Dobbeltgjenger

”Ingen mennesker er helt vanlige. Alle mennesker er bare seg selv”

”Hvordan kan jeg vite at det er jeg som er meg?”. Det er et av de sentrale spørsmålene i denne niende boka av Liv Frohde. Fortellingen er både enkel og lettlest samtidig som den tar opp store tema som identitet og savn av en far. Forenklingen av vanskelige spørsmål er irriterende, men tyder samtidig på bevisste veivalg fra forfatterens side.

Kristian Syversen får seg en overraskelse da postkassa åpenbarer en lysegul konvolutt adressert til ham. Inni ligger det penger og en bursdagshilsen fra onkel Karsten. Men Kristian har ingen onkel Karsten. Brevet viser seg å være feilsendt, og slik oppdager Kristian sin nyinnflyttede navnebror, som til alt hell for leserne kalles Syver, i naboblokka. Guttene er jevngamle og begge mangler en far, viser det seg. De to blir raskt venner, og de forundres over alt de har felles, sjøl om de er svært ulike av utseende.

Identitetssøk
Guttenes prosjekt blir etter hvert å kartlegge og oppsøke alle som heter Kristian Syversen i byen deres, for å sjekke ut hva slags personer dette er. Prosjektet blir et ledd i identitetssøkingen de begge er ute på. Dette blir ingen enkel oppgave, de dumper opp i både pinlige og lattermilde situasjoner og møter til og med en avdød navnebror gjenfødt som katt. Gjennom møter med henholdsvis ei enke, en pianist og ei ung dame, også ved navn Kristian involveres de i konflikter og prosesser som gjør sterkt inntrykk på dem. Konklusjonen på deres undersøkelser av Kristian Syversen-populasjonen noteres omhyggelig av Syver: ”Navn betyr ingen ting. Ingen mennesker er helt vanlige. Alle mennesker er bare seg selv.” (s. 91).

Forsvunnet far
Den fraværende faren finner vi ofte i barne- og ungdomslitteraturen, og temaet er langt fra nytt. Noen varierte eksempler fra de siste par årene kan nevnes: Stein Erik Lunde med blant annet En far, Hilde Hagerups Løvetannsang
og Geirdis Bjørlo Kort til ein engel. Barnelitteraturforsker Harald Bache-Wiig skriver i Norsk barnelitteratur – lek på alvor (1996) om hvordan farsfiguren i ungdomsbøker med gutter som hovedperson i løpet av 1900-tallet endrer karakter fra aktivt oppdragende til helt fraværende. Høgskolelektor Ingeborg Westerheim peker i en oversiktsartikkel i Bok og bibliotek fra 2003 på at mange av 2001-årets bøker ”setter farsfiguren på dagsorden, ja i så stor grad at den mest symptomatiske tittelen for ungdomsbøkene må kunne sies å være ’Mysterium forsvunnet far’”. Denne tematikken oppleves tydeligvis fremdeles som svært interessant av mange forfattere, og det er grunn til å tro at unge lesere vil kunne kjenne seg igjen i gutter som Kristian og Syver. I Frohdes fortelling tar begge guttene selvstendige initiativ til å nærme seg en farsskikkelse. Sjøl om en voksen leser hever øyenbrynene over hvor glatt det her går å forholde seg til en ukjent far med ukjent familie, er det ikke nødvendigvis et galt valg fra forfatterens side. Fortellingens tydelige ambisjon om å være lett tilgjengelig også for mindre trente lesere, forutsetter en forenkling av disse omfattende og følelsesmessig krevende hendelsene. Valget her er å vise guttenes savn og søken etter farsfigurer, og etter trygghet omkring egen identitet. Fortellingen formidler også muligheter for å finne farsfigurer. Kristian gjenkjenner sine utstående ører hos den ellers ukjente faren, mens Syver oppdager at morens kjæreste også er interessert i ham, uten å ville ta den avdøde farens plass. Vi forlater guttene idet de er i ferd med å stige inn i et nytt kapittel i livene sine.

Frohdes bok utkommer i den omfangsrike 10-12-serien, som i seg sjøl virker begrensende på lesere og formidlere. Med en såpass enkelt fortalt historie, er den aktuell både som egen lesing og som høytlesingsbok for enda yngre årskull.