Tittel: Bouvetøya 2052
Tekst: Lars Mæhle
Forlag: Samlaget
Årstall: 2015
Antall sider: 330

Dødslekene for Natur og Ungdom

Kan en reality-serie redde jorda, og kan boka om serien gjøre det samme? Kan den i det hele tatt gjøre en forskjell?

Framtidsdystopier er i vinden. Dødslekene-trilogiens enorme suksess, samt nedslående nyheter om jordens framtid, inspirerer, ser det ut til. Ifølge følgeskrivet, som er undertegnet av Lars Mæhle (men skrevet av forlaget?), er det en viktig bok han har skrevet. Bouvetøya 2052 er ikke mindre enn «Den store norske klimaromanen for ungdom». Mæhle bruker «spenningshistoria som metode for å ta opp temaet klimaendringar for ungdom». Og klimaengasjementet til Mæhle virker ektefølt. Men hva skjer med ønsket om å redde jorda når thrillerens intrigekrav styrer handlingen?

En intrigemaker av rang

La det være sagt med en gang. Boka har driv. Den er underholdende. Uansett hva som videre blir sagt her, skal Mæhle ha honnør for det. Han kjeder ikke leseren sin! Suksessformelen er som nevnt Dødslekene, reality på liv og død. Fem ungdommer fra hver sin verdensdel møtes på den gudsforlatte Bouvetøya og kjemper i århundrets reality-konsept. Alt som skjer på øya blir overført via nettet til milliarder av seere over hele kloden. I svært ugjestmilde omgivelser må deltakerne gjennom ulike klimarelaterte oppgaver før den endelige vinneren kåres. Og leseren heier på Roland, en usikker og radikalisert tenåring. Han er vår mann, selv om han i starten er litt for irriterende og teit til at man virkelig håper han skal vinne. Heldigvis er han mer sympatisk når det røyner på. Og det gjør det jo – etter hvert.

Et grep som skaper driv i handlingen, er bruk av hemmeligheter. Mæhle sper disse ut med sikker hånd. Boka åpner med at arrangørene av reality-programmet «Bouvetøya 2052» ser noe merkelig på en av sine kameraer. De undersøker saken og blir lokket i en felle. De har en forræder i sin midte. Det samme grepet brukes om Roland, som er medlem av den forbudte organisasjonen Klimavokterne. De organiserer opprør mot statsmakten, det mektige og undertrykkende Oljetriangelet. Også her er den en forræder som varsler sikkerhetspolitiet når det planlegges ulovlige demonstrasjoner. Forræderne blir oppskriftsmessig avslørt i slutten av boka.

Alt er ikke som man skulle tro, verken i reality-virkeligheten eller den andre virkeligheten. Fiender er venner, og venner er fiender. Mæhle må samle trådene, og det gjør han, i og for seg. Slutten er overraskende, men en smule forvirrende. Nett-serien som skulle sette klimakampen på verdenskartet, blir avkledd, og dermed får også klimasaken et skudd for baugen. Men bokas bankende hjerte for klimasaken ligger ikke i selve reality-konseptet. Den klimaengasjerte leser må følge andre ledetråder for å bli aktivisert.

Klimakamp

Mæhle vil virkelig skrive den store klimaromanen for ungdom. Boka slutter med 11 sider med kildehenvisninger og anbefalt lesning. Han bygger opp et solid faglig ethos her. Og som han skriver i følgeskrivet: «Men samtidig som forteljinga er ein framtidsthrillar og dystopi, som viser kor ille klimaet kan bli om vi ikkje handlar – i dag, har boka òg eit opplysningsprosjekt.» Men: Boka viser i liten grad hvor ille klimaet kan bli. Det som preger scenene fra Oslo og Bouvetøya, er mer nåtid enn framtid. Opplysningsprosjektet derimot er tydelig tilstede, men selvsagt bygd inn i spenningsromanens intrige.

Hele reality-konseptet er bygget rundt klimakampen. De fem deltakerne får over tre dager oppdrag som kan relateres til ulike utfordringer innenfor miljø og klima. Det er snakk om energibruk knyttet til husbygging, fornybar versus ikke-fornybar energi og klimatiltak rettet mot transport. Men hva slags oppgaver er det snakk om? Første dags oppgave er å finne et telt, fordi – som det står i oppgaveteksten: «I ei tid med stadig meir ekstremvêr og aukande straumar av klimaflyktningar kan kampen for å finne tak over hovudet utgjere forskjellen på liv og død». Det blir ikke mye spenning ut av en slik oppgave, naturlig nok, og derfor har Mæhle lagt inn noen ekstraoppgaver som deltakerne kan løse for å samle poeng. Og her kan man faktisk miste livet hvis man ikke klarer oppgaven. Spennende, men logikken skurrer. For å sitere Roland selv: «kva var eigentleg vitsen med dette aspektet ved konkurransen? Kva hadde den kinesiske nettmogulen å vinne på å utsetje deltakarane – som liksom var her nede for å redde verda frå klimatrusselen – for livsfare?» Spørsmålet er så godt at det nesten velter troverdigheten til hele romanprosjektet til Mæhle.

På slutten av hver dag skal deltakerne i fellesskap forfatte en rapport som skisserer mulige løsninger på dagens klimautfordring. Og deltakerne diskuterer og skriver. Resultatet er velformulert. Og sikkert gjennomtenkt. Svakheter ved argumentasjonen blir kommentert i romanen, og dermed blir eventuelle kritiske innvendinger fra leseren tatt på forskudd. Smart. Jeg har bare en innvending: Jeg husker ingenting av dette i ettertid. Innholdet interesserer meg ikke i den konteksten det blir presentert. Problemet er kanskje at denne rapporten egentlig ikke betyr så mye for utfallet av konkurransen. Det er et gruppeprodukt, og alle deltakerne får like mange poeng. En dårlig rapport får ingen alvorlige konsekvenser. Som leser sitter jeg i stedet og lurer på bokas dramaturgiske gåter, ikke hvordan vi skal få verdens befolkning over på nullenergihus.

Alt er kopier av kopier

Dødslekene er en så opplagt inspirasjonskilde at Mæhle har bestemt seg for å kommentere det i boka. Han lar hovedpersonen selv kritisere «Bouvetøya 2052» for å være et «realityplagiat av verste sort». Og når lillebroren forsvarer serien som «bevisst retro», med henvisning til Dødslekene, parerer Roland med at Dødslekene er en spin-off fra en japansk bok. «Alt er kopiar av kopiar,» sier Roland.

Mæhle trenger ikke å unnskylde seg. De beste bøkene står som regel godt plantet i en lang tradisjon og låner friskt fra sine forgjengere. Tenk bare på Harry Potter-suksessen som utnyttet den velbrukte kostskolesjangeren, men samtidig tilførte den noe nytt. Det samme gjør Mæhle når han lager en klimaroman i rammene av en reality på liv og død. Men det er her det skurrer for denne anmelder. De to ideene spiller ikke på lag. Og når slutten ender i cyberspace, i en slags matrix-aktig situasjon, mister prosjektet bakkekontakt. Mæhle sier her, slik jeg tolker ham, at en reality ikke kan redde jorda. Bare engasjerte personers kamp mot det politiske systemet kan. Boka peker i det minste mot det, for boka og de såkalte klimarapportene mislykkes i å engasjere leseren til kamp for jordas framtid.



Skrevet av:
Kommentarer