Suzanne Collins
Dødslekene
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
456 sider
ISBN 978-82-05-39547-3
Gyldendal 2008

Suzanne Collins
Opp i flammer
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
469 sider
ISBN 978-82-05-39719-4
Gyldendal 2009

Suzanne Collins
Fugl Føniks
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
478 sider
ISBN 978-82-05-40432-8
Gyldendal 2010

Dødslekene-trilogien

REVOLUSJONSHELTINNE MED EGET STYLIST-TEAM

Denne trilogien kan leses på flere måter. Som politisk thriller, som rå action med jentehelt, som mediesatire, som moderne spenning tilpasset kameraenes estetikk og retorikk, eller som en stereotyp «heltinne i nød»-historie.

Bøkene har vært en stor suksess i USA, men har så vidt jeg kan forstå ikke blitt noen snakkis her i Norge ennå. Bøkene fortjener å bli oppdaget; og jeg tror at de, til tross for noen svakheter, vil bli svært populære. En varslet film i 2011 ser nå ut til å være forskjøvet til 2013.

Postapokalyptisk og totalitært
Vi befinner oss i et framtidssamfunn, en gang i framtiden hvor den kjente sivilisasjonen har brutt sammen, og Nord-Amerika består av den totalitære staten Panem, med et maktsentrum kalt Capitol (det er mange navneallusjoner til Romerriket her), og 12 undertrykte provinser som hver har spesialisert seg på sin del av produksjonen: en kullgruveprovins, en fruktprovins osv. En trettende provins ble angivelig utslettet av Capitol en gang i tidligere tider, på grunn av et opprør. Utover i andre bok oppdager vi at provins tretten fremdeles finnes, og blir base for et voksende opprør.

Selv om vi er i et framtidssamfunn, er det et framtidssamfunn med en del fantasytypiske trekk. Distriktene skildres på en måte som kan gi assosiasjoner til fantasylitteraturens favorittmiljø: middelalderlandsbyen, og våpnene veksler mellom elektroniske bomber og god gammeldags pil og bue. (Ikke ulikt Star Wars, hvor man har supersoniske intergalaktiske romskip, men hvor all strid likevel kulminerer med en fektekamp med sabler!)

Som et årlig bevis på at makta rår, arrangeres «Dødslekene» hvor to tenåringer fra hver av provinsene blir samlet på en innelukket arena for å kjempe mot hverandre til bare vinneren står levende igjen. Drapsshowet blir en årlig ydmykelse, som forsterkes ved at det hele sendes på tv over hele landet, med plikt til å følge med. Et stykke på vei er dette altså samme plott som i Battle Royale: staten tvinger ungdom til å drepe hverandre. Men bare et stykke på vei. Der den japanske forfatteren Koshuni Takami (født 1969) av og til kan mistenkes for å skrive en voldsorgie, er Collins (født 1964) overtydelig moralsk; hovedpersonen Katniss er en kriger med samme respekt for liv som Fantomet; anger og fortvilelse hver gang hun er skyld i noens død.

Og dessuten er det fjernsynsoverføringen som tilfører dødskampen en ekstra dimensjon. Min første reaksjon i møte med den første av bøkene var et litt skuffet hjertesukk: «slik blir altså en kamp på liv og død, når den skal regisseres med amerikansk fjernsynsestetikk»: Katniss skal ikke bare drepe motstanderne sine, hun må også gjøre det på en måte som gjør at hun beholder seernes sympati. Siden har jeg oppdaget at bøkene har flere sider. Flere kommentatorer har påpekt at det er en ambivalens i fremstillingen av medienes rolle: er det en arena eller en tvangstrøye? Forfatteren selv har i intervjuer sagt at ideen til bøkene oppsto under kanalsurfing på tv: vekslingen mellom realitykonkurranser og faktiske krigsreportasjer.

Fra dødskamp til revolusjon
Historien begynner i det private, men utvikles i løpet av de tre bindene til en full revolusjon. I første bind er Katniss og Peeta de to ungdommene fra distrikt 12 som blir sendt til Capitol for å delta i dødslekene. Gjennom samarbeid og oppfinnsomhet lykkes de med å overvinne systemets krav om én overlevende, og overlever sammen.

Det er et lite opphold i tiden fra bok til bok. I det andre bindet er det fastslått at de to seirende har provosert makthaverne, og etter hvert forstår både leserne og Katniss selv at hun har blitt en symbolfigur for det økende opprøret. Som hevn fra Capitol skal dette årets dødsleker gjennomføres med tidligere vinnere, og Katniss og Peeta må gjennom en ny kamp på liv og død på arenaen.

Det tredje bindet skildrer et imperiums sammenbrudd, sett fra Katniss’ synsvinkel. Først er hun flyktning i det kampberedte Distrikt 13 etter at hjemdistriktet er bombet i grus av imperiet, dernest er hun soldat under opplæring i revolusjonshovedkvarteret. Samtidig er hun fotomodell og revolusjonssymbol i illegale fjernsynssendinger, før hun i den siste tredjedelen er fotsoldat i en gruppe som har som mål å trenge inn i palasset og avlive presidenten. Sluttkapitlene handler om at makt korrumperer, og viser at den nye revolusjonshelten er like brutal som den gamle diktatoren.

En heltinne med tradisjonelle kvinnelige trekk
Katniss rolle og person kan sees fra mange innfallsvinkler. Hun kan muligens oppleves som nyfeministisk kick ass-girl som gjør det som trengs med de våpen hun har, for å overleve og vise omsorg. Slik jeg ser det er hun imidlertid like mye fanget i en tradisjonell jenterolle.

Katniss er en hovedperson i sitt univers. Hun er sterk, dyktig, seirende og en lederskikkelse. I det meste av serien forstår hun det ikke, og framstår som tvilende og usikker. Akkurat dette må vel likevel sees som vanlig utvikling hos en lærende hovedperson på vei til å fylle sin helterolle.

Det er vel også i tråd med tradisjonelle fortellermønster for heltedrama at så mye av imperiets og revolusjonens skjebne er avhengig av heltinnens personlige valg, og at hennes manglende impulskontroll er den viktigste forklaringen på at oppgavene hun skal løse blir vanskeligere enn de først så ut til å være.

Og bøkenes skildring av heltinnens modning og utvikling er i flere henseende sympatisk og klok. Katniss utvikler seg både med hensikt til taktiske, etiske, sosiale og emosjonelle ferdigheter. Og fordi hun er en moderne helt er skepsis, integritet og uavhengighet sentrale tema for henne. Hun må finne ut hvem hun kan stole på. Dette blir særlig viktig i den siste av bøkene, hvor hun opplever at revolusjonens krav til individene har fellestrekk med diktaturets krav.

Det er flere trekk ved intrigen og Katniss’ adferd som oppleves som kjønnsstereotype. Impulsiviteten er allerede nevnt. I tillegg kommer følelsen av omsorgsforpliktelser, både overfor mor, lillesøster og andre, som styrer valgene hun gjør. Mest påfallende er like vel den romantiske konflikten, som ser ut til å være et grunnmønster i tradisjonelle kvinneframstillinger: Katniss forsøker gjennom hele serien å utsette valget mellom bestevennen og jaktkameraten gjennom mange år, Storm – som hun har ubetinget tillit til, og den påtvungne allierte i dødslekene, Peeta, som har vært forelsket i henne i årevis. Hun lykkes ikke med å gjøre et endelig valg før Storm trekker seg unna i nest siste kapittel i trilogien, og derved gjør valget for henne. Den uavklarte romantiske bindingen til dem begge er med på å skape problemer og drive handlingen framover gjennom hinder og spenningskurver.

For en mannlig leser er det likevel aller mest påfallende at Katniss er en drapskvinne, soldat og revolusjonsikon med eget stylistteam. Stylistene og klesdesignerne er fra en side sett med på å forme henne som person, i og med at klær og sminke skal bidra til å understreke både hennes personlighet og rolle. Likevel føles det ganske pussig, for å si det mildt, å lese om en heltinne som på en side fryder seg over stoff og snitt i kjoler, og på neste side får opplæring i våpenbruk og nærkampteknikk.

Avslutning: både spennende og interessant
Lest som actiondrama er dette både spennende, velkomponert og med en passe dose politisk analyse. Collins skriver en lettlest, effektiv prosa som oversetteren Torleif Sjøgren-Erichsen har tatt godt vare på.

Vi kan vel ikke regne med at unge lesere uten videre vil «avsløre» den tradisjonelle kvinnerollen som krigerprinsessen Katniss opererer innenfor. Men det er likevel en del mat for ettertanken her, både med hensyn til samfunnsskildringen med diktatur og opprør, og med hensyn til utformingen av drapslek i mediesamfunnets regi.



Kommentarer