Don Quijote fortalt for barn

«Verdens beste roman» i traust barneversjon

Miguel de Cervantes’ Don Quijote fyller i de fleste utgaver mellom 700 og 900 sider. Her har man laget en praktbok med lite tekst på hver av de snaut 200 sidene og redusert boken til ned mot en tiendedel. Lar det seg egentlig gjøre?

Navnet Miguel de Cervantes finnes forresten bare på baksiden av boken; det kunne kanskje ha vært en idé å gi forfatteren som skrev den opprinnelige romanen om «ridderen av den bedrøvelige skikkelse» for 350 år siden, litt større plass?

Verdens beste?
«Verdens beste roman» er også en omstridt betegnelse, som muligens skriver seg fra den tsjekkisk-franske forfatteren Milan Kundera. Og det er ikke rart, siden Kunderas egne romaner går rett inn i tradisjonen fra Cervantes og den franske 1700-tallsforfatteren Denis Diderot. For min egen del ville jeg nok sette Herman Melvilles Moby Dick enda høyere, som en mer komplett roman; men det er en personlig smaksak.

Langt etter sin tid
Som de fleste vet, er Don Quijote det riddernavnet en fantasifull lavadelsmann fra den spanske høysletten La Mancha gir seg selv etter å ha forlest seg på ridderromaner, slik at han selv vil være en vandrende
ridder, i likhet med for eksempel Amadis av Gallia eller ridderne fra sagnkretsen om kong Arthur og hans runde bord. Cervantes’ hovedpoeng er den enorme anakronismen som lå i dette, allerede på 1600-tallet – Don Quijote er 500 år etter sin tid, og den verdenen han innbiller seg at han lever i, eksisterer ikke. Følgelig bygger han den opp ved å insistere på at den virkeligheten hans væpner Sancho Panza (en nabobonde) ser, er blitt forhekset. Som i det berømte eksempelet da Don Quijote går til angrep på vindmøllevingene etter å ha påstått at de i virkeligheten er onde
kjemper som er blitt forhekset. Det sørgelige utfallet av kampen «beviser» bare denne påstanden. Og så videre.

En alldeles latterlig helt
Noe av kvaliteten i Don Quijote ligger i Cervantes’ uforlignelige evne til å skape en aldeles latterlig helt (ja, Don Quijote er nemlig en helt) som leseren forelsker seg fullstendig i og føler beundring for, i århundre etter århundre. Don Quijote er et tvers igjennom godt menneske, som legger ut for å bekjempe ondskapen og frelse verden. Leserens – og forfatterens – sympati ligger hele tiden hos den merkelige ridderen, og aldeles ikke hos de menneskene som vil latterliggjøre ham (enda det jo er det Cervantes også gjør, blant annet). Cervantes’ ærend var nok snarere å harselere over sin tids og den nære fortids totalt urealistiske ridderlitteratur, 1500- og 1600-tallets kiosklitteratur, som utnyttet
den nyoppfundne boktrykkerkunsten til å forføre befolkningen, blant annet den eiegode, naive helten i romanen.

Piratkopier
Don Quijote ble skrevet i to omganger, og de to delene ble utgitt med ganske mange års mellomrom. Første bind ble så populært i Spania at det oppsto en rekke piratfortsettelser, som stort sett er uten større litterær verdi. Men Cervantes, som ble oppriktig forbannet, utnyttet dette fenomenet til å harselere over det i annen del av sin egen roman, hvor det stadig refereres til både den ekte første delen og til de falske fortsettelsene. Hans Don Quijote er både en tidlig metaroman(som handler om det å skrive denne romanen), og en roman som stadig henviser til seg selv. Det er blant annet denne innfløkte teknikken som begeistrer Milan Kundera.

Ren handlingroman
Hvor mye av all denne rikdommen er så kommet med i en utgave som bare er en brøkdel så stor? Svaret er: Forbausende mye, egentlig. Men det finnes uvegerlig en pris som må betales, og prisen er at boken er blitt en ren handlingsroman, uten de ubetalelige, detaljerte bortforklaringene til Don Quijote eller de minst like ubetalelige hverdagsfilosoferingene til Sancho
Panza. Blant annet. At den detaljerte gjennomgangen og latterliggjøringen av Don Quijotes meget rikholdige ridderromanbibliotek, som var et hovedpoeng for Cervantes, er redusert til noen linjer og dermed så godt som borte, spiller nok mindre rolle for norske barn i det 21. århundre – og jeg griper meg i å tenke at det nesten er synd. At kjærligheten til Cervantes’ verk skal få meg til å savne det Cervantes gjør det til et hovedpoeng å latterliggjøre, er et paradoks som bare overstiger privatlivets grenser fordi det kanskje sier noe om denne forfatterens storhet. Man har ingen vanskelighet med å se hans hensikt, og applaudere den, samtidig som man
får sans for det han angriper. Men dette er altså borte. Det man sitter igjen med, er et nokså absurd handlingsreferat hvor karakterkomikken er forsvunnet, mens situasjonskomikken i stor utstrekning er bevart. Rosa Navarro Duráns gjenfortelling er nemlig fremdeles morsom, og det er det beste forsvaret jeg kan gi den. (Det er forresten ikke så mange årene siden den første komplette oversettelsen av Cervantes’ mesterverk kom på norsk!)

Har illustratøren lest?
Francesc Roviras fargeillustrasjoner kan ikke kalles et sorgens kapittel, i og med at de i sterk grad illustrerer handlingen, på nesten hver eneste side. Men de er gjort så enkle at hele det myldrende
persongalleriet (eller den delen av det som er bevart) blir redusert til tre-fire typer, og det skal godt gjøres å skjelne hvem som er hvem på illustrasjonene. Minst ett sted motsier illustrasjonen dessuten teksten totalt, slik at man kan lure på om illustratøren i det hele tatt har lest boken.

Christian Rugstads språk er vakkert, lettflytende og naturlig; den norske
(prakt)utgaven virker som en glimrende oversettelse.