Tittel: Landet under isen. Dødeboka
Tekst: Lars Mæhle
Forlag: Samlaget
Årstall: 2014
Antall sider: 591

Dødeboka – den vanskelige andreboka

Lars Mæhle følger opp fantasysuksessen fra 2009 med en ny spennende reise til Landet under isen. Og siste kapittel i kampen mot all verdens ondskap er antakelig ikke skrevet.

Med Landet under isen skapte Lars Mæhle en norsk fantasysuksess. Bokmarkedet har flommet over av mer eller mindre vellykkete fantasyforsøk. Fra utlandet får vi forhåpentligvis bare de beste, men innenfor det norske markedet er kvaliteten på utgivelsene variabel. Av de seriene jeg selv har lest, regner jeg bare serien om drakeguten og Landet under isen som virkelig gode, begge utgitt på Samlaget. Forventningene til årets bok, Dødeboka, var derfor høye. Klarer Mæhle å gjenta bragden fra 2009?


Kvaliteter under isen

Før vi svarer på spørsmålet, må vi kaste et blikk på Landet under isen og se hva som gjorde denne boka så god. Mæhle skapte her to parallelle univers hvor han kunne undersøke religionens plass i det moderne samfunn. Smalvik er et typisk norsk lokalsamfunn, sannsynligvis plassert på Vestlandet, men egentlig kan stedet ligge hvor som helst. Landet under isen er en eventyrverden, plassert under den enorme, lokale isbreen. Her undersøkte Mæhle de tre største monoteistiske religionenes forhold til hverandre og til vår tid. Ved å lese høyt fra boka kan en religionslærer drive god, pedagogisk religionsundervisning.
I tillegg må Mæhle ha forstått at eventyret og oppdraget under isen ikke var nok. Han konstruerte en krimintrige i den ”virkelige” verden, selvsagt relatert til hendelsene under isen, men med nok framdrift til å stå på egne bein. Dermed hadde leseren to spennende og viktige handlingstråder å glede seg over. Når de fantastiske hendelesene under isen nådde et metningspunkt, ble leseren brått kastet over i etterforskningen til Magne Jerstad i Smalvik. Og slik vekslet handlingen fram mot et klimaks der de to parallelle løpene ble knyttet elegant sammen i en grand finale, superhelt mot superskurk.


Gjentakelsens utfordringer

For å si det kort: Mæhle gjentar seg selv i årets bok. Og for å presisere: Ikke noe galt i det. Men selv om formelen gjentas, og det med hell, er det noe som skurrer i Dødeboka.
Det har gått fem år siden forrige bok, og det er vanskelig å huske alle karakterene i det rikholdige persongalleriet, for ikke å snakke om annen sentral informasjon. Mæhle er flink til å gjenta det viktigste, og det er til tider helt nødvendig for å forstå hva som foregår. Men man må også innse at det tar tid å bygge opp relasjoner til andre personer. To viktige karakterer fra forrige bok, Maria Magli Marabini og Duban Achmed, skal reddes fra døden. Men jeg husker knapt disse personene, og bryr meg ikke tilstrekkelig om dem til at prosjektet til Leo Rubin griper meg rent emosjonell. Leseren får så vidt hilse på dem i de dramatiske sluttscenene, men de kunne gjerne druknet for min del. Deres skjebne er irrelevant, dessverre. Heller ikke dødsfallet til Philip Haque berører meg slik jeg hadde ønsket. Han var sikkert med i forrige bok, men det har jeg altså glemt.
Det virker som Mæhle snuser på muligheten for å utvide romanprosjektet til en serie. Jeg tror han da gjør lurt i å bygge opp sympatien med de personene som får betydning. Jeg bryr meg om Leo Rubin, og jeg bryr meg om Bastian og Alisha, Bastian fordi han er usympatisk og fungerer som en slags motstander på det personlige planet for hovedpersonen, Alisha fordi hovedpersonen forelsker seg i henne. Bastian-figuren gjennomgår den klassiske transformasjonen fra usympatisk bølle til en viktig hjelper. Men kunne han fått en viktigere rolle i det dramatiske sluttoppgjøret? Også han forsvinner litt i tumultene mot slutten.


Religiøse utfordringer

Religionen står sentralt i prosjektet til Mæhle. I Landet under isen var de religiøse referansene tydelige og betydde noe for budskapet i romanen. Samtidig pekte de mot vår egen tid. Deler av fortellingen kunne leses som dagsaktuell politisk allegori. Dødeboka har de samme kvalitetene. Blant annet kan slutten leses som en Noah- hendelse. Isbreen smelter, vannet flommer over Smalvik og sikkert resten av verden etter hvert, mens den onde Hathor sitter trygt på en flygende plattform (hvor kom den fra, forresten?).
Likevel er det noe som skurrer. Hvilket verdigrunnlag er det som rår grunnen? I forrige bok kjente jeg igjen de religiøse referansene. Årets bok trekker veksler på blant annet egyptisk mytologi. Ikke noe galt i det, men reglene for hva som er mulig, blir uklare. Vann og sol er sentrale krefter, men vannet er her knyttet til noe ondt, mens lyset representerer det gode. Og når lyset er på sitt svakeste, og vannets gud truer med å legge verden under vann, hvilke krefter eller evner er det som vil redde verden? Svaret finner du i boka, og ligner til forveksling på løsningen i Harry Potter-serien, der den passet med det kristne verdigrunnlaget. I en egyptisk eller før-kristen kontekst, virker en tilsvarende løsning feil og forvirrende.
Og bare for å ha nevnt det: Vannet i egyptisk mytologi har en mye mer dualistisk karakter enn det som kommer fram i Dødeboka. Egypts storhetstid er knyttet til utnyttelsen av flomvannet i Nilen.


Skriftene og veien videre

Mæhle har antakelig hatt stor glede av å finne og omarbeide gamle religiøse skrifter slik at de passer inn i plotet i boka. Skriftene tillegges stor verdi. Hovedpersonen må finne dem og forstå hva de egentlig betyr. Men disse skriftene er dårlig integrert i handlingen. De kommer til syne og lyser for de som leser dem. Så forsvinner de. Innholdet memoreres på imponerende vis, og de viktigste passasjene gjentas for leseren. Men egentlig forstår jeg ikke hvorfor akkurat disse tekstene er plukket ut. Strengt tatt er det bare en liten del av ett av skriftene som har betydning for løsningen. Og denne løsningen ligger i dagen. Har du lest Ringenes herre og kjenner Gollum-figurens rolle, så forstår du at en av Leo Rubins uttalte fiender kan komme til å spille en konstruktiv rolle når verden skal reddes fra syndefloden.
Samtidig er detektivarbeid i gamle skrifter en god idé, som sikkert kan gjøres bedre. Er det lov å håpe at politietterforsker Magne Jerstad og frelser Leo Rubin i neste bok oppdager en mystisk tekst, som de sammen dechiffrerer bit for bit? Kanskje kan politiblikket og det religiøse blikket se ulike aspekt av samme tekst, og dermed åpne den fra to ulike sider?



Skrevet av:

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.