Doktor Proktors prompepulver

Doktor Proktors prompepulver

Boktittel: Doktor Proktors prompepulver

Forfatter: Jo Nesbø

Illustratør: Per Dybvig

Forlag: Aschehoug

Årstall: 2007

Antall sider: 207

NASA, Promponauter og 17.mai Tre ord en ikke kommer utenom når en blir introdusert for

NASA, Promponauter og 17.mai

Tre ord en ikke kommer utenom når en blir introdusert for et prompepulver. Om du ikke allerede er lei bøker om kroppslyder – for ikke å snakke om kroppsvæsker – så kan du bare overse tittelens ordlyd. Det gjorde jeg da jeg først så tittelen på denne debutboka. I alle fall i første omgang. Det er nemlig vanskelig å komme utenom tittelen, og for å være ærlig er det sjelden ei bok rettferdiggjør en tittel på en slik måte som denne Doktor Proktors Prompelyder gjør. Handlingen er skrevet over en klassisk lest. Vi finner de gode og de slemme, de sære og de onde. Hovedpersonene Lise og Bulle, einstøinger på hvert sitt hvis, bor i samme gate og finner hverandre gjennom gatas småskumle original, Doktor Proktor. Doktor Proktor er oppfinner og er hjernen bak prompepulveret. For å kunne perfeksjonere både virkningen og anvendelsesområdet av prompepulveret, stiller Lise og Bulle opp som forsøkskaniner. Det vil si, her er det herrene som har førsterangen der Bulle er den som spiser prompeulver med skje – i sin spesialsydde bukse:

”Hold an!” sa professoren. ”Jeg vil ikke at du skal ødelegge buksene dine igjen, så jeg har fått laget disse.”
Han holdt opp de svarte skinnbuksene. De var ganske vanlige, bortsett fra at buksebaken var borte. Det vil si, den vart laget av noe som lignet fiskegarn.
”For at luften skal passere uhindret,” forklarte doktoren. ”Jeg brukte den gamle motorsykkelbuksen min og et gammelt tennisnett jeg hadde liggende.”
”Ganske stilig,” sa Bulle da han hadde fått på seg de altfor store buksene.
Lise bare ristet på hodet.

Humoren i Nesbøs bok er lun og fantasifull. Han balanserer humoren og legger seg på et gjenkjennelig nivå, både når det gjelder språk og om man kan tenke seg det – tematikk.

Det hører med til historien at Lises far er offiser på Akershus festning og venter en båt med krutt fra Shanghai for bruk til Kongesalutten. I boka møter vi også de to ekle naboguttene, Trym og Truls som gjør sitt for å gjøre livet surt for Lise og Bulle. Trym og Truls far er selve personifiseringen av ondskap og får røff behandling på slutten av historien.

Hippie-chice illustrasjoner
Det er mange elementer i boka, og like mange hendelser. Boka er delt inn i 22 små kapitler med et femtitalls tegninger av illustratør Per Dybvig. Dybvigs illustrasjoner kler teksten med sine delvise blyantstreker og miksen mellom rufsete og uttrykksfulle tegninger. Med enkle grep får han frem personenes identiteter, og hans gjengivelser av ansiktstuttrykk er noen ganger ustyrtelig morsomme. Hans strek viser ofte karakterenes sanne ansikt og om jeg kaller stilen litt sånn hippie-chic, er det i edleste mening. Tilsynelatende slurvete gjennomført, men som ved nærmere øyesyn åpner opp for detaljer og humor.

Jeg ser tegningene som en viktig del av denne boka, og lurer på hvorfor illustratørens navn først kommer til kjenne på side 3 i boka. Han nevnes verken på forside eller bokrygg. På baksiden av boka kan man riktignok lese illustratørens navn i 10-punktsskrift, men det er bare om man dreier boken 90 grader til høyre og tar en titt på det som står ved siden av ISBN-nummeret.

God høytlesningsbok
Jo Nesbøs første barnebok er ikke bare morsom, men også lettlest. Det er et vennlig driv og vanlige dialoger som setter handlingen der den skal være. Nye elementer blir til hendelser, og leseren kjeder seg ikke. Den egner seg godt til høytopplesning. Jeg vil likevel nevne det faktum at mange av setningene er ufullstendige, og at veldig mange av dem starter med ”Og” – ikke bare enkeltsetninger, men ofte også innrykk og avsnitt. Ved høytlesning kan man styre unna en del av dem, men ved egen lesning kan setningene fremstå som noe ufrivillig ensartet. Dette er gjennomført fra begynnelse til slutt i boka. Kanskje dette er et forsøk på å gjøre teksten mer muntlig? Alle ”Og”-ene er uansett et moment som er med på å gjøre leseren for bevisst, noe som igjen kan stogge lesningen og dermed drivet. Avslutningen på boka er derimot et 17.maitog verdig. Her spares det verken på krutt eller effekter!

Lene E. Westerås