Døde sjeler

Geir Gulliksens første bok for barn er et modig og uvanlig foretakende: Ti år gamle Pia dør i starten av romanen, og resten av handlingen beskriver hva Pia, og venninnen Helle som dør like før henne, opplever etter at de er døde. Dette er både en fortelling om to spøkelser som har et ærend om å se at deres etterlatte har det bra, en beretning som spiller på alt vi ikke vet om hva som hender etter døden, og en tabubrytende hverdagslig-munter fremstilling av et emne som vanligvis ikke behandles verken hverdagslig eller muntert. Det er lett å ha sans for dristigheten i prosjektet Gulliksen har begitt seg inn i, men teksten er dessverre preget av forsøket på å forene for mange elementer i én historie: Flere av elementene i Kanskje. Kanskje ikke har sterke sider hver for seg, men som helhet ender de opp med å undergrave og utydeliggjøre – i stedet for å berike og utfylle hverandre.

Tenker barn ofte på døden, og forstår de hva det vil si å dø? Hvordan bør voksne snakke med dem om dette? Bør man lese skjønnlitteratur for barn som handler om døden, og hvordan bør emnet behandles i barnelitteratur? Er det grenser for hvor langt man kan gå i en barnebok som har døden som tema, eller spiller det bare en rolle hvor godt historien fortelles? Kunne man tenke seg en skildring av døden som ikke levnet barnet noe håp? Slike spørsmål melder seg når en voksen leser skal forholde seg til Geir Gulliksens roman, og de er interessante – men vanskelige – å besvare.

I innføringsbøker i psykologi fra vår egen tid kan man lese at barn er langt mer opptatt av døden enn av for eksempel seksualitetens mysterier, og at de tenker på døden fra svært ung alder. Vårt forhold til døden er altså livslangt. Det ser også ut til å være relativt stor enighet blant psykologer og andre eksperter på barns utvikling om at barn er tjent med at vi snakker med dem om døden på en ordentlig og realistisk måte.

I skjønnlitteraturen (og kunstens) verden behandles eksistensielle spørsmål på fabulerende og mangetydige måter. I en av barnelitteraturens urtekster om døden, Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte (1973), skildres for eksempel døden som en reise til et nytt sted – ikke som slutten på livet. Lindgrens skildring av døden som et sted man treffer sine kjære igjen levner så absolutt håp. Er skjønnlitteraturen så et sted vi kan lulle barnet inn i fantasier om at det er mulig å unnslippe døden? Jeg vil heller tro at fiktive historier (om døden så vel som om andre alvorlige temaer) har en lignende funksjon for barn som for voksne: ved å leve oss inn i historien bearbeider vi eksistensielle spørsmål – og da er det ikke bare selve handlingen, hvordan det går, som er det primære, men like mye det faktum at vi kretser rundt noe som er viktig, noe som gir gjenklang i oss. Spørsmålet om hvor mye man kan tillate seg ovenfor barn gjenstår imidlertid, og Lindgrens roman var da også kontroversiell nettopp fordi hun tillot seg å skrive om døden i en barnebok.

Hvordan har så Geir Gulliksen valgt å skrive sin barnebok om døden? Leseren møter tiårige Pia, som etter at hun er død, våkner opp i hagen utenfor huset hun bodde i. Hun har blitt usynlig, ingen kan høre hva hun sier, og hun kan bevege både seg selv og gjenstander ved hjelp av tankekraft. Hun kommer frem til at hun har blitt et spøkelse, slik hun og lillebroren hennes Martin snakket om for å trøste hverandre mens Pia var døende. Pia observerer familien sin når de kommer hjem fra sykehuset, og ser deres sorg. Etter en stund føler hun at hun ikke er alene, og så dukker Helle opp. Helle og Pia kan heldigvis både se og høre hverandre, og nå forsøker de å finne ut hvorfor de er spøkelser, og kommer frem til at de må ha noe ugjort, og at de sannsynligvis trenger å forsikre seg om at de etterlatte klarer å leve videre uten dem før de kan ta skrittet fullt ut og bevege seg videre – ut av spøkelsesstatusen – eller limbo om man vil. Sammen leter de to spøkelsesjentene etter Helles ustabile mor som er forsvunnet, men må slå seg til ro med at de ikke finner henne. Pia er heldigere, og får forsikret seg om at lillebroren hennes, Martin, klarer seg. Etter hvert får jentene vanskeligheter med å se hverandre, og de aner at de snart ikke skal være spøkelser lenger. De spekulerer på hva som skal hende med dem, og fortelleren gir ikke noe svar på dette spørsmålet. Så blir de to jentene usynlige, og romanen slutter – og lar leseren undre videre over hvor jentene blir av.

Dette er hovedhandlingen i Geir Gulliksens roman. Selv om det fortelles om at karakterene, kanskje først og fremst de etterlatte, er triste, er tonen i fortellingen ikke hovedsakelig trist. Pia forholder seg til sin egen død på en hverdagslig og usentimental måte, og siden det er Pias perspektiv som dominerer fortellingen, preger dette også stemningen. Følgende passasje er representativ for denne stilen: ”Er det slik det er å være død? tenkte Pia. Kanskje jeg bare kan ønske meg noe, og så får jeg det. Hun forsøkte å komme på noe hun gjerne ville ha. […] Kanskje hun kunne ønske seg en is? […] Det kom ingenting. […] Kanskje jeg ikke ønsket meg det sterkt nok, tenkte Pia. Ellers forstår jeg ikke vitsen med å være død. Det er jo akkurat som å være levende!” (s. 20-21).

Ved å velge en slik tilnærming kommer det klart frem at det er de etterlatte, ikke den døde selv, som sørger mest. Ved å vise leseren at Pia ikke synes det er traumatisk å være død ønsker kanskje forfatteren å berolige leseren med at det ikke er vondt å dø? Kanskje kan man tenke seg at de man kjenner som er døde ikke har det vondt de heller? Dette er et fint grep, som fungerer isolert sett, men det fungerer ikke så godt sammen med bokens viktigste handlingstråd: spøkelsenes alvorlige oppdrag – og deres usikkerhet på hvor de skal ende opp hen.

Selv om størstedelen av romanen er fortalt fra Pias perspektiv, er det også en autoral forteller til stede i Kanskje. Kanskje ikke. Fortellerens perspektiv er altså plassert utenfor selve handlingen, men det er ikke en allvitende guide som påstår å ha sikker kunnskap om det emnet historien omhandler. I begynnelsen av romanen presenterer fortelleren sitt tema med en distanse og en type diskurs det kanskje er vanligere å forbinde med faktabøker enn med skjønnlitteratur: ”Alle mennesker kommer til å dø en dag. De fleste av oss lurer på hva som skjer når vi dør […] Noen tror at vi lever videre i jorda og i trærne som vokser opp av jorda.[…] Andre tror at sjelen blir fraktet til himmelen […] Noen tror at vi blir født om igjen […] Kanskje. Og kanskje ikke. […] Vi vet ikke hva som skjer med oss når vi dør. Derfor tror vi så forskjellige ting om det.”(s. 9-10). Jeg har stor sans for denne spenstige passasjen – den er åpen, udogmatisk og tankevekkende. Og fortelleren viser hva skjønnlitteraturen kan tillate seg, og velger likevel å fortelle en historie om hva som hender med Pia: ” i denne historien skal du få vite hva som skjedde da Pia døde” (s. 10). Dette er et sprekt utgangspunkt for en barnebok, et utgangspunkt som krever aktiv meddiktning fra sine lesere. Dessverre får vi vite litt for lite: Historien preges av fortellerens tilsiktede usikkerhet i så stor grad at både karakterene og historien som fortelles blir utydelige.

Pia og Helle engasjerer ikke i tilstrekkelig grad som karakterer. Selv om Pia er død, og ikke opplever dette som traumatisk, beskrives det flere steder at hun fortsatt har følelser. Hun bekymrer seg over for eksempel lillebrorens sorg og over hvorvidt foreldrene klarer å snakke sammen. På et tidspunkt holder hun rundt faren sin når han sitter alene i hagen og gråter. I lys av dette, er det vanskelig å akseptere at Pia når hun forstår at det er kort tid igjen til hun ikke kommer til å være spøkelse mer og kanskje skal bli borte for alltid, velger å bruke en god del av den siste tiden hun har på å ta Helle med for å besøke hunden i nabohuset, Kim. Det er også vanskelig å forstå at Helle gir opp letingen etter moren som hun frykter kan ha begått selvmord, og reiser ut på ’flytur’ med Pia hvor de bruker tiden på å more seg over å kunne se hva alle mulige slags mennesker holder på med når de er alene. Pia og Helles siste oppdrag, som er å komme dit hen at de kan tørre å forlate sine etterlatte, fremstår dermed mer som påstand enn som drivkraft for handlingen i historien som fortelles. Forsøket på å forene en åpen, uvanlig og ikke-sentimental og hverdagslig diskurs om døden, med en alvorlig handlingslinje om hvor vanskelig det kan være å orke å forlate de man er glad i, blir forklaringen på hvorfor teksten ikke berører.

Fortellerens insistering på at han ikke vet hva som skjer, preger både karakterene og historien som fortelles om dem. Man kan som motargument hevde at våre liv – akkurat som Pia og Helles opphold i limbo – er preget av nettopp denne usikkerheten. Hva skal jeg, hva vil skje videre, hva er min oppgave her i verden? Ja vel. Men for at Pias og Helles spøkelseseksistens skal være interessant som litteratur kreves det at deres følelsesliv og prosjekt i limbo er klart definert. Dette kan gjelde enten følelsesmessig eller praktisk – eller begge deler. I Kanskje. Kanskje ikke, møter vi to karakterer som verken vet hvorfor de er spøkelser, hva de ønsker å oppnå i den korte tiden de skal være spøkelser, og viktigst: ikke ser ut til å ha problemer med å håndtere slike svimlende spørsmål.