Tittel: Tenk brett
Tekst: Torolf Kroglund
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2014
Antall sider: 181

Dokumentasjon med åpen agenda

Tenk brett gir et stilig innblikk i den norske skatekulturen, men preker mest til koret.

Torolf E. Kroglunds Tenk brett er den første boken som dokumenterer skateboard-kulturen i Norge. Skatemiljøene pleier å være kule og stilbevisste, og nå kan de smykke seg med en kul og stilbevisst dokumentasjonsbok. Den er lekker å se på og en taktil fryd å bla i, trykket på tykt papir og prydet med flere flotte helsidesfoto som fanger triks i svevet. Enda en fjær i hatten til designstudioet Yokoland, som er temmelig befjæret fra før.

TenkBrett3

Nettopp dokumentasjon av egen aktivitet opptar sentral plass for helhjertede skatere. Etter timevis med terping, med knall og fall, er det avgjørende å forevige det øyeblikket hvor et triks endelig sitter, i et snapshot eller på rullende film. Man kan bli oppdaget på den måten. En vellykket YouTube-video åpner muligheter for å bli sponset av brett- og klesmerker. Kroglund starter boken med å dokumentere en gruppe profilerte skatere mens de dokumenterer seg selv: Jørgen ”Jølle” Østbye Johannesen samler materiale til en egen Oslo-snutt for et internasjonalt skatefilmprosjekt, men han og skaterne Henrik Lund, Gustav Tønnesen og Magnus Bordewick blir forvist fra scenografien de har sett seg ut – en sikkerhetsvakt beordrer dem bort fra Nordea-bygget, de har ikke lov til å skate der. Slik setter Kroglund tonen som klinger gjennom hele boken: Skaterne vil bare bruke fellesrommet på sin måte, men støter på tallrike hindre og fordommer. Som far til en skatende tenåring engasjerer forfatteren seg som skaternes forbundsfelle. Han viser miljøet fra innsiden og snakker med ildsjelene som jobber for bedre fasiliteter og mer anerkjennelse. Dokumentasjonsboken har en åpen agenda.

 

Kampen om byrommet

Selv om Kroglund toner flagg, tegner han et bilde med flere nyanser. På den ene siden fortelles den vanvittige historien om hvordan Norge som eneste land i verden nedla forbud mot skateboard mellom 1978 og 1989 – og hvilke forestillinger om skatekulturen som henger igjen fra den tiden, blant annet uttrykt ved at skating slås i hartkorn med tagging. På den andre siden får landskapsarkitekter og byplanleggere komme til orde og lufte sin side av saken. Byrommet arter seg forskjellig for ulike typer blikk. For skateren er kanter, benker, trapper og gelendre utfordrende ”spots”, steder å erobre med brettet. I skaternes optikk trer urbane materialdetaljer i forgrunnen, en egenskap de for så vidt deler med ”fienden”: byplanleggerne og arkitektene, som sjelden pleier å legge til rette for skaternes bruk av byen. Snarere får de i oppdrag å forpurre den, eksempelvis med mengder av monterte bolter – skatestoppere – overalt i Oslo.

Men Kroglund viser også at planleggerne er blitt mer lydhøre. Det har begynt å dukke opp plasser anlagt nettopp med tanke på skaternes bruk; ikke bare rene skateparker, også tilrettelagt flerbruksrom. Slik kommer man kanskje skaterne som Kroglund snakker med i møte, de som mener at aktiviteten først og fremst representerer frihet. Det handler om friheten til utfoldelse, om den kreative bruken av offentlig rom. Egne parker og haller kan være fine treningsarenaer, men der blir rammene for definert, mener mange av skaterne.

TenkBrett11

Anerkjennelsens problem

Kroglund tar dokumentasjonsoppgaven alvorlig. Han litterariserer ikke. Teksten er lettlest og ført i et stødig språk, uten minneverdige formuleringer. Amerikansk skatelingo er sømløst integrert i skrivestilen, slik at boken ikke virker journalistisk velinformert så mye som den virker idiomatisk. Det forsterker inntrykket av at den mest skal appellere til miljøet selv. Samtidig er det informativt nok for oss på utsiden, og alt i alt gir Tenk brett et godt innblikk i skatingens historie og kår i Norge.

TenkBrett12

Men boken klarer ikke helt å tenne engasjementet mitt for Kroglunds agenda. Jeg tror ikke det skyldes trangsynte fordommer. Snarere fornemmer jeg et misforhold mellom det som dokumenteres og det som etterlyses. Vi får høre om flere parker og haller som anlegges rundt i landet, arkitekter som vil ta høyde for skatere, omreisende kurs og et eget skatehotell, og skating som valgfag på minst én videregående skole. Stabler man alle eksemplene oppå hverandre, blir det en ganske stor haug som taler for at skatekulturen får anerkjennelse og tilrettelegging som omtrent tilsvarer interessen – i hvert fall at det nærmer seg, hvis man bare fjerner de stygge boltene. Kroglund påpeker at skatingen verken forstås som kultur eller idrett, og dermed faller utenfor etablerte støtteordninger. Men miljøet vil vel bevare en viss autentisitet; for mye anerkjennelse bringer subkulturen inn i folder der betingelsene dikteres av andre. I et land så bortskjemt med offentlige støtteordninger som Norge, kan man like gjerne hevde at det virkelig livskraftige oppstår som ”gjør-det-selv”-kulturer i frynsene. Er ikke det like viktig å hegne om? Kroglund viser da også at signalene fra miljøet selv er ambivalente. Tilskuddsordninger og organiserte former kan gi friheten de står for en bismak. Boken ytrer ønske om mer midler, mer fasilitering og mer anerkjennelse på kulturens egne premisser. Det kommer nok. Kanskje ender de opp med for mye.

TenkBrett13



, ,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.