Dobbeltgjengaren

Til tross for litt rusk, er Dobbeltgjengaren et vellykket, og ikke minst spennende hørespill om jakten på den fysiske dobbeltgjengeren og den egne identiteten. Samtidig handler det om familier, og om at søsken er der for hverandre, mens foreldre faktisk kan svikte. Men det gis også et skremmebilde av rettstilstanden i Murmansk, der barn kan stjeles uten at noen oppdager det.

Ragnfrid Trohaug (f. 1976) har på kort tid gjort sin litterære stemme bemerket. Hun har utforsket flere genrer, høstet priser, og er blitt solgt til utlandet. Det startet med debutantprisen for ungdomsromanen Okkupert kjærleik (2000), hun fikk også ros for sin neste ungdomsroman Frå null til no (2001). I 2001 deltok hun dessuten med en fortelling i antologien Synd.no om sju dødssynder. Og i 2003 fikk hun Guro Sandsdalens minnepris for sitt samlede forfatterskap. Året etter utgav hun én samling ungdomsfortellinger sammen med Hilde Hagerup og Charlotte Glaser Munch: Ikke mat sjimpansene, bidro i antologienKvinner Care, som handler om kvinner i forskjellige utviklingsland og er fotografert av Morten Krogvold, og endelig hørespillet Dobbeltgjengaren for ungdom.

Som ungdomsbokforfatter er Trohaug tradisjonell ved at hun tegner opp individualpsykologiske portretter som leserne lett kan gjenkjenne, leve seg inn i, og bli litt klokere av, for hun skriver vesentlige bøker på den måten at leserne kan gå styrket ut av opplevelsen. Denne gang behandler hun dobbeltgjengermotivet. Ofte blir det benyttet til å peke på en splittet personlighet, her blir det brukt til å peke på at det å være én også kan være en halvpart av to, for eksempel når man er tvilling. Og hva skjer med den ene da, når den andre ikke er der?

Hovedkarakteren heter John, han tar opp lyd og snakker inn en dagbok på minidisc, men han snakker helst ikke med så mange andre før Laura tvinger seg inn på ham. Da starter spenningsintrigen: De to ungdommene kommer på sporet av noe mystisk, følger sporet og lykkes i å oppklare mysteriet, hvorpå de etter god gammel barnebok-oppskrift har tatt innersvingen på diverse voksne; noen av dem litt for svake, andre direkte kriminelle. Dessuten handler det om å bli venner og om å være søsken, og at det å finne seg selv kan by på diverse overraskelser, ikke minst nå som landegrensene er blitt så mye lettere å forsere.

Kompositorisk er Dobbeltgjengaren tett: Hørespillet rommer en lyd-dagbok som rommer en spenningsjakt som rommer ny innsikt i hvem John er, og disse ulike nivåene er stort sett elegant vevet sammen. Genrens lydlige aspekt blir godt utnyttet samtidig som dialogen skaper fremdrift og fanger leserens/lytterens oppmerksomhet. Men selve intrigen er knyttet til et fotografi som rommer en gåte hvis oppklaring er spenningshandlingens røde tråd.

Dobbeltgjengaren spiller på et velkjent dramaturgisk knep; gåten som intrigens nav. Gåten, som har sin bakgrunn i foreldre som på en eller annen måte og i fortiden har sviktet sitt barn, blir på et tidspunkt et akutt problem hvis løsning må finnes. Trohaug kjenner sin Sofokles og har til og med lagt inn en tydelig referanse gjennom en blind mann som taler i gåter. I Kong Ødipus kjenner den blinde Teiresias svaret på gåten, men han frykter oppklaringens konsekvenser og taler motvillig og altså i gåter. Hos Trohaug er den blinde svensk, han har arbeidet for de kriminelle i Murmansk, derfor kjenner han denne aktuelle gåtens løsning. I motsetning til Teiresias ivrer den blinde svenske mannen for oppklaring, men også han taler helst i gåter. Denne åpenbare henvisningen leser jeg som en liten hilsen fra forfatteren til tilhørerne, en hilsen jeg velger å tolke som en forsikring om at hun er ytterst genrebevisst.

Drama betyr handling. Et hørespill er en form for drama, men ikke et slikt drama som spilles på en scene foran et publikum som ser skuespillerne utføre handlingen. I hørespillet er vi kun henvist til øret og de ulike stemmene som driver hverandre fremover, avslører hverandre, og blir kjent med hverandre gjennom replikkene, samtidig som vi som lytter også blir kjent med dem. Det gir forfatteren anledning til å ta seg store friheter med hensyn til sted: Her er vi i Bergen, på Flesland, i Kirkenes, på Finnmarksvidda og i Murmansk. Vi er hjemme hos John, på gata, på kafé, på en flyplass, i et fly, i en bil, på et konsulat, i et barnehjem og på en politistasjon. Vi hører radio og mobiltelefoner, i tillegg til alle de andre stedsbundne lydene, og vi samles om den ene tematisk bærende låta som guttene stadig spiller: ”Come as you are”.

Dialogens intense henvendelse samtalepartnerne imellom inkluderer oss som kun lytter også. Derfor er det helt vesentlig for hørespillets evne til å fange sine tilhørere og lesere at dialogen fungerer. Og det gjør den i høyeste grad her. Hver av de sentrale aktørene har en kjapp replikk og avslører nådeløst den andres svake sider. Men når aktørene dessuten tiltaler minidiscen som ”Du”, og dermed henvender seg til oss gjennom den og forklarer saker og ting for oss – som hvor mange innbyggere det bor i Russland, eller hva som har skjedd i tidligere episoder – blir lytterhenvendelsen unødvendig konstruert. Vi trenger ikke å bli forklart ting, det kan være mer fascinerende å lytte uten nødvendigvis å forstå absolutt alt.

Problemet med Dobbeltgjengaren – for det er ett problem til her – er at metaaspektet, som er ett av romangenrens grep, er ført inn i lyd-dramaet på en uheldig måte: Dramaet starter med slutten. John forteller innledningsvis til et ”Du” gjennom minidiscen at han skal fortelle en historie som finnes på de forskjellige sporene av lyd og ord som han har tatt opp i løpet av den tiden historien ble utspilt. Derfor skal han avspille sporene. Og så hører vi det han kaller begynnelsen, og deretter følger historien, rettere sagt handlingen, løpende. Denne kombinasjonen av roman- og dramaelementer fungerer dessverre ikke spesielt godt. Riktignok kjenner lytteren seg inkludert i ”Du”-et og får en forhåndsopplysning om at det kommer til å gå godt nok til at aktørene er i stand til å la minidiscen spille av historien til slutt. Men er det egentlig nødvendig? Når fortiden spiller en betydningsfull rolle i dramaets nåtid, så må fortiden på en eller annen måte rulles opp. Her skjer det ved funnet og opplesningen av et gammelt dokument fra den tiden som egentlig er begynnelsen, men som er lenge før det som i hørespillet kalles begynnelsen. Men slutten, hvorfor er det nødvendig å hente frem den på forhånd, slutten har vel ingen betydning for intrigens fremrykking?

Og når jeg er i det pirkete hjørnet: Manuskriptet kunne med fordel blitt vasket litt bedre før trykking. Ett sted kan vi lese om behovet for fire flybilletter, et annet om at de er tre som planlegger å reise. Et tredje sted hører vi at opprullingen av gåten har pågått i flere måneder, men på det tidspunkt har vi da faktisk fulgt den gjennom kun ni påhverandrefølgende minidisc-dagboksdager. Dette er riktignok bare rusk. Viktigere er bildet av Murmansk, som her spiller rollen som det kriminelle sted. På den ene siden er det kanskje rett at klondyketilstander har lett spillerom der, på den andre nører klisjeen opp under våre fordommer.

Men som helhet er Dobbeltgjengaren et tankevekkende hørespill om betydningen av å ikke splitte søsken. Og når dette vesentlige innholdet dessuten er innpakket i en tradisjonell spenningsintrige der barn vinner over voksne, er det en bok det er lett å anbefale.