Dommedag som underholdning

Hva er greia med klima?
av Ole Mathismoen og Jenny Jordahl
Ill: Jenny Jordahl
Ena 2019
71 sider

Palmer på Nordpolen
av Marc ter Horst
Illustrasjoner: Wendy Panders
Oversetter: Guro Dimmen
Spartacus 2019
170 sider

To aktuelle bøker behandler klimakrisen med ulike fortellergrep. Palmer på Nordpolen av den nederlandske forfatteren Marc ter Horst og illustratøren Wendy Panders er en grundig og lettlest faktabok som prøver å fortelle «den store historien om klimaendringer». Det norske forfatterparet Ole Mathismoen og Jenny Jordahl har valgt tegneserieformatet, og i Hva er greia med klima? utforsker de klimaendringene ved å reise i tid og rom.

Denne anmelderen var nylig til stede på en barnebursdag hvor en 8-åring fikk en av disse klimabøkene. Da barnet pakket ut gaven, sukket en oppgitt pappa:  – Huff, enda en dommedagsprofeti. Skal de ta motet fra barna? Men etter å ha lest disse bøkene, ser jeg at kritikken er urettferdig. Dommedag blir ikke helt avlyst, men det er høyst uklart når den eventuelt inntreffer, og hvordan dagen vil arte seg. Begge disse bøkene viser at klimakrisen også er en god katalysator for å skrive godt og underholdende om naturfag.

Tegner og forklarer

Ole Mathismoen og Jenny Jordahl har tidligere gitt ut Grønne greier – om natur og miljø og sånt, en bok som var basert på tegneserieruter fra Aftenposten. Denne gang har forfatterne startet med blanke ark, og dermed flyter stoffet bedre. Hovedpersonene reiser i et slags amfibiefartøy gjennom vann og luft, jorda rundt, men også tilbake i tiden, til dinosaurer og vikinger. Midt i fortellingen ligger en enslig faktaside. Den skal forklare drivhuseffekten. Men begrepet er likevel ikke til å forstå før det samme stoffet dukker opp senere i boka, da i tegneserieformat. Dette eksempelet viser faktisk hva forfatterne klarer på sitt beste – når de både tegner og forklarer. Denne gangen får de ikke fortalt alt, slik de prøvde i sin mer massive forløper, derimot er boka lettlest og forståelig i det stoffet som faktisk blir behandlet. Med frodige tegninger og enkle forklaringer blir vi fraktet rundt i en ganske morsom skoletime om CO2 og temperaturendringer, og vi lærer også litt om gjøken.

Aldri mer koko?

Gjøken er ingen snill fugl. Den spiser ett av eggene til en vertsfugl, og erstatter det med sitt eget. Men klimaendringene lurer gjøken, slik at de kommer hjem etter at vertsfuglene er ferdige med å ruge. Hvis den norske våren blir uten hanngjøkens koko, så er vi en opplevelse fattigere. Og hva vet du om havskilpadder? Visste du at det er temperaturen i sanden som bestemmer kjønnet på eggene? Blir sanden for varm, så blir det ikke klekket ut hanndyr. Miljøforfatterne Mathismoen og Jordahl er flinke til å finne slike eksempler, men i tegneserieformatet er det ikke så enkelt å forklare konsekvensene. Har vi ikke forlengst gått over den terskelen hvor jorda bare er en stor plantasje, oppdelt og styrt av mennesker? Så hvilket punkt i historien er det vi ønsker å fryse fast gjennom globale klimatiltak?

Slike diskusjoner egner seg ikke for tegneserieformatet, men vi aner at forfatterne kjenner problemstillingen. Derfor reiser vi tilbake til dinosaurer og vikingtid for å lære at det har vært varme perioder tidligere. En koselig tegning viser vikinger som dyrker korn på Grønland, men dette er altså ikke idealet. Denne historiske svippturen får fram at dagens temperaturøkning er noe for seg selv, fordi den er menneskeskapt. Det er altså derfor den må bekjempes.

Slapt eller sleipt

Tegneserieformatet gir forfatterne en frihet til å stupe inn i dramatikken, og tegningene balanserer fint mellom humor og beskrivelse. Men så stopper det litt opp, for hva er konklusjonen for en ung leser – kan de selv bidra? Budskapet er tydelig: «Vi har ikke tid til å somle!» Men hvordan skal de handle? I noen faktabokser kommer de vanlige oppfordringene om å ta toget og gjenbruke klær. Slutten blir likevel litt tafatt, med omtrentlige faktaruter som denne: «El-biler: Bilene som drives av strøm fra et batteri, har null utslipp av klimagasser.» Det forventes vel ikke at alle barn har lært om energiprinsippet på skolen, så dette er enten slapt eller sleipt.

I Palmer på Nordpolen har forfatter Marc ter Horst et større format å boltre seg i, og dermed kan også de vanskelige spørsmålene få plass. I forordet står det at klima er «en ganske komplisert sak som tar for seg fysikk, kjemi, geologi, biologi, meteorologi…». Men vi skjønner fort at lista kunne vært mye lengre, ikke minst viser forfatterne selv hvor lett det er å havne i fag som retorikk og filosofi. Et kapittel er viet fake news om det omdiskuterte miljøsymbolet isbjørn, mens et annet utsagn virkelig er til filosofisk ettertanke: «Klimaendringene er ikke et stort problem for jorda. Det er først og fremst et problem for oss, for menneskene.» Og dette var vel svaret vi ventet på – at de menneskeskapte endringene ikke bare rammer gjøk og skilpadder, men mest av alt er et problem for oss selv?

Varsomt om vindmøller

Klimabøker lever ikke i et vakuum, men i en tett dialog med mediefortellinger og aktuell politikk. Selv om Greta Thunberg varsler dommedag innen ti år, så har klimadebatten også sluppet til andre stemmer. Det styrker begge disse bøkene at forfatterne ikke varsler dommedag, og dessuten trår varsomt på de mest omdiskuterte områdene. Vindmøller er bra, men bare hvis de «settes opp på steder hvor de ikke ødelegger naturen», skriver de norske forfatterne. I Palmer på Nordpolen er det mer rom for forbehold og debatt, og der får vindmøller og andre alternative energikilder hvert sitt kapittel. Konklusjonen er litt trist, for både sol- og vindkraft er avhengig av bedre batteriteknologi enn vi har i dag.

Palmer på Nordpolen fortjener litt ekstra honnør for balansen, og klimaskeptikernes motstemmer blir både nevnt og diskutert. Det vanskeligste emnet er naturligvis sammenhengen mellom CO2 og temperatur, og der får begge stemmer slippe til. Men så kommer den politiske glippen, når forfatteren ikke kan dy seg for å understreke at et flertall av forskere støtter FNs klimapanel. Dette er et autoritetsknep som bryter med det ellers saklige nivået. Det samme gjelder den tvilsomme påstanden om at det bare er klimaskeptikere som får pengestøtte til forskningen sin.

En bedre verden?

Naturligvis har også denne boken lister over marginale tiltak barna kan prøve selv, men den presiserer at du ikke skal få dårlig samvittighet av å spise en pølse. Dessuten har boken gitt plass til litt optimisme, i et eget kapittel om fikse ideer som kanskje kan redde kloden gjennom ny teknologi. I Nederland er jordvarme allerede en betydelig energikilde, og på fremtidens tegnebrett kan forskerne se for seg at vi reflekterer sollyset eller smuldrer opp steinsorter som absorberer CO2. Som et ganske dristig trekk velger også den nederlandske forfatteren å nevne atomkraftulykken i Japan i 2011. Dette var en ulykke som vekte sterke følelser da den dominerte nyhetsbildet, og som har bidratt til at atomkraft vanligvis ikke blir nevnt som en mulig klimaløsning. Men Marc ter Horst sammenlikner atomkraftulykken med andre miljøulykker, som er minst like ille. Så hva med atomkraft, er det likevel lov å tenke tanken?

Begge disse bøkene kan anbefales, også for klimaskeptiske foreldre. Først og fremst handler det om å forstå bakgrunnen for klimaendringer, og på veien blir du motivert til å lære mer om naturfag. Dessuten har klimaforskningen en spennende forhistorie som blir godt behandlet i Palmer på Nordpolen. Visste du at det var svensken Svante Arrhelius som fant sammenhengen mellom temperatur og CO2? Han tenkte: Om bare det blir mer CO2 i lufta så vil barna mine få en varmere og bedre verden å leve i.