Djevelen iblant oss

Prologen åpner med et utdrag fra svarteboka, som vil spille en stor rolle senere i boka, hvor djevelen selv oppfordrer leseren til å hjelpe til å «mane barnet mitt fram. Her. På denne staden». Denne henvendelsen til leseren kan også tolkes som en invitasjon til å være med å gjette nettopp hvem i historien djevelen gjemmer seg bak. Boka fortsetter så med slutten, hvor jeg-fortelleren Onu på 15 år sitter omringet av flammer og forteller at alt som har vært, vil trolig smuldre opp og bli til ingenting. Men han påpeker også at det er umulig å vite noe om fremtiden. Fortiden, derimot, den tar oss tilbake til første gang han møtte den nyinnflytta Regina Korp «i skumringa ein kveld i april.»

Onu, en forsiktig, men nysgjerrig og sympatisk tenåringsgutt, bor nemlig i en liten bygd med kun 58 innbyggere. Den fryktinngytende stemningen er satt tidlig, og man får følelsen av å ha reist tilbake i tid. Tonen minner om gammeldagse grøssere, med mye snakk om religion, tradisjoner og gamle skrifter. På ungdomstrinnet i bygda går det kun to andre elever, Alex, som er både høyere enn Onu og tøffere i kjeften, og Irmelin. Det er tydelig at disse tre ungdommene har lite til felles, og henger sammen til tross for at de ikke synes å like hverandre så godt. Onu har naturligvis et godt øye til den modige og fine Irmelin, som eneste jevnaldrende jente, men hun er ifølge ham selv både utilnærmelig og nedlatende.

Oss og dem

Korp-familien har flyttet inn i Prestegarden, et gammelt trehus med ulykke tilknyttet seg. Det var frøken Erkendal som bodde der sist, men hun ble funnet død på trappa for ti år siden, en hendelse som traumatiserte unge Onu. Ingen aner hvor familien Korp kommer fra, og det eneste de vet er at fru Korp skal føde et nytt barn om bare noen dager. Familien oppfører seg mistenkelig, har mørkere hudfarge og rare, gammeldagse klær. Foreldrene har lært seg språket til folket i bygda, mens Regina, som begynner i klassen til Onu, kun kommuniserer ved å skrive lapper på engelsk. Moren til Onu er i utgangspunktet åpen for de nye naboene, og ber Onu være høflig og imøtekommende. Men hun snur brått når fru Korp er brysk og avvisende, og avfeier dem raskt som overlegne og uvennlige, og at de får bare vente og se hvor artig det blir å ikke ta del i fellesskapet.

Vi lærer etter hvert om bygdas historie, stedet Gud aldri har glemt, ifølge en av de lokale. Stedet er «tvert om hans mareritt». Det finnes en gammel grotte hvor djevelens svartebok skal ligge, og Onu og klassekameratene er overbevist om at valpurgisnatt nærmer seg, natta djevelen skal fødes på nytt. Ankomsten til de rare innflytterne med den gravide moren tyder på at det nettopp er Korpene som skal mane frem djevelens barn, og ungdommene er i kappløp med tiden for å få avdekket sannheten før natt til første mai. Men det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, om det er Regina og familien eller de innfødte som har noe djevelsk og ondt i seg. Mæhle er en dyktig historieforteller, og når man tror man har skjønt tegninga, kommer det nye plottvendinger som gjør at man må revurdere alt. Dette gjør at historien aldri blir kjedelig og har et jevnt driv hele veien.

Boka har gotiske trekk, da den er preget av uvær, gammel folketro, og en mørk, mystisk og middelaldersk tone gjennom det hele. Det er ikke en bok man bør lese før sengetid, om man er lettskremt.

Djevelsk samfunnskritikk

Den lokale Seamus, som vekker ungdommens lyst til å lete etter svarteboka i grotta, påpeker at det kan være viktig å kjenne til de mørke fortellingene knyttet til hjemstedet deres. «Dei seier noko om menneska som har budd her, og faktisk også noko om dei som bur her i dag.» Kanskje er det nettopp menneskene som lever i dag Mæhle prøver å si noe om; at det kanskje ligger noe djevelsk i oss alle.

Boka blir markedsført som en samfunnskritisk grøsser, og det underliggende mørket og skepsisen til nykommerne forteller oss noe om oss selv i en tid preget av innvandring og flyktningkrise. Spesielt klesdrakten til familien Korp provoserer, og Alex utbryter «Dei burde tilpasse seg vår kultur!», med tydelige paralleller til vår egen samtid og holdninger til de som ikke ligner oss selv. Alex blir spurt om han selv ville kledd seg annerledes om han hadde flyttet til Reginas land, og han bare fnyser og svarer enkelt og greit at han selvsagt ville gjort det.

Først og fremst grøsser

Samlaget lanserte nylig lettlestserien Grøss og gru, utviklet i samarbeid med Leser søker bok, hvor Mæhle også har en utgivelse. Djevelen vil alltid finne deg er en lengre og mer komplisert historie, men er allikevel tilgjengelig og lesbar. Boka har et enkelt språk med korte kapitler, og det er vanskelig å ikke lese hele i et jafs. Det er ingen tvil om at Mæhle mestrer sjangeren. Historien gir assosiasjoner til Ira Levins Rosemary’s Baby, hvor djevelen og graviditet også står sentralt. Samlaget har også fått til dette med innbydende forsider. Med gotisk skrift og en forhistorisk bok i flammer, er det ingen tvil om hva slags historie man har med å gjøre.

Djevelen vil alltid finne deg kan kanskje inspirere til samfunnskritisk samtale og få leseren til å reflektere over hvordan vi tar imot nykommere i vår egen verden, men er først og fremst en høyst lesbar og underholdende grøsser fra start til slutt.