Djevelens læregutt
Boktittel: Djevelens læregutt
Forfatter: Kenneth Bøgh Andersen
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2007
Antall sider: 335
En reise i Helvete Det er mange kilder å øse av når man henter inspirasjon
En reise i Helvete
Det er mange kilder å øse av når man henter inspirasjon til en roman om helvete. Det pussige er hvor mye stedet ligner på vår egen verden, på godt(!) og ondt.
Filip Engell er en engleaktig gutt. Han er snill og hjelpsom mot alle, han gjør alltid leksene sine, han tenker aldri stygge tanker fylt av vrede, hevn eller sjalusi, han er til og med speider. Han kan ikke lyve, ikke engang for å dekke over vennene sine i en nødsituasjon. Han blir selvfølgelig mobbet av ungdomsskolens store skurk, Søren.
En dag fører denne mobbingen til at Filip blir påkjørt og drept. Til sin store forbauselse kommer han til Helvete. Men den første han treffer der, portvokteren, er egentlig ganske hyggelig. Og Filip er ikke den som gjør opprør. Han bringes videre gjennom Helvete og kommer til selve maktsenteret, Lucifers slott. Det er rikelig med pittoreske og groteske detaljer: Det drikkes blodøl, gatene er brolagt med hodeskallene til dem som tråkket på andre og som så absolutt føler smerten når folk og djevler løper over dem, og Lucifers slott er bygget av menneskeknokler. Stedets gastronomi er også noe særegen.
Man venner seg imidlertid lydig til det meste, og både Lucifer selv og katten hans er ganske hyggelige; Lucifer er på mange måter en henimot forbilledlig farsfigur. Selvfølgelig er Helvete fullt av ondskap og evige pinsler, men mye av det blir parodisk, slik som den årlige kjempefesten, Pøbelstrekfestivalen. Og den virkelige, totale ondskapen finner man ikke i Helvete, den er så grusom at den forvises til Yttergården, området utenfor.
Det har imidlertid skjedd en alvorlig feil – det forekommer nemlig at det blir begått feil i Helvete, selv om det er sjelden. Det var ikke Filip som skulle ha omkommet og havnet i Helvete, men Søren, plageånden hans. Lucifer er nemlig alvorlig syk, faktisk døende, og han trenger en etterfølger. Av alle mennesker på denne jord er nå den eiegode Filip utsett til denne rollen. Lucifer, som er nødt til å bruke det materialet han har, går dermed i gang med å utdanne Filip i ondskap.
Innimellom alle leksene får Filip tid til å utforske Helvete og gjøre seg kjent med dets innvånere. Han oppdager at det foregår et komplott mot Lucifer, at dennes sykdom i virkeligheten er et mordforsøk. Dermed er vi inne i spenningsromanens klassiske syklus, med alle dens obligatoriske ingredienser: forbrytelse – forelskelse – fare – flukt – redning i siste liten – avsløring.
Både ingrediensene og inspirasjonskildene benyttes med stor dyktighet. Det virker som om Bøgh Andersen henter ideer fra både Dante, Peer Gynt, Tolkien og Harry Potter, men bare til selve skjelettet i boken – utførelsen, personene og handlingen som er lagt utenpå dette skjelettet, er hans egne. Det samme er den høyst interessante og ganske vesentlige moralen som skinner igjennom, og som er det Lucifer egentlig lærer Filip: Det onde eksisterer bare som funksjon av det gode, og det gode eksisterer bare som funksjon av det onde. Hvis en av delene eksisterer eller vil eksistere alene, oppstår det en mangel, en feil. Selv en eiegod person som Filip har noe ondt i seg, og Lucifers oppgave er å mane frem dette onde. Til slutt har Helvete en god innvirkning på Filip, men gutten virker også inn på Helvete, og dermed oppstår det et problem, i og med at stedet per definisjon skal være den rendyrkede ondskap. Kanskje det er religionens problem? I hvert fall er det i vekselvirkningen at verden får liv og interesse. Kanskje man kunne snakke om dialektikk og nærme seg Marx som kilde også?
Djevelens læregutt er en drivende spennende, innholdsrik og velskrevet bok. Det beste er at den annonseres som første bind av flere om «Den store djevelkrigen»; det sies da også mot slutten av boken at historien ikke er så enkel som dette, at det er langt igjen til slutten. Hvis fortsettelsen ikke står altfor mye tilbake for første bind, har vi mye å se frem til.
Astrid Urdals oversettelse fra dansk er gjennomgående oppfinnsom, levende og god, men med enkelte merkelige bøyningsformer og uttrykk mot slutten av boken: «latet som» i stedet for «lot som», «smalt» i stedet for «smelte», «lyst å» i stedet for «lyst til å». Slike ting burde ha vært rettet opp, det blir rett og slett for dumt.