Tittel: Dragen
Tekst: Gro Dahle
Illustratør: Svein Nyhus
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2018
Antall sider: 40

Dragetemming som sinnemestring

For femten år siden viste Gro Dahle og Svein Nyhus oss hvordan det kunne være å leve med en sinna mann. Nå kommer historien om livet med en sinna dame, lett forkledd som en ildsprutende drage. Det er ikke et mindre skremmende scenario.

Av og til, når jeg finner tre våte håndklær i en krøll på gulvet for n’te gang. Når det er tomme kjekspakker og brusflasker under sengen, mens den sunne matboksen ligger uåpnet i bunnen av sekken, eller når vi skal øve til KRLE-prøve kvelden i forveien mens KRLE-boka har blitt igjen i skapet på skolen – da blir jeg en dragemor. En sånn en som samler opp gammelt gruff og spyr ut fjorårets overtredelser sammen med dagens forglemmelser. Da er det bare å søke dekning. Men de fleste dragemødre, meg selv inkludert, har en innebygget stoppknapp som fanger opp at kjeftamentet går på usaklig autopilot og klarer å hente seg inn før alt og alle er dekket av aske. Gro Dahle og Svein Nyhus’ drage mangler denne stoppknappen. Hun terroriserer barnet Lilli med det vekslende humøret sitt. Dragen låser Lilli inn i skapet, blir rasende for den minste lyd, knuser og tramper og herjer. Lilli kan aldri ha med seg venner hjem når det er en så lettantennelig drage i andre etasje, og må liste seg rundt i et hus der det kan smelle når som helst.

Dragen-skap

Foreldre til foreldrene

Det er ikke første gang Dahle og Nyhus tematiserer foreldre som ikke mestrer foreldrerollen. I Sinna mann (2003) er det far som mangler impulskontroll og er voldelig mot både mor og sønn. Med Håret til mamma (2007) skildres mors depresjon via det fine bildet å ha «floker i tankene». Boka Akvarium (2014) forteller historien om Moa som har en mor som er en gullfisk (les: alkoholiker) og i relasjonen til en gullfisk gir man som regel mer enn man får tilbake. Felles for disse fortellingene er barn som må bære foreldrene sine på ryggen helt til en voksenperson ser hva som foregår og griper inn. I Sinna mann er det kongen som setter far på plass, og når håret til mamma blir en vill storm i heimen, kommer heldigvis en fyr med rake som kan dette med tankefloker. Læreren til Moa har en viss erfaring med gullfisker, viser det seg. Hun foretar hjemmebesøk med druer og risengrynsgrøt. Og mens Moa og læreren sitter og spiser på siste side, zoomer vi ut og ser vinduene i hele blokken «som om det var akvarier overalt». Nettopp dette er Dahles uttalte prosjekt: Å vise barneleserne at de ikke er alene og at det kan være akvarier nesten hvor som helst. Eller sinte menn. Eller i dette tilfellet – drager.

Drage-diva

Denne bærende dyremetaforen er lett tilgjengelig for små lesere. Alle vet at drager kan være ustabile vesener og at målet som regel er å nedkjempe eller å temme dem. Svein Nyhus skriver på bloggen sin at Dahles eneste bestilling til illustrasjonene var at dragen skulle være en faktisk drage. Og for en fantastisk drage det har blitt! Her møter vi et mytisk fabeldyr med kinesiske aner som ser ut som hun har eget walk-in closet. Dette er en diva-drage med imponerende øyenvipper, perleøredobber og rød silkekimono, som sover midt på dagen og har sparket av seg noen morderiske stiletthæler i gangen.

Dragen-drage-boyer-seg

Nyhus utnytter perspektivforskjellene mellom oppe og nede på effektivt vis og lar dragen sno seg nedover en teatral trapp der hun stikker hodet grøsseraktig ut fra øvre høyre hjørne første gang vi støter på henne. Sett fra toppen av trappen blir Lilli liten og duknakket, plassert i midten av et rundt teppe formet som en blink. Og dragen fyrer av: «– Drittunge […] og puster mørke ut i gangen, puster skygger over veggene.» Også illustrasjonene lar skyggene hvile tungt over omgivelsene. Lilli er hvit, nesten lysende, men omgitt av tjukke svarte konturer. Det er som om dragens sinneutbrudd har gjort alt og alle litt sotete i kantene. Ja, selv maten dragen lager er svartsvidd og uspiselig. Og her er Dahle nydelig musikalsk når hun beskriver dragen som på ingen måte evner å ta selvkritikk for Lillis manglende matlyst, men som tvert imot bare kjører på og skriker «Da kan vi like gjerne droppe middag! Det er greit det!» mens hun kaster mat og stormer ut av rommet.

Dragen-middag

På parti med barnet

Til slutt henger Lilli opp lapper på lyktestolper og oppslagstavler. «HJELP! Drage i huset! Jeg kan ikke bo hjemme!», skriver hun og legger ved telefonnummeret sitt. Da ringer heldigvis dragetemmeren som rykker ut med håv, ridderhjelm og brannslukningsapparat. Hun setter dragen på plass og forklarer at sånn går det ikke an å oppføre seg. «Det gjør jeg som jeg vil med, knurrer dragen. For dette er mitt hus! Og det er mitt barn! Nei, nei, nei sier dragetemmeren. Du eier ikke Lilli. Hvis du ikke er grei, så mister du henne!» Når dragen får se seg selv i speilet innser hun at hun må få ildsprutingen under kontroll.

Dette er med andre ord en tekst med tydelig slagside. Her levnes ikke rom for tolkning eller ambivalens. Teksten slår fast at «Lilli trenger […] et hus hvor hun kan føle seg trygg.» Og så tydelig må det kanskje sies, det alvorlige temaet tatt i betraktning? Så tydelig har Gro Dahle likevel aldri sagt det før. Til tross for mange utgivelser om ubrukelige foresatte, har barneperspektivet insistert på at foreldrene er verdens fineste, verdens peneste. Dragen sees imidlertid ikke i noe forsonende lys. Hun er udelt fæl, noe som lettere loser barneleseren mot det tydelige budskapet at langtidssinte mødre skal ingen måtte tåle.

Dragen-hjelp

De som vet

Der budskapet i verbalteksten er entydig, rommer illustrasjonene i kjent Nyhus-stil små rare tegn og hemmeligheter overalt, og disse utvider historien og åpner nye tolkningsrom i teksten. På siste oppslag kan Lilli endelig ha med seg en venninne hjem. Nå er det dragen som står i gangen og hilser pent, mens jentene inntar den før så skumle andreetasjen. Slik biter fortellingen seg selv fint i halen. Dragen har fått på seg en tekkelig kjole og er mer 50-tallshusmor enn diva. I rommet ved siden av skimtes et staffeli med et bilde av en rykende vulkan. Kanskje har dragens utbrudd blitt kanalisert inn i malerkunsten i stedet? Hvit og fredelig røyk siver i hvert fall ut av neseborene hennes, og nå er det dragen som er plassert på blinken, ikke Lilli. Siste setning i boka peker på at venninnen Eline fortsatt ikke vet at drager fins. Dragen kan selvsagt leses av alle både med og uten drageerfaring, men denne bildeboka sender nok en ekstra solidarisk hilsen til det barnet som selv har et monster på toppen av trappen. En hilsen som sier: Se her! Drager fins, men det gjør også dragetemmere.

 

Dragen-dragetemmer

 



Skrevet av:

Kommentarer