Tittel: Don Fridtjof
Tekst: Anna Bache-Wiig
Illustratør: Lisa Aisato
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2010

ISBN: 978 82 02 31375 3

Don Fridtjof

GATAS SKREKK

Brageprisnominerte Don Fridtjof er en karikert og morsom fortelling om en gangster-katt som får seg en lærepenge. På versemål fra Terje Vigen følger vi kattens utvikling fra ond til snill – eller blir han bare kuet?

Katten Don Fridtjof er gatas skrekk; han har gulltann og gull-lenke og er en skikkelig gangster-katt. På første oppslag damper han på en sigar og er vokst fullstendig ut av proporsjoner: Han er enorm. Til og med hundene er redd ham og virker like små som musene på samme oppslag. Don Fridtjof overskrider katterollen – og det til gagns:

En fryktløs torpedo som kunne sitt fag,
som nådeløst truet med klør eller slag,
en konge med værhår-gevir!

En dag lures han opp i et tre av en liten mus. Han blir værende i tre dager før grenen han sitter på, til slutt knekker. Etter denne harde prøvelsen, med ydmykelser, regnvær og mareritt, ender han på mirakuløst vis opp som en ”kjælen og søt liten pus”.

Lek med ord og strek
Anna Bache-Wiig barnebokdebuterer med Don Fridtjof. Teksten er skrevet på rim og følger versemålet til Henrik Ibsens dikt om Terje Vigen. Det gir en utsøkt rytme som driver handlingen fram på en musikalsk måte. Lisa Aisatos rike illustrasjoner er spekket med morsomme detaljer og referanser: På veggen i matfars stue henger fotografier av Don Fridtjof og matfaren sammen med portretter av Ibsen og Terje Vigen. Og mens Don Fridtjof raserer huset, sitter matfar tilbaketrukket i godstolen og leser – selvfølgelig – Ibsen. Samspillet mellom tekst og bilde er gjennomført på en karikert, men vellykket måte, der overdrivelsene skaper humor og komikk. Illustrasjonene fyller hele oppslaget, og det er mye snadder både for liten og stor.

På noen av oppslagene er teksten skrevet på ruller. Disse rullene, blekk-pennen ved siden av og selve verseformen gir assosiasjoner til en eldre, eventyraktig fortelletradisjon. Men av tegningene ser vi at handlingen utspiller seg i et moderne, urbant miljø, som sammen med detaljer i teksten – Gourmet-kattemat, TV2 og poser fra Prix – gjør boka tidsmessig og høyst gjenkjennelig. Slik blir det en spennende dynamikk mellom tekst og bilde, som utfordrer hverandre på flere måter. I den aller første linjen står det: ”Don Fridtjof var ingen pusekatt”. Vel – hva var han da? Vi ser jo nettopp en katt. Annen lek med ord finner vi også i velkjente uttrykk som at Don Fridtjof ”tok rotta på mus” og ”ga katten i” hva matfaren sa.

Velkjent motiv
At den minste – byttedyret – lurer jegeren, er et velkjent motiv. Vi finner det både i Tom & Jerry og i folkeeventyrene. For Don Fridtjof blir jakten på en listig dansemus (iført ballett-drakt) skjebnesvanger.

Dess gladere mus, jo sintere pus,
Don Fridtjof svingte sin klo!
Han løp som en villkatt, det var som en rus,
kjente i hodet et svimlende sus:
Det var rødt, det var lukten av blod!

Oppslaget er spenningsmettet, og vi kan følge jaktens faser over hele dobbeltsiden, som i en tegneserie.

Lærepenge
Dansemusa lurer Don Fridtjof opp i et tre. I tillegg ydmyker hun ham på det groveste: ”Jeg kunne i grunnen ha tenkt meg litt mat, jeg ser det er mye igjen på ditt fat”. Musa tar kattens plass i huset, og bare duften av matfars Gourmet når opp til Don Fridtjof i treet. Etter hvert blir det uvær, og mens regnet pisker sidelengs, blir katten både tynn og puslete; det er ikke mye igjen av gatas skrekk:

Don Fridtjofs pels, som var langhåret, blank,
ble pjuskete, klissvåt og flat.
Den gamle kjempen ble plutselig slank,
snart kunne man se selv den minste skavank,
der han jamret i vånde og hat.

Redningen kommer – med et brak, bokstavelig talt – da grenen knekker. Vendepunktet skjer like etter at Don Fridtjof har hatt sin første ydmyke tanke: Han innser at han savner omsorg, og lengter tilbake til den gang han var en liten kattunge, fullstendig prisgitt andre.

Straff som fortjent?
Don Fridtjof får seg en real lærepenge i treet – og ender opp som en bedre katt. Men hva blir leseren sittende igjen med? Vi mister hovedpersonen vår, en katt vi kan følge med skrekkblandet fryd – en kompromissløs hersker som tar oss med på grenseoverskridende eventyr. Isteden får vi en katt som bare er en skygge av seg selv.

Er det en ”kjælen og søt liten pus” vi vil ha? En resignert og kuet Don Fridtjof er saktens ikke like fascinerende som en rampete en. Men dette er ingen svakhet ved boka, snarere tvert imot. Den får oss til å stille interessante spørsmål: Får han straff som fortjent? Synes vi på et tidspunkt synd på ham, der han sitter på grenen? Eller har han bare godt av det? Hvor mye straff er egentlig nødvendig? Det aner oss nemlig at det kan ha gått for langt:

Ja, tiden leger jo sår, blir det sagt,
men Fridtjof var taus som i graven.
Nå satt han i vinduet, spak og forsagt
og glante i stillhet mot haven.

Illustrasjonene underbygger mistanken: Ørene ligger flatt ut mot siden, øynene er matte – og en fugl sitter til og med oppå hodet hans mens musene har fest i matskålen; stort verre kan det vel knapt bli.

Referanser – bare for de voksne?
Don Fridtjof er nominert til brageprisen i kategorien ”Åpen klasse”. Nominasjonene i denne kategorien har allerede vakt reaksjoner. Barnebokkritikk.no har invitert til nettdebatt om temaet på bakgrunn av et innlegg av kritiker Guri Fjeldberg. Er den primære leseren – barnet – ”glemt” i Don Fridtjof? Fjeldberg skriver: ”… det [er] som å lese et språk så koda med voksenreferanser at jeg mistenker hensynet til voksne barnebokkjennere for å veie i tyngste laget”.

Det er riktig at boka er mettet med referanser til den voksne leseren, både i tekst og bilde. Bare versemålet er jo i seg selv i høy grad en voksenreferanse. Men den viktigste effekten av versemålet er den fengende rytmen det skaper i teksten. Den voksne leser vil også oppdage helt ordrette referanser til Ibsens dikt, som ”på den ytterste, nakne gren”. Også rent tematisk kan vi gjenfinne Terje Vigen, selv om en historie om en skikkelse som går fra å være hevngjerrig og rå til å bli oppofrende og snill, ikke er unikt verken for Ibsen eller Don Fridtjof. Det er neppe til hinder for barneleseren at Don Fridtjof også henvender seg til voksne. Så lenge ikke voksenreferansene er avgjørende for en god opplevelse av boka, er det etter min mening en styrke at den appellerer på flere nivåer.



Skrevet av:
Kommentarer