Doktor Proktors tidsbadekar
Boktittel: Doktor Proktors tidsbadekar
Forfatter: Jo Nesbø
Illustratør: Per Dybvig
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2008
Antall sider: 311
FRANSKE VITSER, OG ROM FOR HØYTLESEREN De unge heltene Lise og Bulle er tilbake, sammen
FRANSKE VITSER, OG ROM FOR HØYTLESEREN
De unge heltene Lise og Bulle er tilbake, sammen med den gale oppfinneren doktor Proktor. Denne gangen utvides registeret: flere hovedpersoner og større aksjonsradius.
Jakten
Sett fra Bulles, Lises og leserens synsvinkel begynner historien med at de to får et postkort fra sin venn Dr Proktor. Han er i Paris for å lete etter sin første, sanne kjærlighet. Barna reiser etter ham, og møter først Proktors kjære, Juliette. Sammen og hver for seg begynner de tre deretter jakten på Proktor. Jakten fører dem sprangvis bakover i tiden, gjennom viktige punkter i fransk historie: til Tour de France, Eiffel, Waterloo, revolusjonsgiljotinene og Jeanne d’Arcs bål. De blir medaktører til mye dramatikk, forener kjærestene og får den grumme rivalen Claude Cliché arrestert.
Doktoren som arketype
Den gale, eller i det minste eksentriske, oppfinneren er en velkjent figur i sjangerlitteraturen. Fra Frankenstein og Doktor Faust, via den sjangerdefinerende Rotwang i Fritz Langs film Metropolis (1926) og Dr. Stangelove, til Disneys Raptus von Rupp og Petter Smart. Mens en analyse (referert i Wikipedia)
viser at gale oppfinnere er skurken i 30% og helten i 11% av filmer, ser det ut til at barnebokoppfinnerne som regel er på det godes side. I tre ferske eksempler (Sannhetsstøv, Månemysteriet og Nesbø her) er oppfinneren og oppfinnelsen både katalysator og forutsetning for handlingen.
Tidsreisens problem
Det er kombinasjonen av de to oppfinnelsene tidsbadekaret og tidssåpen som gjør tidsreiser mulig. Det er morsomt, men det ser ut til å være en trend at nye barnebøker tar nokså lett på logikken rundt tidsreisers påvirkning til fremtiden.
Nesbø leker med anakronismer og årsak-virkning-looper, som når Bulle lærer bort DDE-sanger til et fransk giljotinpublikum i 1793, og han overskrider i hvert fall min tidsreiselogikk når han lar bilder i historiebøkene endre seg etter at våre helter har reist bakover i tiden og påvirket hendelsene. Mye tyder på at forfatteren bevisst hever seg over tidsreisen som fysikkteoretisk og sjangermessig problemstilling, og at han inviterer leseren til å forstå at det er det han gjør, og til å bli med på leken.
Jakt og forfølgelse
I Nesbøs første barnebok handlet det om Bulles problem med mobbere, egen kortvoksthet og musikkorps. Dette ble blandet med en maksimalistisk overskridende jente, en sær oppfinner, slemme skurker og usannsynlige udyr, og alt foregikk stramt og velregissert innenfor tidens og rommets enhet.
Reisen i denne boka er en annen, distinkt sjanger. Drivmotoren i historien er en sjangertro kombinasjon av jakt på noe(n) og forsøk på å unnslippe skurkene man forfølges av. Denne jakten/flukten kan teoretisk sett føre oss hvorsomhelst, og i et så fleksibelt mønster er det derfor nødvendig med en stram struktur og økonomisering med reisemålene. Jakt/flukt i kombinasjon med komiske innslag representerer en åpen handling som for en uerfaren forfatter kan løpe ut i ville innfall og tap av struktur. Nesbø har fransk historie som den røde tråden i sine innfall, og det er lite som bryter med narrativ økonomi her: nesten alle elementer som introduseres, blir gjenbrukt. Man kan likevel fornemme at historien kunne vært noe strammere, og noen av bimotivene kunne ha vært rasjonert bort under mottoet kill your darlings.
Lesing som trøst, flukt og modning
Det er flere mulige lesemåter. Den første er en kompensatorisk lesning, med mobbeofferets revansje. Både Bulle og Lise oppfattes som annerledes i sitt nærmiljø, men sammen med Doktor Proktor får de mirakelmidler til disposisjon og muligheten til å spille rollen som actionhelt på nye arenaer.
Det går også an å lese historien empatisk. Sentralhistorien handler om voksnes kjærlighet, savn og kjærlighetsoffer. Barna inviteres til å forstå dette, og til å bidra til en løsning. Det skrives for tiden mange falske barnebøker hvor aktører med en voksenrolle bearbeider voksenerfaringer. Nesbø er slett ikke slik; selv om voksnes kjærlighet er tema og motor i historien, så ses det hele fra et tydelig barneperspektiv, og det er i kraft av sin barnerolle at barna bidrar til løsningen.
En kognitiv lesning vil legge vekt på all realkunnskapen om geografi, historie og språk. Noe av denne kunnskapen presenteres eksplisitt, mens en del er skjult i understatements. Mye er integrert i actionkomikk og slapstick. Nesbø er som vanlig en språkmester, og byr på ordspill og fransk-uttale-humor, som personene Brailet Margarin og Elgamel Cliché og den lille byen Inavel.
Rom for høytleseren
Flere steder har forfatteren lagt inn understatement som barneleseren neppe kan avkode selv. Det gjelder både i bisetninger som ”en flyplass oppkalt etter en død president som het Charles”, og mer aktive elementer i teksten, slik som en belgisk syklist som presenteres som Eddie, og den summariske omtalen av den franske revolusjon. Mange av ordspillene og de lydrette franske ordene kan kanskje best appellere til den voksne, eller de må i det minste forklares for barnet. Og ikke minst er det en passus når Lise og Bulle spiser sitt første måltid i Paris:
- De kyllinglårene var så små at man kunne trodd det var lårene fra frosker. Dette lo de begge godt av – for hvem kunne vel finne på å spise froskelår?
Denne fortellerteknikken er sympatisk når den lager rom for høytleserens bidrag til avkodingen. Da skapes det en situasjon hvor barnet og den voksne møter teksten sammen, og deler avkodingen.
Motsatt kan man imidlertid også si at det er en fortellerstemme som skaper et problem: den sorterer foreldre i to grupper: de med kunnskap til å fylle tomrommene, og de uten.
Sitatet om froskelårene reiser også et annet spørsmål: på hvis side er forfatteren? Han inviterer leseren til å smile av at Lise og Bulle blir lurt, riktignok i en uviktig sak. Har han da forlatt den fortellerposisjonen hvor han i ett og alt holder med heltene? Dersom leseren og forfatteren er på parti, så vil det i alle fall understreke fortellingens karakter av fiksjon, av å være noe som forfatteren og leseren er sammen om.
Illustrasjonene
Per Dybvigs bilder er i snitt to for hvert kapittel, som regel halvsides. Tegningene er utført med blyant, og tilført én eller to farger på detaljene, i tillegg til den grå hovedfargen. Bakgrunn er ikke utført, og bare noen av flatene er farget. Motivene er gjennomgående de mest dramatiske avsnittene i teksten.
Tusenkunstner
Jo Nesbø blir kalt en tusenkunstner, med suksess som popmusiker, krimforfatter og nå som barnebokforfatter. Jeg leste for et par år siden et intervju med ham hvor han sa at han tenkte mer på seg selv som en mislykket fotballspiller, enn som en pop- og litteraturstjerne. Det er tankevekkende. Uansett skriver han både godt og underholdende. Og han har gitt meg noen momenter til ettertanke om fortellerposisjonen.