjennom altfor mange Lykkebarna-bøker også! Altfor barnslige var de, men som sagt, det var ingen som visste at jeg leste dem. Ny serie. Alfred Hitchcock-detektivene.

Jeg ante ikke hvem Alfred Hitchcock var, men det gjør jeg jo nå. Alfred Hitchcock var Fenton Hardy, og han var Carson Drew; den trygge faren som kommer ruslende inn i rommet mot slutten av boka og forteller at han har jobbet hardt med akkurat samme sak, men så var det ungdommene som klarte å løse den.

    ”- Chet Morton ber oss om å være med på å løse et mysterium – det er ikke til å tro! Syttenåringen Joe Hardy med den blonde luggen smilte da han og broren styrtet ut av kjøkkendøren og bort til garasjen.”

Det er sånn den begynner; Hardyguttene og det forheksede fortet. Men hvorfor har jeg valgt meg akkurat den og ingen av de andre? For når det kommer til stykket ga den meg vel omtrent den samme leseropplevelsen som alle de andre Hardy-guttbøkene. De var fortleste og spennende. Kapitler som sluttet med ”- Vi må stoppe den! ropte Joe, og la på sprang”, ”Men før de klarte å åpne skapdøren, ble den låst fra utsiden. Frank stivnet. De var gått i en felle!”, ”Chet stotret av redsel da skyggen kom nærmere. Den hadde lang hals og et veldig glinsende hode, gapende kjeft og lange skarpe tenner!” og ”Hvor var Joe? Var han falt ut i krateret?” gjorde det umulig å slutte å lese.

Hardyguttene og det forheksede fortet leste jeg fire ganger, men i dag er jeg ikke i stand til å huske hva den handlet om. Det var et eller annet om at Chet har begynt på kunstkurs (og derfor går rundt med alpelue og er kunstnerisk) og om et spøkelse som glir over vannet, og så viser det seg at det er en mann som står på isoporplater, og dette gjør at han kan gå på vannet. Men det er også alt, og det var grunnen til at jeg lånte den inn fra Bærum biblioteks mørkeste kjeller, fast bestemt på å lese den på ny.

Men nå holdt det å kikke litt på forsiden (med det spennende bildet av Frank, Joe, fortet og et vesen som glir over vannet) og baksiden med sin reklame for Biff Brewster-bøkene (”Spennende opplevelser fra mange land”) av den i ettertid glemte forfatteren Andy Adams. Jeg visste, etter å ha lest det første avsnittet, at hvis jeg fortsatte å lese, ville jeg ikke finne igjen det som gjorde at jeg likte bøkene. Jeg har lest altfor mye etter den tid.

Det sies at de ikke fantes i bibliotekenes hyller da jeg vokste opp. Bibliotekarene mente nemlig at dette ikke var noe å by barna. Helt ærlig husker jeg ikke hvor jeg fikk tak i dem. Sannsynligvis hadde jeg arvet dem av noen i nabolaget. Og hvor de ble av etter at jeg var ferdig med dem? Kanskje de ble gitt til loppemarkeder. Men aldri kastet i søpla. Det var en av de tingene man ikke gjorde: kaste bøker.

Ellers har ikke Hardygutt-bøkene hatt annen betydning for meg enn at de var ordentlige bøker. Jeg plukket ikke opp teknikker som kunne brukes i egen skriving. Dette var bøker man bare skulle forsvinne inn i. Det var noe med følelsen av å ha lest en hel bok på egenhånd, og så fortsette til neste, og lese den også, helt på egenhånd. Sluke. Noe jeg fortsatte med, lenge.
Jeg gjør det vel fremdeles.
Og Hardyguttene og det forheksede fortet leste jeg fire ganger.
Fire ganger!

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av illustrasjonen. Den fins i deres samling.

Hans Petter Laberg