Mitt barnebokminne - av Anne-Stefi Teigland,
litteraturformidler og jurymedlem
for kultur- og kirkedepartementets
priser for barne- og ungdomslitteratur


Hjalmar Bergman
Lasse i Rosengård
i Mitt skattkammer bind 6, Østenfor sol og vestenfor måne
Teknisk forlag 1956

Rudyard Kipling
Jungelboka
Oversatt av Ole Grepp
Gyldendal 1951

Rolf Døcker
Marius
Illustrert av Tonje Strøm Aas
Aschehoug 1976

Døcker, Rolf: Marius

Leseopplevelser som har satt varige spor

Av Anne-Stefi Teigland, litteraturformidler og jurymedlem for kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur

Det er mange fortellinger jeg husker fra barndommen min. Jeg var nemlig så heldig at jeg hadde en mor som var yrkesaktiv, og som kompenserte med sterk tilstedeværelse når hun var hjemme. Det var for eksempel aldri vanskelig å be henne lese høyt. Mange av mine tidligste minner er knyttet til slike høytlesningsstunder.

Det første minnet er fra bokserien Mitt skattkammer, som var å finne i de fleste hjem på sekstitallet, og som inneholdt fortellinger fra mange land. En av favorittene mine derfra var Lasse i Rosengård av svenske Hjalmar Bergman. Jeg ble aldri lei av å høre min mor lese denne historien. Den handler om Lasse som bor sammen med farmoren sin langt inne i en skog. De to har det bra, de selger roser på torget og har mange dyr. Men Lasse har ett stort problem. Han har møtt selveste fru Skrekk og våger ikke lenger å gå ut i skogen alene. Verst er det etter at det har blitt mørkt:

    For da smøg fru Skrekk seg rundt stua med hele det fæle følget sitt; rotter og ormer, flaggermus og ugler, rever og ulver, tjuver og stimenn, spøkelser og troll, hvisking og hvesing og onde tanker.

En kveld Lasse er alene hjemme, blir han så redd at han drar ut i skogen på leting etter farmoren sin, enda han egentlig ikke tør. På veien blir han både skremt og truet, men han kommer gjennom den ene farligheten etter den andre fordi han greier å bli sint.

Lasse i Rosengård lærte meg ingenting om mot eller det å være mørkeredd, men den ga meg innsyn i gjentagelsens magi. Hver gang jeg hørte denne historien ble jeg like skremt. Og jeg elsket det. Jeg kunne bestemme meg for å ikke huske slutten, og det er denne spesielle følelsen av å kunne kontrollere leseopplevelsen som sitter igjen i voksen alder.

Mitt andre sterke minne er Jungelboka av Rudyard Kipling. Også den husker jeg som høytlesningstekst, om kvelden foran peisen med min bror og meg som ivrige lyttere.

Jungelboka var for meg en svært alvorlig fortelling, nesten i kategorien «kunne vært sann». Min mor lagde stemmer på ulvene, og særlig var møtene på rådsklippen høytidlige: ”O ulver. Se nøye – se nøye, O ulver”. Frustrasjonen min bror og jeg opplevde etter å ha sett Disneys tegnefilmversjon sitter i ennå. Den intense spenningen, alvoret og høytiden i historien var erstattet med humor. Å oppleve apenes dramastiske kidnapping av Mowgli som et langt og lystig sangnummer var verst. Da filmen var over, gråt jeg av fortvilelse.

Marius av Rolf Døcker – elsket og hatet teaterkritiker i Bergens Tidende – ble også lest mye hjemme hos oss. Opplesningene var ment for min bror som var fire år eldre. Jeg var bare med på kjøtt og flesk. Men dette var også en tekst jeg senere fant frem til og leste på egen hånd.

Handlingen som helhet står ikke like klart for meg som i de to andre fortellingene, men bruddstykker kan jeg fremdeles huske: Marius er en gutt som tenker, drømmer og fantaserer. Han kan høre gresset jamre når noen trør på det med for tunge steg, han har et spøkelse til venn og han kan snakke med Døden.

Det var i møte med Marius jeg oppdaget språket. At det er ordene som lager bildene. I denne boken fant jeg en solstråle som prøvde å stjele marmelade, en mor som brukte eggestemme, og lekne ordspill, spesielt i de mange heftige diskusjonene mellom Marius og den eldre søsteren Eva. Med litt hjelp fra boken kan jeg fremdeles gjengi en av favorittene:

      Jeg fiker til deg, altså, sa Eva.

 

    En fiken og en fersken satt på trappen og solte seg, sa Marius. Så kom det en melon forbi. Den gikk med hodet i lommen og gnasket på en gulrot.

 Takk til Norsk barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.



Skrevet av:
Kommentarer